What do you think?
Rate this book
Kan du høre byen puste ut
Med albumet «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt» ville Don Martin fortelle om sin side av byen. Den sida som ofte ble snakka om, men som sjelden kom til orde selv. Et annet sted i Groruddalen var Zeshan Shakar i gang med et lignende prosjekt, og i 2017 kom romanen «Tante Ulrikkes vei». De nye stemmene var for alvor begynt å nå ut fra Oslo øst. «Kan du høre byen puste ut» tar oss med mellom linjene på Don Martins album, til en oppvekst på Linje 5 Vestli og til det første møtet mellom Martin og Zeshan. Det handler om å fortelle sin egen historie. Boka er en sterk refleksjon over temaer de to kompisene stadig vender tilbake til, som klasse, rasisme, fellesskap og utenforskap. Og om hvordan stedene vi kommer fra, slår rot i oss.
- GenresNonfictionMemoir
218 pages, Hardcover
Published May 2, 2024
29 people are currently reading
425 people want to read
About the author
Don Martin
10 books4 followersWrites books on Business and Finance, usually with his wife, Renee Martin.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 29 of 29 reviews
June 22, 2024
Er oppvokst på Vestli på 80-90-tallet, og gir den fire stjerner fordi Groruddalen trenger sånne bøker som dette.
...meen når det er sagt; har hørt minimalt på musikken til Don Martin, og synes en del av kapitlene hans ble for interne og oppramsende. Det er jo åpenbart mine manglende rap-referanser sin skyld.
Likte best refleksjonene til Zeshan, og skulle ønske de var både lengre og flere. Mye gjenkjenbart om tilhørlighet til dalen.
...meen når det er sagt; har hørt minimalt på musikken til Don Martin, og synes en del av kapitlene hans ble for interne og oppramsende. Det er jo åpenbart mine manglende rap-referanser sin skyld.
Likte best refleksjonene til Zeshan, og skulle ønske de var både lengre og flere. Mye gjenkjenbart om tilhørlighet til dalen.
July 21, 2024
50 i 2024 :
Spennende bokprosjekt som gir litt mer innsikt om å vokse opp i Groruddalen, og fremveksten av norsk rap, hvor dreiningspunktet er albumet «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt».
Jeg synes vekslingen mellom Don Martin (tar seg av oppvekst og rap) og og Shakar (analyser og litt "utenfra-blikk) funker bra, og boka er lettlest og fin.
For meg er dette innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, så jeg synes det er interessant å lære mer. Jeg tipper at du vil få et ekstra bra utbytte dersom du har fulgt med på norsk rap på 90-tallet og fremover...
Første setning :
"La Haine, sa jeg til Martin"
(intern referanse til en fransk film fra 1995 som handler om drabantbyungdom)
Spennende bokprosjekt som gir litt mer innsikt om å vokse opp i Groruddalen, og fremveksten av norsk rap, hvor dreiningspunktet er albumet «En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt».
Jeg synes vekslingen mellom Don Martin (tar seg av oppvekst og rap) og og Shakar (analyser og litt "utenfra-blikk) funker bra, og boka er lettlest og fin.
For meg er dette innblikk i en kultur jeg ikke kjenner, så jeg synes det er interessant å lære mer. Jeg tipper at du vil få et ekstra bra utbytte dersom du har fulgt med på norsk rap på 90-tallet og fremover...
Første setning :
"La Haine, sa jeg til Martin"
(intern referanse til en fransk film fra 1995 som handler om drabantbyungdom)
July 20, 2025
Egentlig en bok som er bedre enn en 3-er. Men siden jeg ikke har noe forhold til Don Martin, hans musikk eller rap-sjangeren, så er det mye jeg ikke henger med på. Sikkert perfekt for noen som er vokst opp i Groruddalen og/eller er glad i den musikken.
February 1, 2025
Kul bok, hørte den på lydbok, og det tror jeg man må.
January 25, 2025
Drabantbyen og østkanten, Groruddalen, som er blitt «mitt Oslo» i voksen alder. Fint tidsbilete og annleis heimstaddiktning. Verdt å lese - særlig for dei som tenker at Romsås og Stovner og sånn er skummelt.
