Ja da var det #spons reviewet til bokklubben. Det har seg sånn at vi nemlig fikk denne boka av Oktober for å lese som er sykt kult!! Et steg nærmere influncerlivet og paradise hotel!!
Men så var det boka: dette var veldig vondt. En forferdelig trist historie om Molli, vold, omsorgssvikt og hvordan et barn kan leve med og rundt vold i ulike former og størrelser. Spesielt tenker jeg på den volden Molli opplever som ikke kan sees fysisk på henne, men som blir fysisk når hun blir voksen.
Det som gjør vold vanskelig å skrive om etter min mening, er når partier i romanen føles overforklart. Jeg skjønner jo viktigheten av at det skrives direkte om, men noen ganger føler jeg at forfatteren ikke har helt tillit til meg. Det overforklares og blir for tydelig for meg i store deler av romanen, spesielt i første halvdel. Jeg kunne ønske forfatteren hadde mer tillit til meg som leser og min evne til å reflektere over det forferdelige som skjer.
Heksedelen mot slutten føles også litt uforløst. Jeg blir nysgjerrig, men får for lite til å virkelig flette historien fra 1600-tallet med historien fra 2000-tallet.