What do you think?
Rate this book
Jomsviking #6
Valravn
De gamle kongene er døde. Den mektige kong Knut holder England i et jerngrep, og i Norge har Olav Haraldsson tatt makten. Torstein Jarl har trukket seg tilbake til Jomsborg, der han igjen er brorskapets leder. Snart legger Torsteins egenrådige sønn Ravntor seg ut med venderne i sør, og en kampherjet Torstein må igjen dra ut for å søke allianser. Men denne gangen skal det vise seg vanskelig. Det er en ny tid. Kristenkongenes tid. Og jomsvikingene er ikke lenger velkomne i kongers og jarlers haller. Nå tvinges høvdinger og storbønder i kne foran Hvite-Krists kors, og Torsteins drøm om å ta tilbake Vingulmork synes fjernere enn noensinne.
I Valravn får vi et unikt innblikk i en tid der kristendom og maktsentralisering endret Nord-Europa på dramatisk vis, og Torstein og hans jomsvikinger må igjen kjempe for å bevare sin eldgamle levemåte og sin frihet.
I Valravn får vi et unikt innblikk i en tid der kristendom og maktsentralisering endret Nord-Europa på dramatisk vis, og Torstein og hans jomsvikinger må igjen kjempe for å bevare sin eldgamle levemåte og sin frihet.
- GenresHistorical Fiction
420 pages, Hardcover
First published April 22, 2024
2 people are currently reading
84 people want to read
About the author
Bjørn Andreas Bull-Hansen
7 books132 followersThis author also writes under the pen name B. Andreas Bull-Hansen.
Bjørn Andreas Bull-Hansen er en norsk forfatter, blogger, youtuber og tidligere toppidrettsutøver innen styrkeløft.
Han debuterte som forfatter i 1996 med «Syv historier fra Vestskogen», og har under forfatternavnene Andreas Bull-Hansen og B. Andreas Bull-Hansen også utgitt romanserien «Horngudens tale», «Lushon»-trilogien og «Tyr»-trilogien.
I 2017 fikk han sitt gjennombrudd med romanen «Jomsviking», den første boken i serien om jomsvikingen Torstein Knarresmed. Andre bok i serien, «Vinland», kom i 2018.
Han skriver også svært detaljert om seiling og også hvordan man bygger en båt i «Anubis», «Evercity», og i «Jomsviking»-serien.
Bjørn Andreas Bull-Hansen er en norsk forfatter, blogger, youtuber og tidligere toppidrettsutøver innen styrkeløft.
Han debuterte som forfatter i 1996 med «Syv historier fra Vestskogen», og har under forfatternavnene Andreas Bull-Hansen og B. Andreas Bull-Hansen også utgitt romanserien «Horngudens tale», «Lushon»-trilogien og «Tyr»-trilogien.
I 2017 fikk han sitt gjennombrudd med romanen «Jomsviking», den første boken i serien om jomsvikingen Torstein Knarresmed. Andre bok i serien, «Vinland», kom i 2018.
Han skriver også svært detaljert om seiling og også hvordan man bygger en båt i «Anubis», «Evercity», og i «Jomsviking»-serien.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 7 of 7 reviews
May 30, 2024
En god viking-roman med flott språk og vidunderlige skildringer. Allikevel er den - etter mitt syn - langt fra seriens høydepunkt.
De to første bøkene i Jomsviking-serien var - etter min mening - de beste. Der måtte hovedpersonen overleve, først som trell og deretter som nybygger i Nord-Amerika. Få forfattere skriver like godt om overlevelse i villmarka som Bull-Hansen. Når hovedpersonen tråkker rundt i ødemarka eller kjemper mot bølgene ute på havet, grepet av sult og kulde, ofte forfulgt av fiender, er serien på sitt beste. Det er synd det har blitt mindre og mindre av dette utover i serien. På sett og vis har seriens hovedperson - Torstein - blitt for mektig til at det lar seg gjøre å spille på disse tingene, som er forfatterens virkelige styrker. Det at Torstein etter tur har blitt herse, jarl og konge, gjør at mer og mer av handlingen har måttet utspille seg i langhus og haller, noe som blir repetitivt og kjedelig i lengden. Når hovedpersonen ofte også er en som faller inn i svartsinn og dype tanker der han sitter og drikker, blir det viet lite tid til spennende dialog. Konen hans, for eksempel, sier dessverre nesten aldri noe under den uendelige rekken med gilder og samlinger i langhus. Hun er en flott karakter som jeg tror de fleste lesere ville likt å se og høre mer fra.