August 26, 2024
[3.5/5.0]
En fin bok om oppvekst på Romsås, klasseskiller, fattigdom, rus, rasisme, og ikke minst Oslos hiphopscene. Fortelleren er i all hovedsak Don Martin, dette er tross alt hans historie. Vi får også ett og annet blikk fra utsida, fra en som også har begge beina stødig planta i Grorudalen, Zeshan Shakar.
De to fortellerstemmene er svært forskjellige. Vi kjenner igjen Shakars fine formuleringer, melankolien og det poetiske språket fra de tidligere bøkene hans. Han skriver som alltid vakkert og engasjerende. Don Martin har en mye enklere, mindre litterær og mer rett fram fortellerstil. Mer gatesmart og raplyrisk. For en stor fan av musikken hans vil nok boka være ekstremt interessant, med massevis av anekdoter om musikklivet, konserter, plateinspillinger og gudfaren Tommy Tee. Selv om jeg så Gatas på midten av 90-tallet er ikke rap sjangeren min, så for meg blei det litt for perifert til å treffe innertier. Til det er det i overkant mye namedropping, for mange interne referanser, for mye oppramsing, og for enkel historiefortelling og for enkelt språk. Men igjen, for dem som er inne i sjangeren og miljøet er nok boka gull. Og jeg blei inspirert til en liten gjenoppdaging av skivene og lyrikken til Don Martin. Det har blitt mer rap enn metall på meg de siste par dagene, og det bør jo Martin være fornøyd med.
Jeg har ikke vokst opp i en drabantby og kjenner meg lite igjen i den røffe oppveksten i Groruddalen som boka beskriver. Jeg er og blir en innflytter og en privilegert statsansatt som ikke kjenner til livet i forstadene. Men Oslo har allikevel vært byen min i en mannsalder. Jeg bodde i Grønlandsleiret i 4 år, jeg har traska opp og ned gatene i Gamle Oslo som Don Martin beskriver, har drukket øl på de samme pubene, drukket kaffe på stam-Evita-en hans, brukt flere timer på Rockefeller og John Dee enn på Nationaltheatret, og jeg pleide å kunne bestille «det vanlige» på G22. Men jeg har også gått milevis på skøyteskia mine i Nordmarka, nerda med akademikerkollegene mine på Blindern, lest mer av Lars Saabye Christensen enn av Torgrim Eggen og hørt mer på Jokke enn på Warlocks. Alt dette er også Oslo, og jeg blir nesten litt provosert over bokas tilsynelatende romantisering av østkanten som det eneste Ekte, og det som av vriene folk nesten kan tolkes som nedrakking på vestkanten. Det blir usjarmerende mye «oss» mot «dem». Jeg er kanskje ikke så Oslo at du kan kalle meg for Nilsen, men man må ikke ha vokst opp med sprayboks i neven og ha vært i ungdommelig klammeri med politiet for å være en del av Byen. Og jeg forbeholder meg retten til å digge en låt av en rapper fra Romsås, selv om det provoserer Shakar. Skulle jeg bare fått lov til å nyte kultur produsert av kloner av meg selv, folk med lik sosial og økonomisk bakgrunn, samme utdannelse og omtrent samme adresse, hadde jeg fått et fattig liv.
Uansett, boka føles boka viktig og riktig. Alle vi som flytta inn til byen med sølvskei i kjeften må få vite om hvordan det var, og sikkert fortsatt er, å vokse opp i de delene av Oslo som blir sett ned på av hovedstadspressen og Frp. Vi som bodde mer enn 10 år i Gamle Oslo fordi vi ville, ikke fordi vi måtte, trenger en påminnelse om at alle der har det ikke like fett, selv om jeg først og fremst forbinder bydelen med levende gateliv, god kebab, bugnende grønsaksbutikker, billig øl på brune kneiper, og chill elektronika på hippe utesteder. Know your privilege, bro.
Jeg vil absolutt fortsette å lese alt som Zeshan Shakar gir ut, men vil kanskje holde meg til skivene til Don Martin.
En fin bok om oppvekst på Romsås, klasseskiller, fattigdom, rus, rasisme, og ikke minst Oslos hiphopscene. Fortelleren er i all hovedsak Don Martin, dette er tross alt hans historie. Vi får også ett og annet blikk fra utsida, fra en som også har begge beina stødig planta i Grorudalen, Zeshan Shakar.
