Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
Tro det eller ei, men mitt aller første møte med Lars Saabye Christensens tekster var for noen dager siden da jeg og Martine dro for å høre han lese opp noen dikt som gis ut i høst. Og det ga absolutt mersmak, så da måtte jeg jo bare hive meg uti litt mer poesi av han, noe som ikke skuffet.
Alle diktene handler om Onkel, og har en slags melankoli over seg, men det er skrevet med en lekenhet som gjør temaene lett fordøyelige. Her er noen utdrag jeg likte godt:
‘[…] Onkel skriver leserbrev Han får dem i retur Han får vite at det han skriver ikke er nytt Som om han ikke visste det Da svarer Onkel at det han skriver likevel kan være sant’
‘Onkel har ikke tall på hvor mange stoler han har falt mellom Det må være minst to […]’
Jeg leste en del av disse diktene høyt for å få Martine til å sovne, og det funka, så vet ikke helt hva det sier om hennes syn på dem, men jeg koste meg skikkelig gjennom hele boka og kommer nok til å lese flere av disse diktene igjen!
[4.25/5.0] Det jeg liker best med Saabye Christensens lyrikk er at den er såpass forståelig og enkel at jeg kan kose meg med tekstene hans uten å måtte tolke og tyde. I likhet med romanene hans handler også dikta mye om tid, det å bli eldre, og huske tilbake. Onkel Onkel er en melankolsk samling med ordlek, tilbakeblikk og humor.
Det som startet som noen dikt om Onkel føles til slutt ut som en roman om et helt liv.
Boka oppleves som en frisk pust i Saabyes litterære samling. Ordleken er sprek og defintivt et høydepunkt, som heldigvis har fått plass på hver enkelt side i boka. Ingenting kan forberede deg på den uventede vendingen i siste linje. Kan anbefales.
Jeg blir i tiden fremover å vende tilbake til boka for passe på at jeg har memorert de beste passasjene korrekt.