Hver torsdag klokken nitten samles ti mennesker på et kurs i kreativ skriving på en skole i Drammen. Kurslederen er den fallerte forfatteren Nicolai Houm. Noen av deltakerne tenker at han gjør sitt beste, andre vil til bunns i hva som egentlig feiler ham. De ti er fra alle deler av byen, og med høyst ulik bakgrunn, likevel kommer de uvanlig nær hverandre i løpet av denne høsten. Gjennom fortellingene de skriver, får de et dypt innblikk i de andres liv: i Satinders store sorg og Margrethes skjulte fortid, i Arvids kjærlighetsevner og Lukas gangstervirksomhet, i Randis hevnplaner og Camilla H. sine intriger i lokalpolitikken.
Viktigst blir likevel historien de sammen skaper, en historie om kjærlighet, vennskap, svik og død.
Hver torsdag klokken nitten er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.
Born in 1974, Nicolai Houm has published two novels, which were both critically acclaimed in Norway. The Gradual Disappearance of Jane Ashland is the first publication of his work in English. He works part time as an editor in the publishing house Cappelen Damm, and lives in Lier with his wife and daughter.
Sjarmerende og lekent om ti personer som møtes hver uke på kurs i kreativ skriving og blir kjent med hverandre gjennom tekstene de skriver. Kudos for et gjennomført godt språk! Yey!!!
Skrivekurs, ja! Det er et godt utgangspunkt for en roman. Synes denne var en meget vellykket sådan. Jeg har jo vært på skrivekurs selv, og humret litt over det gjenkjennbare i hvordan man blir kjent på en veldig annerledes måte og gjennom tekstene kursdeltagerne skriver. Houm har gitt sitt eget navn til kurslederen. Og selv om denne historien formidler hva det av og til kan koste å skrive, håper jeg det står bedre til med han enn med kurslederen. Her finnes også mange historier i historien fordi vi som lesere blir introdusert for mange av kursdeltagernes tekster. Ikke alle tekstene er like spennende, men jeg liker veldig godt hvordan det er gjort og hvordan historiene deres griper inn i deres egne liv. Både språklig og fortellermessig var dette en bok som utmerket seg for meg og traff meg på en god måte.
Kort sagt: Denne boka skjønte jeg ikke. Det er en roman med et "vi" som forteller om hvordan det er å ha forfatteren Nicolai Houm som skrivekursleder. Vi får også lese noen av tekstene deres, og får hint om hvordan de henger sammen med deltakernes liv. Det hele er nokså postmoderne.
Jeg lo flere ganger, og likte mange av formuleringene, som den om at "det var så stille at man kunne høre noen plugge i en HDMI-kabel" (fritt etter hukommelsen). Men boka som helhet festet seg ikke hos meg.
Beste boka i år. En bok om å en skrivegruppe i Drammen, men også om deres tekster. Særdeles godt språk men en rekke små skatter av noen setninger jevnt gjennom boka. Ikke til å skjønne at det er samme forfatter som har skrevet hele boka.
Artig og lettlest. Likt nånn av korttekstan veldig godt, mens andre vart litt i lengste laget. Da gleda e me bare te å kom tilbake te den «ekte» handlinga.
44 i 2024: Veldig fornøyelig og kreativ bok om en gjeng som går på skrivekurs. Boka veksler mellom å skildre skrivekurset og de korte historiene/novellene som de ulike kursdeltagerne skriver; dette funker veldig bra, selv om ikke alle historiene var innertier for meg.
Det aller beste beste med boka er det lekne og kreative språket; høy humrefaktor!
Første setning: "Vi dukker opp hver torsdag klokken nitten med spissede blyanter eller gamle reklamepenner som ofte viser seg ikke å virke"
Litt ymse, men ganske bra. Karakterdrevet, der noen karakterer var fryktelig karikert og andre var ganske god.
Fiffig grep å ha tekstene av kursdeltagerne i boka. Noen av de tekstene var veldig bra, mens andre var rimelig kjedelig. Tipper denne kvalitetsvariasjonen var meninga for å skape troverdighet, at deltakerne faktisk kunne ha skrevet det, men det gjør ikke boka nødvendigvis bedre av det.
Boken er særdeles eksperimentell i sin form, med en forteller som er et "vi", forfatteren som en slags bifigur, og tekster skrevet av figurene som forekommer i boka. Det er nyskapende, medrivende, tidvis morsomt, tidvis trist, men gjennom hele boka en god leseopplevelse.
En bok som omhandler forfatteren selv er slett ikke nyskapende. Houm gjør litt narr av det fenomenet. Eller kanskje han pisser på det? (1 stk urinflekk forekommer i boka.)