De to fortellerstemmene er svært forskjellige. Vi kjenner igjen Shakars fine formuleringer, melankolien og det poetiske språket fra de tidligere bøkene hans. Han skriver som alltid vakkert og engasjerende. Don Martin har en mye enklere, mindre litterær og mer rett fram fortellerstil. Mer gatesmart og raplyrisk. For en stor fan av musikken hans vil nok boka være ekstremt interessant, med massevis av anekdoter om musikklivet, konserter, plateinspillinger og gudfaren Tommy Tee. Selv om jeg så Gatas på midten av 90-tallet er ikke rap sjangeren min, så for meg blei det litt for perifert til å treffe innertier. Til det er det i overkant mye namedropping, for mange interne referanser, for mye oppramsing, og for enkel historiefortelling og for enkelt språk. Men igjen, for dem som er inne i sjangeren og miljøet er nok boka gull. Og jeg blei inspirert til en liten gjenoppdaging av skivene og lyrikken til Don Martin. Det har blitt mer rap enn metall på meg de siste par dagene, og det bør jo Martin være fornøyd med.
Jeg har ikke vokst opp i en drabantby og kjenner meg lite igjen i den røffe oppveksten i Groruddalen som boka beskriver. Jeg er og blir en innflytter og en privilegert statsansatt som ikke kjenner til livet i forstadene. Men Oslo har allikevel vært byen min i en mannsalder. Jeg bodde i Grønlandsleiret i 4 år, jeg har traska opp og ned gatene i Gamle Oslo som Don Martin beskriver, har drukket øl på de samme pubene, drukket kaffe på stam-Evita-en hans, brukt flere timer på Rockefeller og John Dee enn på Nationaltheatret, og jeg pleide å kunne bestille «det vanlige» på G22. Men jeg har også gått milevis på skøyteskia mine i Nordmarka, nerda med akademikerkollegene mine på Blindern, lest mer av Lars Saabye Christensen enn av Torgrim Eggen og hørt mer på Jokke enn på Warlocks. Alt dette er også Oslo, og jeg blir nesten litt provosert over bokas tilsynelatende romantisering av østkanten som det eneste Ekte, og det som av vriene folk nesten kan tolkes som nedrakking på vestkanten. Det blir usjarmerende mye «oss» mot «dem». Jeg er kanskje ikke så Oslo at du kan kalle meg for Nilsen, men man må ikke ha vokst opp med sprayboks i neven og ha vært i ungdommelig klammeri med politiet for å være en del av Byen. Og jeg forbeholder meg retten til å digge en låt av en rapper fra Romsås, selv om det provoserer Shakar. Skulle jeg bare fått lov til å nyte kultur produsert av kloner av meg selv, folk med lik sosial og økonomisk bakgrunn, samme utdannelse og omtrent samme adresse, hadde jeg fått et fattig liv.
Uansett, boka føles boka viktig og riktig. Alle vi som flytta inn til byen med sølvskei i kjeften må få vite om hvordan det var, og sikkert fortsatt er, å vokse opp i de delene av Oslo som blir sett ned på av hovedstadspressen og Frp. Vi som bodde mer enn 10 år i Gamle Oslo fordi vi ville, ikke fordi vi måtte, trenger en påminnelse om at alle der har det ikke like fett, selv om jeg først og fremst forbinder bydelen med levende gateliv, god kebab, bugnende grønsaksbutikker, billig øl på brune kneiper, og chill elektronika på hippe utesteder. Know your privilege, bro.
Jeg vil absolutt fortsette å lese alt som Zeshan Shakar gir ut, men vil kanskje holde meg til skivene til Don Martin.
July 2, 2025
Jeg hørte på boken på kjøretur i sommer, startet lydboken i Danmark og hørte den ferdig i Tyskland. Lest av forfatterne.
Fem stjerner er nok én for mange og preget av entusiasmen etter nettopp å ha hørt den ferdig. MEN det er en viktig bok. Forfatterne tar et solid oppgjør med offentlighetens, medias og politikernes behandling og fremstilling av miljøet i drabantbyene og ungdom.
Neglisjeringen og diskrimineringen er spesielt rystende sett i ettertid og det kommer så tydelig frem nå som vi har så gode stemmer tilgjengelig som blant andre Don Martin, Zeshan Shakar, og Maria Navarro Skaranger, i tillegg til alt man finner i musikken selvfølgelig. Her er det mange som bør gå i seg sjøl, alt fra politi, til tørre, irrelevante og arrogante aviser (les Aftenposten) og (u)ansvarlige politikere.