Kanskje er jeg alt for hard i det jeg skriver nå. For etter Vinland, den andre og beste boken i serien, har det fremdeles vært mye bra. Bull-Hansen er som alltid utrolig dyktig skriveteknisk. Kanskje blant de beste i Norge. Han kan skrive rått, brutalt og spennende, der kampene føles så virkelige at man kan se slagene utspille seg mens man leser. Her er han ikke så alt for langt fra Bernard Cornwell, som etter min mening er nummer én på slag-scener i historiske romaner. Samtidig skriver han vakkert, og det er ikke få ganger jeg har måttet lene meg tilbake for å tenke over eller ta inn over meg kloke utsagt eller rørende skildringer, enten det er om forholdet mellom Torstein og Sigrid, norrøn gudetro eller naturen.
Men det er ikke til å komme fra at det også har vært noen svakere partier i disse siste bøkene. Et av problemene er som sagt gjentakelser og repetitivt innhold. På toppen av listen står altså drikkingen og disse blotingene og ete-gildene. Det føles til tider som at Jomsvikingene sitter i langhus og drikker i hvert kapittel. De utroper ti-tusen brageskåler om de samme tingene gang etter gang. Sender rundt ølfat. Gaulet ut lovnader om ting de skal oppnå. De diskuterer de samme tingene. Hovedpersonen drikker alltid for mye, og tenker at han burde holde igjen (noe han sjelden klarer). Han ergrer seg over de samme tingene. Sitter og grubler over sin egen tro og denne nye troen som har kommet nordover. De andre holder seg unna når han sitter slik. Han ergrer seg over de kristne. Over munkene og deres Hvite Krist. Over alle som går ned på kne og bøyer seg for kristendommen. Alt dette er vel og bra, og jeg likte virkelig å høre om det en god stund. Men nå, etter seks bøker, sitter jeg ofte med en følelse av at det blir litt for mange repetisjoner. Hva med å spole over dette og drikkingen? Flytte plottet fremover i tid. Selvsagt vet vi at Torstein vil ta tilbake Vingulmork og/eller Viken. Trenger ikke høre det annenhver side Han vil drepe Olav Digre (hvor mange bøker vil det ta før vi er der, egentlig? Jeg gleder meg til å lese om det, men frykter at det vil ta både tre og fire bøker til før vi omsider er der…) Enda har han ikke møtt Tore Hund, og etter det vil det vel ta en god stund før de får stablet på beina en hær. Og da må det sikkert drikkes i haller. Og der kommer Torstein til å tenke de samme tankene, mens han sitter alvorlig og sturer i drikkebegetet sitt. Den samme leksa altså. Alt gjentas i det kjedsommelige, nesten som om leserne har et alarmerende behov for å bli påminnet disse tingene annenhver side. Og gjør ikke Torstein disse tingene i sin egen hall, så gjør han nøyaktig det samme i langhus og høvdinghaller andre steder i Nord-Europa, for også der er Torstein til stede for å ete, blote og skåle.
Reiseskildringene er som vanlig flotte. Få skriver så godt om seiling og om sjøen som Bull-Hansen. Som vanlig nøt jeg å lese om Jorvik og Orknøyene, og om Skottland, Trelleborg og Viken. Flotte reiseskildringer og fantastiske beskrivelser av hvordan disse stedene var på den tiden. Men når de kommer frem er det nesten alltid til disse drikke-gildene hos nye høvdinger der det skal drikkes, og det er skalder, strengespill og friller hver gang. Volver galdrer nakne rundt, og mennene drikker og krafser på kvinnene. Hovedpersonen faller for tusende gang inn i tunge tanker mens han drikker øl eller mjød. Som sagt tenker han på Vingulmork, på Olav, på kona eller på sønnene, mens han tømmer beger etter beger. Rinse and repeat, så har du faktisk de første 50 prosentene av denne bokens innhold. Heldigvis tar den seg opp etter det.
