For Freya, en 34 år gammel bartender, handler livet om sjekking. Hun sjekker, dobbelt- og trippelsjekker om hun har husket å låse dører, om ovnen er av, vannet står på, eller om telefonen tilfeldigvis ligger og ringer noen akkurat mens hun snakker om dem. Hun sjekker seg for kreft og for flått. Og hun prøver, med en viss ambivalens, å sjekke menn.
For Freya er også belemret med håp, en forbannet følelse som får henne til å strekke seg etter ting utenfor hennes rekkevidde. Men hva gjør du når det du håper på, er det du frykter mest? Og hvordan skriver man egentlig en Tinder-bio om man egentlig aldri helt har turt å bli seg selv?
Maren Skolem er født i 1991 og bor i Oslo. Hun er utdannet manusforfatter ved Den Norske Filmskolen, og har gått på forfatterstudiet i Bø og Tromsø. Til daglig skriver hun for film og tv.
«Hva jeg gjorde med pengene» er hennes første bok.
En varm, gjenkjennelig og litt mørk bok om sjekking OG sjekking! Boka inneholder gode beskrivelser av hvordan det er å leve med mye tvang (ut fra det jeg har lest i pensumbøkene mine da😅). Jeg hadde lyst til å rope til Freya gjennom hele boka at hun måtte se å komme seg i terapi, eller mer generelt behandling, eller bare NOE! Ingen skal behøve å måtte leve sånn:(<3
Jeg synes slutten var litt brå, kanskje mest fordi jeg hørte på lydboka, der historien uventet tok slutt 10 min før lydsporet😯
Jeg ville kanskje også likt å ha fått litt mer avklaring rundt Karl/Carl (?)
Velskrevet, morsom og vond om angst og kjærlighet. Jeg lo høyt på side 27 og kjente tårene presse på på side 28 - ikke mange forfattere kan ta deg så raskt fra det ene ytterpunktet til det andre. Anbefales varmt.
Har ikke ord!!!! Helt fantastisk viktig og bra bok for alle som sliter med OCD, angst og/eller engstelse ❤️ Takk til Maren Skolem for å ha skrevet min favoritt norske roman!
5 stjerner ⭐️ En bok som grep tak i meg fra første setning. Allerede på de første sidene ble jeg dypt engasjert i Freyas liv.
Det er noe med måten hennes tvangstanker og angst sniker seg inn i hverdagen, nesten som en uvelkommen gjest du ikke blir kvitt.
Gjennom Freyas øyne får vi oppleve hvordan det er å leve i et fengsel av egne tanker, noe som er smertefullt å følge – men også merkelig gjenkjennelig noen ganger. Jeg kunne kjenne igjen deler av meg selv i Freyas konstante kamp mot egen uro, og hvordan tvangshandlinger påvirker relasjonene hennes. Det er vondt å lese hvordan hennes indre liv forvrenger de små øyeblikkene som de fleste tar for gitt. Maren Skolem klarer å skildre denne indre monologen på en måte som gjør at du både føler med Freya og noen ganger vil filleriste henne ut av de vonde mønstrene.
Boken balanserer hårfint mellom håp og frykt, der Freyas kamp for en følelse av kontroll også føles som en søken etter identitet i en verden som ikke helt gir plass til henne. For alle som har kjent på angst, tvangstanker eller det å føle seg "annerledes", er ‘Dørene lukkes’ både en provoserende og treffsikker lesning – en historie som får deg til å reflektere over dine egne tankemønstre, på godt og vondt.
Denne slukte jeg på en dag! Skildringene av Freyas liv fikk godt frem hvor gjennomsyret et liv kan bli av å leve med angst og tvangstanker. Jeg vet ikke om Freya ble skrevet for å være litt "unlikeable", men jeg slet skikkelig med henne som karakter gjennom nesten hele boken. Føler den ble litt preget av "woe is me" og en ansvarsfraskrivelse av egne valg i sitt eget liv, spesielt rundt dette spørsmålet om man vil ha barn eller ikke. Jeg skulle også ønske Freya hadde fått videreutviklet evnen til å selfreflektere og dermed også fått litt mer "character growth" gjennom boken, det ble litt slitsomt å rope "PSYKOLOG!" til en bok mens jeg leste og det var litt kjipt å få lese om utviklingen hennes bare i de siste 20-30 sidene. Men, alt i alt en veldig god bok!
