Jeg ble overraska over hvor ulike disse to bøkene her er. Første bok hadde jeg lest før, og var slik jeg så for meg hele serien. En beretning om fattige folk i utkanten av Bergen et sted, fokuset på familiedynamikken. Men andre bok er jo en sjøfartsroman, Sivert kunne jo ha vært en Wilbur Smith-figur. Til tross for at de er såpass forskjellige, er det en tydelig rød tråd. Karakterene fra første bok dukker opp både direkte om indirekte, hvor sistnevnte nok er viktigst. Jeg mener å huske at disse tidlige bøkene i Hellemyrfolket ble skrevet slik at hun kunne forklare karakterene i boka hun egentlig hadde tenkt å skrive (jeg gjetter det er plottet i sisteboka Avkom som var utgangspuntke da?), og som prosjekt fungerer det veldig bra. Sjur Gabril og Oline fra første bok blir såpass vel forklart at man ser både elendigheten de lever i, og forstår hvorfor de blir personene de blir. Dette henger igjen med personene som dukker opp i To Venner, bare her er fokuset mer på den noe Peer Gynt-aktige Sivert, som kommer seg gjennom en liten dannelsesreise til sjøs. Sivert gjør dumme ting, ting som han selv vet er galt, men fordi Skrams prosjekt er både å beskrive og forstå, er man som leser med på hver eneste grimme handling.