Det er altså mye som irriterer meg etter å ha tilbrakt seks bøker sammen med Torstein. Gjentakelsene. Mangelen på fremdrift i plottet. De fleste vet nok at det går mot et stort slag mot Olav den hellige (vi får til og med et drømmesyk av at Olav ligger hardt skadd på den store steinen som er beskrevet i sagaene), og at Torstein på et vis overlever dette slaget og må flykte til der han er i rammehistorien. Men når skal det skje? Det går utrolig sakte. I forrige bok - bok fem - reiste de for eksempel rundt i innlandet, og også der satt de alt for ofte i langhus og drakk. Ofte var det alt for lite som skjedde.
Og selv om Bull-Hansen selvsagt ikke trenger tips fra oss lesere (han vet selv best hva han vil gjøre med denne serien og har sannsynligvis planlagt den nøye allerede), så vil jeg allikevel håpe at det kuttes kraftig ned på mye i de neste bøkene. Det bør oftere spoles frem i tid og flere ting må skje uten at det blir for mye dødtid. Jeg savner mer fokus på dialog og replikker, spesielt mellom Torstein og familien, og mellom Torstein og de viktigste sidekarakterene. Alt for ofte ønsker Torstein stillhet. Ingen ord blir utvekslet. Han vil heller sitte og tenke. Selvsagt er dette en del av hans personlighet, men tror veldig mange lesere synes at dialog er viktig i romaner. Spesielt når alternativet er at Torstein i stedet skal sitte og tenke over de samme tingene hele tiden. Dette er oppbrukt. La karakterene snakke sammen. Jeg vil ha flere replikker fra alle de fantastiske side-karakterene, som nesten aldri sier noe. Winabawe. Sigrid. Bjørn. Heldigvis kommer Bjørn mer med i slutten, men jeg vil ha mer av ham. Han er den som setter Torstein på plass og får ham til å tenke seg om. De gangene de to brødrene snakker sammen kommer det ofte svært velskrevet dialog. Men den dialogen er dessverre så knapp at den knapt eksisterer. Scenene der de to skal prate sammen er over før de får begynt - dessverre! Har de virkelig ikke flere ord å dele, de to som vokste opp sammen? Jeg vil i hvert fall ha mer. Men det spørs om det kommer med det første, for som vanlig blir det bestemt at de to skal styre på forskjellige steder.
På toppen av dette begynner nær-døden opplevelsene til Torstein å bli rimelig oppbrukte. For mens fiendene hans ramler som fluer om noen skyter piler i dem eller kaster spyd, så er det ikke måte på hvor mye Torstein selv skal overleve. I bok seks overlever han altså på mirakuløst vis både pilskudd, spydkast i magen og knivhugg i armhulen. Greit nok det, men hvor mange slike scener kan man ha i disse bøkene før det blir litt oppbrukt?
Helt til slutt vil jeg ta med en del ting jeg likte svært godt i boken:
- Som vanlig er de siste 100 sidene intense og spennende. Dette har blitt et varemerke for serien.
- Serien holder seg fremdeles svært historisk korrekt, og forfatteren er fortsatt suveren i sin formidlingsevne og sin kunnskap om alt som har med vikingtiden å gjøre.
- Karakterene vi møter på underveis har ikke lengre like mye «plot armor», slik jeg følte de hadde i de første bøkene. Selv om ingen viktige karakterer dør denne gangen, har vi allikevel mistet såpass mange kjente og kjære i de siste bøkene at ingen lengre er helt trygge fra å bli drept. Dette gjør alt mer spennende.
- Mystikken og alt det overnaturlige er fantastisk velskrevet! Volver, vetter, ånder, guder og rare vesner lurer rundt i tåka, i mørket og i drømmesyn. Dette var nok slikt folk i vikingtida trodde på. Bull-Hansen er en mester i å skildre alt dette.
Jeg kommer til å kjøpe neste bok, men håper forfatteren skrur opp tempoet betraktelig.
