Å, den første tiden. Skolen var en egen verden, jeg pakket meg inn i den mens bilene på E18 blinket. Høsten ble kaldere og kaldere, jordene ble nesten hvite av rimfrost, men ingenting skulle få ligge urørt. Alt skulle bli pløyd mark, piggete busker, gravemaskiner, nedtråkket og ødelagt; jo mer vi tråkker og pløyer og ordner, desto mer uorden blir det. Og jeg ville så mye.
Miriam er seksten år og skal endelig begynne på livet. Hun har nye venner, ny skole og ny tilværelse på en liten hybel med utsikt over vide jorder og høy himmel. Det er høsten 1998, verden er åpen og et ubrukt årtusen ligger foran førsteklassingene på Husaby videregående skole. Denne høsten opplever Miriam at utveksling av erfaringer kan binde mennesker sammen, og da klassen får en spesiell stiloppgave, har hun endelig muligheten til å fortelle noe viktig. Men kommer vi virkelig nærmere hverandre ved å fortelle? Og kan vold egentlig beskrives?
Tjue år senere er Miriam trettiseks år og har fartstid som ildsjel og filmklubbleder, men noe har begynt å falle sammen inni henne. Er hun ensom? Heldigvis møter hun Jens, en emosjonelt tilgjengelig mann som både vil høre på henne og se henne. Sammen leier de en bobil for å utforske nye og ukjente veier. Miriam synes likevel noe er kjent, men klarer ikke sette fingeren på hvorfor. For hva skjer når man innhentes av hendelser vi ikke har noe felles språk for?
Sluke verden hel er en roman om å rekonstruere en barndom som sitter fast i sprekkene i bevisstheten. En bok om å bo alene, om vennskap, oppvekst, ondskap og den enorme ensomheten.
Miriam finner ikke ordene sine. Ordene til å forklare hva hun har opplevd og hva hun føler. Gjennom de veslevoksne og litt pompøse vennene sine på vgs, og senere voksenlivet og kjærligheten finner hun ordene sine.
Jeg slukte boken. Karakterene og betraktningene fra ungdomstiden er så morsomme, selvstendige, tøffe og sårbare.
Miriam prøver å forstå seg selv og sine traumer fra barndommen. Boken hopper i tid og forteller parallelle historier om hverandre - det fungerer utrolig bra. Traumene er vanskelig å sette fingeren på, gode og dårlige minner blandes sammen. Hun prøver å forstå og forklare det hun har opplevd, det som enkelt kan kalles for psykisk vold, men som allikevel fremstår som så diffust. Veldig fin bok.
Vi følger Miriam i to parallelle tider. Handlingen hopper mellom dem og berører også i stor grad tiden som fenomen. Hvordan preges nåtiden av det som har skjedd med oss før? Hvordan konstruere en slags ordløs fortid? Miriam finner ikke ordene, men forfatteren gjør heldigvis det. Synes det var veldig mange autentiske dialoger og gode observasjoner i romanen. Særlig ungdomssamtalene var treffende. Boken kunne fint vært en del kortere.