Man må kjempe seg frem for å få bli hørt og få lov til å fortelle sin egen historie, for å referere til Zeshan Shakar her. Om ingen klarer å oppnå den posisjonen så blir urettferdigheten og minoritetens stemmer hverken hørt eller lagt merke til.
Hvordan Twitter vokser frem som en faktor og en mulighet til å utgjøre en forskjell mot slutten av historien. Dette gir f. eks Don Martin (med mange følgere) en posisjon til å sette dagsorden og påvirke omverdenen. Don Martin, Zeshan og Maria har vokst frem og etablert seg som viktige stemmer som anerkjente og utbredt leste forfattere.
Boka kom ut i tide for fortsatt å være relevant, og det er mye her som den dag i dag kan være med å sette dagsorden for lokal politikk, kanskje spesielt for hverdagen til barn og unge, og fungere som en vekker for media og musikkbransjen.
Nå skal jeg høre om igjen Tante Ulrikkes vei, og Alle utlendinger har lukka gardiner. Da har det blitt et tema for biltur gjennom Europa.
I tillegg til å høre på platen som er utgangspunkt for boken some rammer den inn og setter den i en unik kontekst.
Anbefales!
Jeg hørte den på Storytel, men Martin har også gjort den tilgjengelig andre steder på Facebook.
Fem stjerner er nok én for mange og preget av entusiasmen etter nettopp å ha hørt den ferdig. MEN det er en viktig bok. Forfatterne tar et solid oppgjør med offentlighetens, medias og politikernes behandling og fremstilling av miljøet i drabantbyene og ungdom.
Neglisjeringen og diskrimineringen er spesielt rystende sett i ettertid og det kommer så tydelig frem nå som vi har så gode stemmer tilgjengelig som blant andre Don Martin, Zeshan Shakar, og Maria Navarro Skaranger, i tillegg til alt man finner i musikken selvfølgelig. Her er det mange som bør gå i seg sjøl, alt fra politi, til tørre, irrelevante og arrogante aviser (les Aftenposten) og (u)ansvarlige politikere.
Man må kjempe seg frem for å få bli hørt og få lov til å fortelle sin egen historie, for å referere til Zeshan Shakar her. Om ingen klarer å oppnå den posisjonen så blir urettferdigheten og minoritetens stemmer hverken hørt eller lagt merke til.
Hvordan Twitter vokser frem som en faktor og en mulighet til å utgjøre en forskjell mot slutten av historien. Dette gir f. eks Don Martin (med mange følgere) en posisjon til å sette dagsorden og påvirke omverdenen. Don Martin, Zeshan og Maria har vokst frem og etablert seg som viktige stemmer som anerkjente og utbredt leste forfattere.
Boka kom ut i tide for fortsatt å være relevant, og det er mye her som den dag i dag kan være med å sette dagsorden for lokal politikk, kanskje spesielt for hverdagen til barn og unge, og fungere som en vekker for media og musikkbransjen.
Nå skal jeg høre om igjen Tante Ulrikkes vei, og Alle utlendinger har lukka gardiner. Da har det blitt et tema for biltur gjennom Europa.
I tillegg til å høre på platen som er utgangspunkt for boken some rammer den inn og setter den i en unik kontekst.
Anbefales!
Jeg hørte den på Storytel, men Martin har også gjort den tilgjengelig andre steder på Facebook.
June 23, 2024
3,5 god og interessant men treffer nok bedre om man har et sterkere forhold til Oslo og norsk rap/hiphop enn det jeg har
November 22, 2025
Fantastisk lydbok lest av forfatterne
December 18, 2025
Jeg er ikke så fan av hiphop men jeg er fan av drabantbyer:)
August 16, 2025
Fengende, viktig og godt skrevet bok!
October 18, 2024
I det som raskt kunne vert del av bokserien "norske albumklassikere" forteller Don Martin og Shakar historien rundt albumet "En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt".
Eller, det er ikke helt rett, for albumet handler om å vokse opp på Oslo øst med det som følger med av sosiale fordeler og ulemper. Men kanskje mest det å leve med de fordommer en møter med de postnumrene som adresse. De historiene tar denne boka for seg óg, så det blir ikke rett å begrense det til en bok om musikk.