De to første bøkene i Jomsviking-serien var - etter min mening - de beste. Der måtte hovedpersonen overleve, først som trell og deretter som nybygger i Nord-Amerika. Få forfattere skriver like godt om overlevelse i villmarka som Bull-Hansen. Når hovedpersonen tråkker rundt i ødemarka eller kjemper mot bølgene ute på havet, grepet av sult og kulde, ofte forfulgt av fiender, er serien på sitt beste. Det er synd det har blitt mindre og mindre av dette utover i serien. På sett og vis har seriens hovedperson - Torstein - blitt for mektig til at det lar seg gjøre å spille på disse tingene, som er forfatterens virkelige styrker. Det at Torstein etter tur har blitt herse, jarl og konge, gjør at mer og mer av handlingen har måttet utspille seg i langhus og haller, noe som blir repetitivt og kjedelig i lengden. Når hovedpersonen ofte også er en som faller inn i svartsinn og dype tanker der han sitter og drikker, blir det viet lite tid til spennende dialog. Konen hans, for eksempel, sier dessverre nesten aldri noe under den uendelige rekken med gilder og samlinger i langhus. Hun er en flott karakter som jeg tror de fleste lesere ville likt å se og høre mer fra.
Kanskje er jeg alt for hard i det jeg skriver nå. For etter Vinland, den andre og beste boken i serien, har det fremdeles vært mye bra. Bull-Hansen er som alltid utrolig dyktig skriveteknisk. Kanskje blant de beste i Norge. Han kan skrive rått, brutalt og spennende, der kampene føles så virkelige at man kan se slagene utspille seg mens man leser. Her er han ikke så alt for langt fra Bernard Cornwell, som etter min mening er nummer én på slag-scener i historiske romaner. Samtidig skriver han vakkert, og det er ikke få ganger jeg har måttet lene meg tilbake for å tenke over eller ta inn over meg kloke utsagt eller rørende skildringer, enten det er om forholdet mellom Torstein og Sigrid, norrøn gudetro eller naturen.
Men det er ikke til å komme fra at det også har vært noen svakere partier i disse siste bøkene. Et av problemene er som sagt gjentakelser og repetitivt innhold. På toppen av listen står altså drikkingen og disse blotingene og ete-gildene. Det føles til tider som at Jomsvikingene sitter i langhus og drikker i hvert kapittel. De utroper ti-tusen brageskåler om de samme tingene gang etter gang. Sender rundt ølfat. Gaulet ut lovnader om ting de skal oppnå. De diskuterer de samme tingene. Hovedpersonen drikker alltid for mye, og tenker at han burde holde igjen (noe han sjelden klarer). Han ergrer seg over de samme tingene. Sitter og grubler over sin egen tro og denne nye troen som har kommet nordover. De andre holder seg unna når han sitter slik. Han ergrer seg over de kristne. Over munkene og deres Hvite Krist. Over alle som går ned på kne og bøyer seg for kristendommen. Alt dette er vel og bra, og jeg likte virkelig å høre om det en god stund. Men nå, etter seks bøker, sitter jeg ofte med en følelse av at det blir litt for mange repetisjoner. Hva med å spole over dette og drikkingen? Flytte plottet fremover i tid. Selvsagt vet vi at Torstein vil ta tilbake Vingulmork og/eller Viken. Trenger ikke høre det annenhver side Han vil drepe Olav Digre (hvor mange bøker vil det ta før vi er der, egentlig? Jeg gleder meg til å lese om det, men frykter at det vil ta både tre og fire bøker til før vi omsider er der…) Enda har han ikke møtt Tore Hund, og etter det vil det vel ta en god stund før de får stablet på beina en hær. Og da må det sikkert drikkes i haller. Og der kommer Torstein til å tenke de samme tankene, mens han sitter alvorlig og sturer i drikkebegetet sitt. Den samme leksa altså. Alt gjentas i det kjedsommelige, nesten som om leserne har et alarmerende behov for å bli påminnet disse tingene annenhver side. Og gjør ikke Torstein disse tingene i sin egen hall, så gjør han nøyaktig det samme i langhus og høvdinghaller andre steder i Nord-Europa, for også der er Torstein til stede for å ete, blote og skåle.
