Det er lys i vindauget i tredje etasje i Berjaflotvegen 9. Der står Per Eikemo, 86 år gammal, og ser ut over Odda. Dette er ikkje hans tid, og det er ikkje lenger det Odda han kjenner. Men huset står, huset som far hans bygde, og som Per sjølv måtte overta som 14-åring da faren døydde. Her voks han opp, saman med dei fire brørne sine, den eine villare enn den andre. Dei har halde det gåande med husbygging, idrettslag, amerikareiser og maratonløp. Dei fire etasjane har alltid vore fulle av liv og prosjekt. No er det berre Per igjen i huset - og klokka som stadig tikkar og går. Marit Eikemo, som sjølv voks opp i Berjaflotvegen 9, har skrive ei underhaldande og rørande forteljing om eit hus, ein familie og ein industristad. Boka er ein sørgjesong og ei kjærleikshistorie om alt som går tapt, om det som formar oss og om krafta som held oss i live.
Marit Eikemo (f. 1971) er frå Odda og bur i Bergen. Ho har tidlegare arbeidd som tidsskriftredaktør, festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, forlagsredaktør, leiar for Cornerteatret i Bergen og er i dag programsjef for Norsk Litteraturfestival.
Eikemo debuterte i 1999 med intervjuboka Her, no. Møte med unge menneske. Hennar første roman, Mellom oss sagt, kom i 2006. Eikemo har til saman gitt ut seks romanar, den seinaste er Team Tuva (2021). Ho har også skrive essayboka Samtidsruinar.
Marit Eikemos bøker er både smarte og underhaldande, og har imponert både kritikarar og publikum med sine presise observasjonar av det norske samfunnet og tida vi lever i. Ho mottok Amalie Skram-prisen 2017 for sin forfattarskap, og var festspeldiktar på Dei nynorske festspela 2018. I 2019 mottok ho Samlagsprisen.
Boka tar for seg storfamilien Eikemo frå Odda. Forfattaren skriv om faren og onklane. Dei mista faren tidleg (i ei ulykke), og dette fekk mykje å seie for korleis dei vaks opp. Ho tar for seg det som kjenneteiknar familien, som energi, ansvar, gleda og plikta ved å arbeide, sportsprestasjonar, sinne, samhald og skilsmisser. Smelteverket i Odda er sentralt. Arbeiderklasse, dårleg råd. Omsorg. Trass, kjærleik og familie. Det er ikkje handling i vanlig forstand, for boka fortel om liva til brødrene og familiane deira, inkludert forfatteren sjøl. Mykje kretsar rundt huset i Berjaflotvegen 9. Det er mykje levd liv, mange historier, og dei kjem i tilbakeblikk. Vi møter mange personar og det er mange anekdoter knytt til dei. Det er varme skildringar og stor kjærleik til familien. Ho teiknar ikkje eit glansbilete. Dei framstår med feil og manglar, men vekker stor sympati hos lesaren. Det er mykje sakn og sorg over han som døyde tidleg. Tonen som ligg under er sår og lengtande, men har og glimt i auge. Marit Eikemo har alltid eit blikk for det som ligg i skjæringa mellom humor og alvor. Språket er godt. Eg likar godt dei partia kor ho skriv om seg sjølv. Kva gjer det med ein å høyre til i ein familie? Korleis finne plassen sin i familiesoga, i heimstaden og i huset.
49 i 2024 : For en familie og for en roman! Her får du en haug av morsomme, triste og underfundige historier om en stor familie fra Odda. Jeg synes den er velskrevet (på et lettlest og flott nynorsk) og velkomponert, det er godt gjort å klare å holde alt samlet når persongalleriet er såpass stort. Men bokas største fortrinn er alle de ville og morsomme historiene, jeg synes det var skikkelig underholdende å lese. Det er et bilde av familietreet først i boka, og det var nyttig noen ganger for å bare sjekke "hvem var Kåre igjen?". (for en av brødrene er det mer en slektsbusk enn er tre... 😉)
Las boka etter å ha hørt forfattaren fortelje om ho på ei tilstelning på biblioteket. Vart ikkje skuffa. Undervegs blir historia om brødrene Eikemo veva saman, og blir til forteljinga om ein generasjon som sikkert mange kan kjenne seg att i. Alle slekter har ein temperatur, ei samling folk som har ein eigen «modus operandi», og tankane vandrar fort til husa i min eigen familie, bygd på same tid.