Boka er god på å ta opp sosial ulikhet, og det er litt skremmende hvordan boka som er ny, beskriver en virkelighet som er mer enn ti år gammel, men likevell nyhetsfersk. Fattigdommen er ikke borte selv om noen fra FRP tar med seg journalister dit en gang hvert fjerde år.
"Ran av barn gir barneran" sier Don Martin for å illustrere hvordan det å tømme bydelene for ressurser formørker fremtidshåpet for barn og unge på Oslos østkant. Nå har nyhetene slutta å dekke matkøene i Oslo, tvilsomt at det skyldes at de er borte.
Det som en trodde var en bok om Urban, vistnok en musikksjanger, er like mye en politisk bok. Jeg tar seks av ti turer med heisen på Romåssenteret for denne boka med noe uforløst potensiale.
Eller, det er ikke helt rett, for albumet handler om å vokse opp på Oslo øst med det som følger med av sosiale fordeler og ulemper. Men kanskje mest det å leve med de fordommer en møter med de postnumrene som adresse. De historiene tar denne boka for seg óg, så det blir ikke rett å begrense det til en bok om musikk.
Boka er god på å ta opp sosial ulikhet, og det er litt skremmende hvordan boka som er ny, beskriver en virkelighet som er mer enn ti år gammel, men likevell nyhetsfersk. Fattigdommen er ikke borte selv om noen fra FRP tar med seg journalister dit en gang hvert fjerde år.
"Ran av barn gir barneran" sier Don Martin for å illustrere hvordan det å tømme bydelene for ressurser formørker fremtidshåpet for barn og unge på Oslos østkant. Nå har nyhetene slutta å dekke matkøene i Oslo, tvilsomt at det skyldes at de er borte.
Det som en trodde var en bok om Urban, vistnok en musikksjanger, er like mye en politisk bok. Jeg tar seks av ti turer med heisen på Romåssenteret for denne boka med noe uforløst potensiale.
July 3, 2024
3,75 - hehe klarer ikke helt å bestemme meg. Jeg elsker Zeshan og måten han skriver på, så ingenting å utsette på det. Boken er todelt, hvor de fleste kapitlene er skrevet av Don Martin med skildringer om oppveksten på Romsås og historien bak albumet «En gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt. Mens andre delen skrives av Zeshan og bakgrunnen/tiden etter utgivelsen av Tante Ulrikkes vei. Boka tar opp viktige temaer rundt klasseskiller, rasisme og utenforskap, og den treffer meg tidvis veldig hardt. Verdt å lese for oss white chicks som ikke har vært lengre øst enn Tøyen, og som ikke har noe forhold til Drabantbyer whatsoever
January 24, 2025
Don Martin skriver fint om oppvekst p�� Romsås, det gir et balansert bilde som verken er elendighetsbeskrivelse eller glansbilde. Jeg liker også refleksjonene hans rundt dette i forbindelse med avdukingen av Romsås Wall of Fame.
Don Martin skriver også mye om utviklingen av norsk rap, og sine egne opplevelser rundt konserter, innspillinger og møte med andre musikere. Disse delene av bøka ble relativt kjedelige for meg som ikke har noe nært forhold til musikken eller menneskene.
Zeshan Shakar har skrevet korte betraktninger innimellom, og de er interessante og godt skrevet. For meg er disse bokas høydepunkter.
Don Martin skriver også mye om utviklingen av norsk rap, og sine egne opplevelser rundt konserter, innspillinger og møte med andre musikere. Disse delene av bøka ble relativt kjedelige for meg som ikke har noe nært forhold til musikken eller menneskene.
Zeshan Shakar har skrevet korte betraktninger innimellom, og de er interessante og godt skrevet. For meg er disse bokas høydepunkter.
August 4, 2025
Et fint innblikk i hvordan det er å være på utkanten, hva det vil si å komme fra et sted alle mener noe om. Om å være majoritet og minoritet. Jeg synes begge to har et romslig perspektiv på tilhørighet og stigmatisering. Noen av partiene til Don Martin blir for interne til at det er godt skrevet på en måte, men begge treffer en nerve. Boka får meg til å reflektere og føle, og det var vel målet. Den var original i stil og utførelse også som jeg setter pris på.