Reiseskildringene er som vanlig flotte. Få skriver så godt om seiling og om sjøen som Bull-Hansen. Som vanlig nøt jeg å lese om Jorvik og Orknøyene, og om Skottland, Trelleborg og Viken. Flotte reiseskildringer og fantastiske beskrivelser av hvordan disse stedene var på den tiden. Men når de kommer frem er det nesten alltid til disse drikke-gildene hos nye høvdinger der det skal drikkes, og det er skalder, strengespill og friller hver gang. Volver galdrer nakne rundt, og mennene drikker og krafser på kvinnene. Hovedpersonen faller for tusende gang inn i tunge tanker mens han drikker øl eller mjød. Som sagt tenker han på Vingulmork, på Olav, på kona eller på sønnene, mens han tømmer beger etter beger. Rinse and repeat, så har du faktisk de første 50 prosentene av denne bokens innhold. Heldigvis tar den seg opp etter det.
Det er altså mye som irriterer meg etter å ha tilbrakt seks bøker sammen med Torstein. Gjentakelsene. Mangelen på fremdrift i plottet. De fleste vet nok at det går mot et stort slag mot Olav den hellige (vi får til og med et drømmesyk av at Olav ligger hardt skadd på den store steinen som er beskrevet i sagaene), og at Torstein på et vis overlever dette slaget og må flykte til der han er i rammehistorien. Men når skal det skje? Det går utrolig sakte. I forrige bok - bok fem - reiste de for eksempel rundt i innlandet, og også der satt de alt for ofte i langhus og drakk. Ofte var det alt for lite som skjedde.
Og selv om Bull-Hansen selvsagt ikke trenger tips fra oss lesere (han vet selv best hva han vil gjøre med denne serien og har sannsynligvis planlagt den nøye allerede), så vil jeg allikevel håpe at det kuttes kraftig ned på mye i de neste bøkene. Det bør oftere spoles frem i tid og flere ting må skje uten at det blir for mye dødtid. Jeg savner mer fokus på dialog og replikker, spesielt mellom Torstein og familien, og mellom Torstein og de viktigste sidekarakterene. Alt for ofte ønsker Torstein stillhet. Ingen ord blir utvekslet. Han vil heller sitte og tenke. Selvsagt er dette en del av hans personlighet, men tror veldig mange lesere synes at dialog er viktig i romaner. Spesielt når alternativet er at Torstein i stedet skal sitte og tenke over de samme tingene hele tiden. Dette er oppbrukt. La karakterene snakke sammen. Jeg vil ha flere replikker fra alle de fantastiske side-karakterene, som nesten aldri sier noe. Winabawe. Sigrid. Bjørn. Heldigvis kommer Bjørn mer med i slutten, men jeg vil ha mer av ham. Han er den som setter Torstein på plass og får ham til å tenke seg om. De gangene de to brødrene snakker sammen kommer det ofte svært velskrevet dialog. Men den dialogen er dessverre så knapp at den knapt eksisterer. Scenene der de to skal prate sammen er over før de får begynt - dessverre! Har de virkelig ikke flere ord å dele, de to som vokste opp sammen? Jeg vil i hvert fall ha mer. Men det spørs om det kommer med det første, for som vanlig blir det bestemt at de to skal styre på forskjellige steder.
På toppen av dette begynner nær-døden opplevelsene til Torstein å bli rimelig oppbrukte. For mens fiendene hans ramler som fluer om noen skyter piler i dem eller kaster spyd, så er det ikke måte på hvor mye Torstein selv skal overleve. I bok seks overlever han altså på mirakuløst vis både pilskudd, spydkast i magen og knivhugg i armhulen. Greit nok det, men hvor mange slike scener kan man ha i disse bøkene før det blir litt oppbrukt?
Helt til slutt vil jeg ta med en del ting jeg likte svært godt i boken:
- Som vanlig er de siste 100 sidene intense og spennende. Dette har blitt et varemerke for serien.
- Serien holder seg fremdeles svært historisk korrekt, og forfatteren er fortsatt suveren i sin formidlingsevne og sin kunnskap om alt som har med vikingtiden å gjøre.
- Karakterene vi møter på underveis har ikke lengre like mye «plot armor», slik jeg følte de hadde i de første bøkene. Selv om ingen viktige karakterer dør denne gangen, har vi allikevel mistet såpass mange kjente og kjære i de siste bøkene at ingen lengre er helt trygge fra å bli drept. Dette gjør alt mer spennende.
