Ein ung mann møter ein annan ung mann som liknar mykje på han sjølv, begge er dei biletkunstnarar. Ein eldre mann møter ein annan som også liknar mykje på han sjølv. Og ei eldre kvinne møter ei som liknar mykje på henne sjølv. Dei eldre foreldra freistar snakka til den yngre sonen, vil gjerne møtast og ha kontakt, snakka om åra som har gått, alt som har skjedd, men får aldri svar. Den einaste som svarar, er deira eigen dobbeltgjengar.
I «Einkvan» møter vi ei nesten skremmande einsemd, ei lengt etter felleskap og ei sorg over å ikkje nå fram til dei vi er aller tettast knytt til, den næraste familien.
Eit skodespel av Jon Fosse vart for aller første gong sett opp på ei scene våren 1994. Tretti år seinare vert Fosses 32. heilaftens stykke sett opp på Det Norske Teatret. «Einkvan» har urpremiere 25. april 2024.
Jon Olav Fosse was born in Haugesund, Norway and currently lives in Bergen. He debuted in 1983 with the novel Raudt, svart (Red, black). His first play, Og aldri skal vi skiljast, was performed and published in 1994. Jon Fosse has written novels, short stories, poetry, children's books, essays and plays. His works have been translated into more than forty languages. He is widely considered as one of the world's greatest contemporary playwrights. Fosse was made a chevalier of the Ordre national du Mérite of France in 2007. Fosse also has been ranked number 83 on the list of the Top 100 living geniuses by The Daily Telegraph.
He was awarded The Nobel Prize in Literature 2023 "for his innovative plays and prose which give voice to the unsayable".
Since 2011, Fosse has been granted the Grotten, an honorary residence owned by the Norwegian state and located on the premises of the Royal Palace in the city centre of Oslo. The Grotten is given as a permanent residence to a person specifically bestowed this honour by the King of Norway for their contributions to Norwegian arts and culture.
Ganske bra. Tek opp gjengangarmotivet og fortid/notid som eitt-tematikken frå Septologien. Handlar om einsemd og kommunionen i kunsten, om korleis ein gjennom kunsten kan forstå det ein kanskje ikkje kan forstå i kvardagen.
Blæs deg ikkje av banen, men ganske potent stykke frå Fosse.
Jon Fosses nye skuespill "Einkvan" er en fascinerende og urovekkende studie i menneskelig ensomhet og identitetsforvirring. Fosse, nylig tildelt Nobelprisen i litteratur, fortsetter å utforske komplekse, ofte dystre temaer med en lyrisk presisjon som er både hypnotiserende og tankevekkende.
I "Einkvan" møter vi to parallelle historier som til sammen vever en tematisk rik fortelling. En ung mann møter en annen som likner bemerkelsesverdig mye på ham selv, og begge er kunstnere. Samtidig møter en eldre mann en annen som speiler ham selv på foruroligende vis, og en eldre kvinne møter sitt eget speilbilde i en annen kvinne. Disse karakterene navigerer i et landskap av både fysisk og emosjonell isolasjon, hvor dialogene ofte er preget av stillhet og usagte ord.
Fosse briljerer i å skape en atmosfære av nesten skremmende ensomhet. Gjennom sparsommelig bruk av ord og handling, skaper han en følelse av avstand og fremmedgjøring som er dypt ubehagelig. De eldre foreldrenes desperate forsøk på å nå frem til sin yngre sønn, og deres smertefulle konfrontasjon med sine egne dobbeltgjengere, fremhever den emosjonelle kløften som kan eksistere selv i de nærmeste familiebåndene.
Denne følelsen av ensomhet og lengsel etter fellesskap, kombinert med en underliggende sorg over å ikke kunne nå frem til de man er aller mest knyttet til, gir "Einkvan" en emosjonell dybde som er både rørende og foruroligende. Fosses evne til å fange disse følelser i et minimalistisk, men dypt resonant språk, er en av hans største styrker som dramatiker.
En svakhet ved skuespillet kan være dets tungsinn og til tider langsomme tempo, noe som kan føles som en utfordring for enkelte publikummere. Likevel er dette også en del av Fosses stilistiske signatur, en bevissthet om at det usagte kan være like kraftfullt som det uttalte.
Alt i alt er "Einkvan" et sterkt eksempel på Jon Fosses unike evne til å skape dramatikk som er både intim og universell. Det er et skuespill som inviterer publikum til å reflektere over sin egen tilværelse og de skjøre båndene som binder oss sammen. Det er en opplevelse som både utfordrer og beriker, og som bekrefter Fosses posisjon som en av vår tids mest betydningsfulle dramatikere.
“Einsemda er ein god ven til ho har vart lenge nok”
Veldig interessant å lese etter Fosse gjekk inn på korleis han skriv drama i Nobelforedraget. Ein legg merke til korleis han brukar pausar og stille i noko så verbalt som teater.
Woah, så trist. Greia med Fosse, for meg, er at det er så mye usagt. mye mellom linjene som blir belyst med alle disse pausene hans samt at det ikke blir sagt så mange ord. De snakker liksm ikke om hva de egentlig føler mellom hverandre, bare sånn her og nå prat, en slags høflighetsprat. Det kjennes så ensomt, at avstanden mellom dem er så stor.
.... FYRSTE ELDRE MANN ser opp, rett framfor seg
Alle dei andre
ja dei pressar seg på meg
dei klengjer seg til kroppen
dei gjer at eg får vanskar med å pusta
ja rett og slett
for alle vil så mykje
eg klarer ikkje meir av dei andre
eg blir sjuk av dei ....
Hmm, at malingen holder drømmen borte (fra menneskesinnet), men at om de skulle slutte med malingen, så vil drømmen forsvunnet. Drømmeparadoks?
This entire review has been hidden because of spoilers.