Her er det så mange gode millennialreferanser og korte, konsise observasjoner av et nevrotisk liv!
Mest presis er beskrivelsen om rettetanga du bare bruker i situasjoner hvor du allerede er mer stressa enn vanlig, forskjellen på å ville dø og å ikke ville leve - og selvfølgelig når man får tilbud om gaffatapepiller.
Fint for oss andre med nerver å se at Freya finnes, mens vi surrer rundt i livet på jakt etter en Carl som vil bli med litt lengre på veien.
Elsker når jeg kommer over bøker jeg blir helt oppslukt i. Leste nesten 100 sider på første kvelden, og jeg falt helt for Freya. Kjente meg helt enormt igjen i historien hennes. Anbefaler denne til alle jenter der ute <3
Boka som endte lesesperren min🤝🏽 Kanskje 4,5 fordi litt repetitiv, men får FEM fordi jeg elsket den. Så ekte og fin, trist og morsom. Freya er en fantastisk skapt karakter - elskverdig når hun kunne blitt irriterende.
Denne fortjener de gode anmeldelsene den har mottatt. En velskrevet bok på alle måter: språklig og handlingsmessig. Den er ikke noe nytt mtp temaene den tar opp, men samtidig er den på ingen måte "bare enda en bok". Den dekker tema som mental (u)helse, (moderne) dating, ensomhet og sorg. Mest sentralt tenker jeg at angsten står her - både slik vi ser (og merk de: "ser"! - dette er virkelig prinsippet om "showing not telling" I praksis) den utspille seg i hverdagen, men også i det store bildet, om hvordan hovedpersonen føler seg mislykket i livet fordi hun er så redd for å "faile" at hun ikke prøver , og dermed, ironisk nok, føler seg nettopp mislykket. Dette er en sår bok, jeg følte virkelig med hovedpersonen her. Samtidig finnes komikk og en slags humoristisk undertone. Stort pluss for en "rett på sak"-tilnærming: en bok uten unødvendige beskrivelser, utdreiinger og transportetapper.
Ble helt dratt inn i denne boken som er inne i hodet på Frøya som bekymrer seg for alt, og det skaper mye trøbbel for henne. Et morsomt portrett av noe mange kan kjenne seg igjen i, men som bikker over og viser hvor vondt og destruktivt tvangslidelser kan være.
Boka er velskrevet den, og jeg ville likt den bedre om jeg følte mer fellesskap med Freya. Men jeg trives virkelig ikke i hennes selskap. Nervøsiteten kan nok være gjenkjennelig for noen, men for meg er den en kilde til irritasjon. Har så lyst til å skrike til henne at hun må få nesa opp av navleloet og forstå at man må redde seg selv og ikke klamre seg til første og beste menneske.
Så dette var ikke boka for meg, selv om den unektelig er velskrevet og et godt portrett av en litt mislykka millenial som ikke klarer å få livet i orden. Og kanskje noe av problemet ikke er knyttet til denne boka, men at det finnes så mye navlelo i norsk litteratur generelt.
Boka blei bedre og bedre. Nærma seg en fem på eit tidspunkt. Leste heile på en dag så kan være litt påvirka av det, men følte den va skrive på ein veldig god måte for å få oversikt og innblikk i alle personene (sjøl dei som var innom ei kort stund)
Hun har gjort det igjen, Maren. Laget en jævlig gjenkjennelig karakter. Noen man kan leve seg inn i. Jeg trodde ikke jeg skulle det igjen. Ikke etter "Hva jeg gjorde med pengene". Men jeg gjorde altså. det. Til den grad at jeg måtte ta pause. Titt og ofte. Noen ganger for hvert avsnitt, andre ganger klarte jeg flere sider i slengen. For faen, det er jo meg. Jeg er Freya. Freya er meg. Og det selv uten all sjekkinga. For der er jeg ikke. Heldigvis. Bare litt, men ikke mer enn normalt (hva er en normal mengde sjekking, tro?).