- Mystikken og alt det overnaturlige er fantastisk velskrevet! Volver, vetter, ånder, guder og rare vesner lurer rundt i tåka, i mørket og i drømmesyn. Dette var nok slikt folk i vikingtida trodde på. Bull-Hansen er en mester i å skildre alt dette.
Jeg kommer til å kjøpe neste bok, men håper forfatteren skrur opp tempoet betraktelig.
This entire review has been hidden because of spoilers.
June 7, 2024
Slett ikke dårlig, men denne engasjerte meg ikke like mye som de foregående bøkene i serien. Jeg bryr meg ikke lenger om hva som skjer med de forskjellige personene, de blir for vage for meg, de skildres så lite at jeg ikke ser dem for meg. Så da blir det mest å skumme gjennom for å se hvordan det ender. Synd.
August 11, 2024
Bok nr. 6 i Jomsviking-serien og tidligere trell Torstein Knarresmed får flere og flere fiender jo dypere ned i serien en leser. Det har jo naturlig sammenheng med at Torstein lever under kristningen av Norge, noe han ikke lever godt med.
Videre skal han i tillegg til å være høvding for jomsvikingene også være tenåringspappa, og oboi det er ikke lett å kombinere kriging med kristne og henting av ustyrlige tenåringer.
De forrige bøkene om Torstein synes jeg bar preg av at Bull-Hansen ikke helt hadde bestemt seg om han ville skrive om Torstein, eller tiden Torstein levde i, og dermed gikk i det jeg kaller Skogsmatros-fella. Det blir jo påfallende hvor mye av tidens hendelser en hovedperson skal få med seg.
Nå virker det som at Bull-Hansen har gått bort i fra å skrive en trilogi, eventuelt en hexalogi, og bare skriver, noe som fremstår frigjørende og Valravn er definitivt på linje med de første bøkene i serien.
Noe Bull-Hansen ikke er på linje med, er meg. Jeg fikk tilløp til bakoversveis når jeg så at youtube-kanalen hans har mer enn 700 000 abonnenter. Hans "kaffe i skogen" tar opp alvorlige nok temaer, de fleste han har motsatte standpunkt på en meg. Det er greit nok, men snusingen på the great replacement og andre konspirasjonsteorier, da tenker jeg vi kan takke for laget og fortsette i hver vår retning.
Videre skal han i tillegg til å være høvding for jomsvikingene også være tenåringspappa, og oboi det er ikke lett å kombinere kriging med kristne og henting av ustyrlige tenåringer.
De forrige bøkene om Torstein synes jeg bar preg av at Bull-Hansen ikke helt hadde bestemt seg om han ville skrive om Torstein, eller tiden Torstein levde i, og dermed gikk i det jeg kaller Skogsmatros-fella. Det blir jo påfallende hvor mye av tidens hendelser en hovedperson skal få med seg.
Nå virker det som at Bull-Hansen har gått bort i fra å skrive en trilogi, eventuelt en hexalogi, og bare skriver, noe som fremstår frigjørende og Valravn er definitivt på linje med de første bøkene i serien.
Noe Bull-Hansen ikke er på linje med, er meg. Jeg fikk tilløp til bakoversveis når jeg så at youtube-kanalen hans har mer enn 700 000 abonnenter. Hans "kaffe i skogen" tar opp alvorlige nok temaer, de fleste han har motsatte standpunkt på en meg. Det er greit nok, men snusingen på the great replacement og andre konspirasjonsteorier, da tenker jeg vi kan takke for laget og fortsette i hver vår retning.
July 4, 2024
Fortsatt nokså bra, men jeg blir ikke like engasjert og grepet av fortellingen som i de tidligere bøkene i serien.
December 3, 2025
Gäsp. Slentrianen lyser läsaren i ansiktet. Helt lik tidigare i serien men utan några överraskningar. Finns bättre sätt att fördriva sin tid på.
June 19, 2025
Detaljrikt og spennende karakterer som gjør det er vanskelig å legge boka fra seg. Passer godt for deg som er nysgjerrig og interessert i vikingtiden.
Displaying 1 - 7 of 7 reviews