Etter å nyleg ha pløyd meg gjennom Carl Frode Tiller si bok arbeidarhjarte, er det vanskeleg og ikkje sjå desse to bøkene i samanheng med kvarandre. Der Tiller går inn i materien tettare på, viser Eikemo oss eit slags dronebilete av korleis det dramatiske dødsfallet til Eikemobrørne sin far, og tidsånden, påverkar oppveksten til etterkommarane. At romanen foregår i Odda, gjer det jo nesten og umogleg å ikkje sjå boka som eit bidrag i norsk samtidslitteratur syn på - nettopp, arbeidarhjartet.
Men Marit Eikemo si forteljing står støtt i seg sjølv, og inviterer til å lesa seg bakover i forfatterskapet hennes.
Nydelig skrevet om brødrene Eikemo, om deres liv og virke, ulike personligheter (og likheter) og alt imellom. Litt vemodig og tidvis trist, med en far som dør alt for tidlig og på den andre siden: hvordan alderdommen innhenter oss alle til slutt. Dette treffer meg kanskje spesielt akkurat nå, hvor livet er ved et veiskille på sett og vis. Også interessant og rørende å lese om relasjonene mellom brødrene og alle rundt dem. Hvordan en familie blir formet, med sin egen dynamikk og omsorg for hverandre - som viser seg på ulike måter. Boka fikk meg til å savne en tid jeg ikke har opplevd. Kanskje er det mer fellesskapet jeg savner, her jeg sitter på et sted hvor det var et yrende liv før, men som nå blir tommere og tommere for hvert år som går.
Ei godt skrevet bok, med Marit Eikemos unike observasjonsevne for hverdagslige situasjoner, historier, det trivielle og det betydningsfulle i livet. Boka tar for seg livet til fem brødre og deres forfedre og etterkommere. Livet foregår i et lite bygdesamfunn, og bokas temaer runde kjærlighet, mislykkethet, familiekonflikter, tap og sorg, optimisme, arbeid, utferdstrang, generasjonssår og pessimisme gjør den veldig enkel å relatere til, særlig om man har vokst opp på en lignende liten plass. Tror dette kunne vært en familiehistorie flere kjenner seg igjen i større eller mindre biter av. Livet og familier er ikke perfekt, og det får Eikemo frem på en glimrende måte med humor og kjærlighet. Som Per Eikemo sier: livet blir ikkje enklare, det søkk i verdi. Pluss for at den er godt skrevet nynorsk.
Dei trange vestlandsfjordane er fulle av skjebner. Eg vaks sjølv opp i ei industribygd som sugde til seg fattigfolk frå grendene rundt. Eikemo skriv så levande, og ærleg. Denne historia er som ein bit av vår eiga slektskrønike.
Å lage en pageturner av en historie om fem brødre fra industrisamfunnet Odda, bekrefter at du er en dyktig forteller. Skarpe observasjoner, veksling mellom melankoli og humor, marinert i kjærleik. Tidvis humrer jeg godt og lengde. Som når den 17-årige Elin, datter av kjørelærer Kåre blir beordret til å kjøre 3 mil til nærmeste legevakt, fordi Kåre får hånda i klem når han skal skifte dekk på en punktert bil i snøføyka. "Du køyrer, sa han til Elin. Eg er 17 år, pappa, sa ho. Eg har ikkje lappen. Køyr! sa en tidlegare køyrelæraren." "Seinare prøvde Elin å få godskrive turen som mørke, glatt og lankøyring i ett. Men den måtte ho lenger ut på landet med. [] Ho fekk ver så god ta alt saman ein gong til, som alle andre. Greitt nok det. Elin hadde då vore ute ei vinternatt over fjellet før - og klarte testane med glans." (s. 166-167) Dessuten digger jeg skildringen av Eikemo-trassen. At angsten faktisk er en drivkraft. "Angsten driv meg frå skanse til skanse, men når eg ser på Lars, ser eg spor av onkel Msrtin og onkel Reidar, onkel Kåre, Einar og far min, og er kjenner fleire generasjonar Eikemo-trass renne gjennom årene mine, og den trassen er sterkare enn redsla. Kvifor skal ikkje eg og Lars ha vårt eige talkshow viss det er det vi vil? Klart vi kan! Klart eg kan ha fulltidsjobbar og skrive bøker samtidig og sitte i styre og utval. Klart eg kan få fire barn på toppen av alt dette, eit talkshow frå eller til veltar ikkje laset for meg." Boka er sjarmerende og lun, og utvider perspektivene mine og respekten for generasjonene før oss. Cred til brødrene Eikemo. Cred til Marit Eikemo!