Lydbok-opplevelsen var kanskje noe av det beste jeg har hørt. Den tok meg virkelig med alle stedene boka var, den ga stemningen og atmosfæren som virkelig ga alle følelsene en push.
Lydbok-opplevelsen var kanskje noe av det beste jeg har hørt. Den tok meg virkelig med alle stedene boka var, den ga stemningen og atmosfæren som virkelig ga alle følelsene en push.
Read
August 10, 2024Jeg er ikke målgruppen for denne. Jeg har ikke hørt Martin's musikk og jeg har heller ikke lest noe av Shakar, så jeg vet ikke hvorfor jeg leste denne. Jeg er glad jeg gjorde det, da dette er en velskrevet og interessant beskrivelse av innvandrerkulturen i Oslo (som jeg også ikke er særlig kjent med), men spesielt hvordan det er å vokse opp i områder omkalt som drabantbyer. Selv om jeg ikke har hørt musikken, likte jeg godt beskrivelsene av hvordan musikken ble til, og samarbeidet mellom musikerne.
January 18, 2025
Det er en bok som vil gi mange aksept for mye de kanskje ikke har følt akseptabelt før og den vil gi mange som trenger det følelsen av tilhørighet. For meg gav den litt av det men også en forståelse for en del ting jeg ikke hadde perspektiv nok til å ta. Jeg er også overrasket over hvor samstemte og lett det går mellom de to talerne i boka, det var jeg veldig spent på. De får sammen frem ett balasert massivt budskap. Boka funker, jeg synes du bør ta en titt om du ikke allerede har gjort det, tror egentlig den er like viktig for deg som er fra øst som fra vest!
June 26, 2024
En velskrevet bok, passer godt spesielt om man har lest bøkene til Zeshan Shakar eller andre bøker om oppvekst i Oslo Øst. Shakars velformulerte skriving fletter historiene deres godt sammen og jeg blir minnet på episoder fra rap-Norge som jeg hadde glemt. Anbefales på det sterkeste om man liker Tante Ulrikkes vei.
July 3, 2025
Tankevekkende bok om en oppvekst på Romsås og Stovner. For en som alltid har vært glad i musikken til Don Martin, uten nødvendigvis å reflektere over hvorfor, ga boka musikken et nytt løft ved hjelp av et nytt perspektiv og litt mer innsikt. Zeshan har noen veldig fine kapitler og refleksjoner som jeg gjerne kunne hatt mer av
June 19, 2024
6/10 stars
Important about an area of Oslo that hasn't got the best reputation (but maybe rightfully so?). But with some of the same attitude that it accuses the Majority to have towards them... The writing is quite flat and with namedropping that makes it narrow.
Important about an area of Oslo that hasn't got the best reputation (but maybe rightfully so?). But with some of the same attitude that it accuses the Majority to have towards them... The writing is quite flat and with namedropping that makes it narrow.
December 5, 2024
«Kom vi går sammen hjem sa Bebbi. Bebbi var en shit-talker av dimensjoner. Men den setningen burde vært inngravert i fjellveggen på T-banestasjonen» ah fikk frysninger. Likte denne godt, er fan av Zeshan sine bøker og syns Martin sine kapitler var forfriskende og bra.
January 14, 2025
Jeg er sikkert biased fordi engang Stovner alltid Stovner men det er så bra skrevet og beskrevet og det var synd det ikke var 500 sider ekstra i denne boka for det ga meg et helt nytt innblikk i samfunnet jeg vokste opp i
September 18, 2025
jeg har lest en del bøker om østkant Oslo, og denne er ikke i toppsjiktet. dette er en biografi over Don Martins plate. Les heller en av Zeshan Shakar sine andre bøker eller Oliver Lovrenski om du føler for østkantprosa i dag.
June 20, 2025
Poetisk. Jordnær. Godt fortalt. Om oppvekst i Groruddalen. Ærlig og nostalgisk.
June 23, 2025
Lydbok.
Musikken og lydklipp syr det sammen veldig fint.
Musikken og lydklipp syr det sammen veldig fint.
August 4, 2025
Anbefales som lydbok. Forfatterne leser selv.
Read
September 9, 2025Mye om hiphop, en ukjent verden som ikke interesserer meg så mye. Men interessant om livet på Romsås og Stovner. Skal være en lydbok hvor musikk og bylyder er en integrert del.
Displaying 1 - 29 of 29 reviews