På side 195 ville jeg bare yeete forfatteren og boka ut av all eksistens. På side 212 tok jeg pause, med bare noen sider igjen. Nå som jeg er ferdig, vil jeg bare gi Freya en klem. Vel, det har jeg villet hele veien, men ekstra mye nå.
Men fader, for ei god bok. Så fort partier var fordøyd, var det på'n igjen. Lese litt mer. Den har vært med meg i litt i underkant av en måned nå. I veska, på stuebordet, kjøkkenbenken, oppå vaskemaskinen, på nattbordet, eller i handa mi oppå dyna. Det blir rart at den skal få stå i bokhylla på biblioteket mitt sammen med de andre, mens jeg begynner på neste bok.
For selvsagt har dette skrivegeniet (og jeg baserer meg ikke her bare på bøkene hennes, men også teksten i Instagram-stories, tweets fra fordums tid, og floffer fra disse dager) klart kunsten å komme med to bøker på én og samme måned. Jeg grugleder meg allerede til å starte på "Kongene av Kongeparken", så får vi se om det er like lett å bli Sam eller Axel som det var å bli Johanne og Freya.
4,5 stjerner herifrå. Dette må vere ein av dei mest autentiske leseopplevingane eg har hatt på lenge. Kanskje fordi handlinga er satt i Oslo, og frå perspektivet til ei kvinne i tidleg 30 åra? Men det er faktisk ikkje hovudsakleg fordi omgivnadane er kjende, men at forfattaren skaper ein utruleg realistisk karakter som ein verkeleg kjem inn i hovudet på.
Hovudpersonen Freya lider av alvorlege tvangstankar/OCD. Ho må sjekke at ho har skrudd av lyset, låst døra, skrudd av omnen og tusen andre ting kvar gong ho går ut av leiligheten eller baren ho jobbar på. Og ho må sjekke igjen. Og igjen. Og igjen. Og filme at ho sjekker, for visst ikkje klarer ho ikkje å legge det frå seg. Utan å sjølv vite korleis det er å leve med tvangslidingar, så synast eg dette blir veldig godt framstilt. Inntrykket ein sit igjen med, er at OCD kjenst som eit myggstikk som klør og klør, og det krevjar enorm tankekraft for å la vere. Eller som å prøve å ikkje blinke, og jo meir ein tenker at ein ikkje skal blinke, jo verre blir det. Og det er liksom ikkje berre å seie: "ikkje klø", eller "ikkje blink".
Handlinga kjendes litt dratt ut enkelte gongar, men elles hadde den nådd heile vegen opp. Anbefales!
Maren Skolem skriver vanligvis for film og TV, og det merkes, i boka tegnes glimrende scener opp, det blir livaktig, morsomt, trist, idiotisk, alt etter hva forfatteren vil fortelle oss.
Som leser tar jeg meg et lite sekund i å bli irritert over alt maset om protagonistens tvangslidelse, inntil jeg innser at dette kanskje er den beste beskrivelsen av OCD jeg noen gang har lest. Selv om jeg ikke har noen erfaring på feltet kjenner jeg en emosjonell forbindelse til hovedpersonen Freya.
En fin lesestund, og en sterk innsikt i noe som for litt siden var fremmed for meg. Skrevet av en veldig god forfatter som jeg gjerne leser mer av.
3,75⭐️« orker ikke sitte alene () og vits om at kjæresten min ble borte i vaskemaskinen sammen med alle andre venstresokkene mine». Boka var ærlig nesten litt triggering fordi mye traff. Bare mer overdrevent. Ble veldig betatt og kunne lese i evigheter, hadde det ikke vært for at trikken ankom stoppet mitt eller jeg var trøtt.
Knallbra bok om psykisk uhelse. Omslaget føles veldig misvisende.
Boka byr på innsikt og humor, samtidig som hovedpersonen går i vranglås og alle (inkludert leseren) blir stående hjelpeløse og se på med omsorgen i handa.
Jeg likte godt Freya og forholdene til familie og venner, men mennene i denne boka var litt flate. Verdt å lese, og veldig gjenkjennbart for alle som er litt nevrotisk anlagt.