Endeleg var det min tur til å få låne denne boka. Å lesa om brødrene Eikemo var litt som å reise tilbake i tid. Dei er berre nokre år eldre enn far min, men på mange måtar fekk eg meir eller like mykje assosiasjon til besteforeldra mine. Min bestefar mista far sin då han var seks år. Eldstebarnet var 12 og mora gjekk i sitt sjuande svangerskap. Då fødte ho sjølvsagt tvillingar. Dei hadde eit eige samhald dei søskena og for meg som delvis vokste opp hjå besteforeldra mine aula det av storfamilie. Ein flott energi med gjerning og mindre prat. Ser også for meg far min på hovudet i ein motor eller i konstant bygging/forskaling, liming av knuste greier, organisasjonsarbeid etc. Dette er tida før individualismen. Kva kan ein yte for dei rundt seg og samfunnet? Men desse karane har vore mindre opptatt av HMS enn nokon i min familie. Eg både ler og fælast over øvekøyring med sjåførbytte i fart medan minstebror heng på bak bilen på kjelke, eller ufrivillig «øvekøyring» med skada far over vidda på veslejulekvelden. Familiesamhald og minner om ei tid som våre barn aldri heilt vil skjøna.
Boken gir portretter av de fem Eikemo-brødrene, deres livs trivialiteter og motivasjoner, i en kontekst av rask samfunnsutvikling fra harde tak i det gamle industrisamfunnet, til moderne tid der å bygge, reparere og restaurere er kvaliteter som ikke lenger har samme anerkjennelse.
«Livet blir ikkje enklare. Livet søkk i verdi.»
Berjaflotvegen 9 i Odda er barndomshjemmet som samler alle historiene, minnene, menneskene og det levde livet til Eikemo-familien.
«Jo fleire ungar, jo betre. Jo fleire søsken, jo sterkare vern mot verda. Jo fleire barnebarn, jo meir kan det som ein gong gjorde vondt – bli godt igjen!»
Et lite utsnitt av norsk industri-, kultur- og sosialhistorie. Biografisk, dokumentarisk, fantastisk!
I could listen to—or read—Marit Eikemo talk about her family forever. She has that rare gift of making the everyday seem fascinating, reminding us that nothing in life is truly ordinary.
The five Eikemo brothers have lived lives that, while marked by their own special moments, are in many ways typical of growing up in Norway during the 1950s and ’60s. What makes it all come alive is Eikemo’s voice—she makes their stories funny, interesting, relevant, and universal.
Is it a novel? Perhaps, but it doesn’t really matter. What matters is that it’s incredibly well told: vibrant, heartfelt, and full of insight.
Underholdende slektshistorie fra virkeligheten. Jeg liker godt Marit Eikemos romaner, og denne historien som omhandler hennes egen storfamilie, var like godt og fengende skrevet. Fascinerende om en oppvekst i etterkrigstiden og tankevekkende hvor mye samfunnet er endret på to generasjoner. Det gjelder både det offentlige sikkerhetsnettet, og akademisering og digitalisering av skole og arbeidsliv. Fem brødre som løper maraton på under 15 timer til sammen, imponerende 😊
Denne likte jeg skikkelig godt! Ei historie om noen bemerkelsesverdige brødre, men også historia om Norge de siste hundre år. Alt fortelles nært, personlig og liksom så vakkert. Det er mye å kjenne igjen og å kjenne seg igjen i, og sikkert enda mer for de som er litt eldre enn meg. Måten det hele bindes sammen på er imponerende, på en lett og naturlig måte liksom. 9/10
Fint portrett av en livlig familie, med oppturer og nedturer i flere generasjoner. Mange gode røverhistorier og en fortelling som berørte. Skal absolutt lese mer av Eikemo, dette er min første bok av forfatteren. Anbefaler lydboken med innleser Silje Breivik - god fortellerstemme! (hørt på Storytel)
Denne valgte jeg helt tilfeldig. For en fortelling! Ante ikke at vi skulle inn i alle disse livene, disse karakterene, disse løpehodene. Takk til forfatteren som søkte etter mening og historier fra egen far og hans søsken. Elsket denne boka!
"Yet if the fly should snatch anything away from them, they would not even know how to recover it from it. How weak the seeker is, and anything he seeks.”