What do you think?
Rate this book
Født feminist : hele Norge baker ikke
Vi hører om det overalt: Norske kvinner har plukket opp håndarbeidet igjen, de baker småkaker og dyrker husmorrollen. Sju av ti unge kvinner synes «det hadde vært fint å bli forsørget av en mann», mens et økende antall tar sin ektemanns etternavn.
Hva i all verden er det som skjer? Er vi historiens første generasjon som er mer konservative enn våre foreldre? spør Marta Breen. På 1970-tallet kjempet hennes egen mor for barnehageutbygging, økonomisk selvstendighet og selvbestemt abort. For dagens unge kvinner er kampen gått over til å bli en konkurranse i prektighet.
Marta Breen bruker humor og egen livshistorie når hun tar for seg par-ferier, porno og rosa tyllkjoler. Heller ikke vår tids barnedyrkelse, overdådige bryllup eller selvhevdende menn går fri. Marta Breen holder den feministiske fanen høyt uten å miste humøret av den grunn.
Hva i all verden er det som skjer? Er vi historiens første generasjon som er mer konservative enn våre foreldre? spør Marta Breen. På 1970-tallet kjempet hennes egen mor for barnehageutbygging, økonomisk selvstendighet og selvbestemt abort. For dagens unge kvinner er kampen gått over til å bli en konkurranse i prektighet.
Marta Breen bruker humor og egen livshistorie når hun tar for seg par-ferier, porno og rosa tyllkjoler. Heller ikke vår tids barnedyrkelse, overdådige bryllup eller selvhevdende menn går fri. Marta Breen holder den feministiske fanen høyt uten å miste humøret av den grunn.
- GenresNonfictionFeminism
224 pages, Hardcover
First published January 1, 2014
4 people are currently reading
127 people want to read
About the author
Marta Breen
25 books71 followersMARTA BREEN (b. 1976) is an author of non-fiction with a number of publications to her name. Among other things, she has written the story of women in Norwegian music, the book ”Born Feminist” and the bestseller ”60 Women You Should Know About” in collaboration with illustrator Jenny Jordahl. They have also worked together on the book «The F Word», which won the Norwegian Ministry of Culture’s textbook prize for young people.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 20 of 20 reviews
March 25, 2017
Dette var ei viktig og forfriskande bok, som eg nok har sakna å lese utan å vite om det. Noko djupare, meir omfattande og analytisk enn dei sukka ein innimellom finn i aviser om kjønnstereotypiske leiker eller fokuset på kvinnas kropp.
Marta Breen målar eit breiare bilete, og set dei individuelle eksempla over inn i ein større samanheng.
Ho fortel om korleis individualismen gjer 70-talets kvinnekamp umogleg i dag, om korleis trua på det personlege valet gjer oss blinde for at me også følger trendar og plukkar opp smaken vår og meiningane våre frå samfunnet rundt og dei ideale me vert presenterte for der. Ho fortel korleis me alle dyrkar individualiteten, men samtidig blir meir og meir stereotypiske utan å skjønne det sjølv. Det biletet me får av den norske jenta/kvinna i 2016 kan vere ganske snevert - spesielt når det gjeld kropp og utsjånad vert vi presentert for eit veldig snevert ideal. Me er heller ikkje interesert i å kjempe meir - me vil ha feelgood og eskapisme, underhaldning og noko å drøyme oss vekk i.
Som ein god essayist diskuterar Breen for og imot, ho reflekterar og tenkjer seg om. Som fleire andre her på GoodReads har nemdt, er dei første essaya i boka litt svake, men både tematikk og argumentasjon vert sterkare og meir interessant etterkvart.
Eg synest likevel at bloggen til Marta Breen er meir slagkraftig enn denne boka, innlegga på bloggen er ofte om meir spesifikke situasjonar eller hendingar, som konkrete uttalingar eller reklamebilete. Les du mange av blogginnlegga hennar etter kvarandre, gir dei deg eit sterkt inntrykk av eit samunn som framleis ikkje er likestilt, men ganske blind for dette sjølv. Men boka handlar om den same tematikken, og her får Breen gått meir i dybden.
Eg er glad for at eg har funne Marta Breens kritiske røyst, som ikkje berre godtek blindt at "vi er likestilte i Norge". Gamle kjønnsrollemønster heng godt i, og som ein gamal, vond vane, er det vanskeleg for eigaren å sjå dette sjølv. Takk for at du viser oss det, Marta.
Marta Breen målar eit breiare bilete, og set dei individuelle eksempla over inn i ein større samanheng.
Ho fortel om korleis individualismen gjer 70-talets kvinnekamp umogleg i dag, om korleis trua på det personlege valet gjer oss blinde for at me også følger trendar og plukkar opp smaken vår og meiningane våre frå samfunnet rundt og dei ideale me vert presenterte for der. Ho fortel korleis me alle dyrkar individualiteten, men samtidig blir meir og meir stereotypiske utan å skjønne det sjølv. Det biletet me får av den norske jenta/kvinna i 2016 kan vere ganske snevert - spesielt når det gjeld kropp og utsjånad vert vi presentert for eit veldig snevert ideal. Me er heller ikkje interesert i å kjempe meir - me vil ha feelgood og eskapisme, underhaldning og noko å drøyme oss vekk i.
Som ein god essayist diskuterar Breen for og imot, ho reflekterar og tenkjer seg om. Som fleire andre her på GoodReads har nemdt, er dei første essaya i boka litt svake, men både tematikk og argumentasjon vert sterkare og meir interessant etterkvart.
Eg synest likevel at bloggen til Marta Breen er meir slagkraftig enn denne boka, innlegga på bloggen er ofte om meir spesifikke situasjonar eller hendingar, som konkrete uttalingar eller reklamebilete. Les du mange av blogginnlegga hennar etter kvarandre, gir dei deg eit sterkt inntrykk av eit samunn som framleis ikkje er likestilt, men ganske blind for dette sjølv. Men boka handlar om den same tematikken, og her får Breen gått meir i dybden.
Eg er glad for at eg har funne Marta Breens kritiske røyst, som ikkje berre godtek blindt at "vi er likestilte i Norge". Gamle kjønnsrollemønster heng godt i, og som ein gamal, vond vane, er det vanskeleg for eigaren å sjå dette sjølv. Takk for at du viser oss det, Marta.
April 19, 2015
Marta Breen er en god forfatter. En ordentlig god forfatter. Hun skriver lett og ledig om tunge og komplekse temaer som har mange sider, og som for mange sikkert er lette å gi opp på. Heldigvis trenger man ikke gi dem opp når Breen plukker dem opp, for hun klarer å formidle flere sider av samme sak med både raushet og forståelse for motparten. Ved flere anledninger innrømmer hun at både forstår hvor motdebattantene kommer fra, men også at hun selv er enig i enkelte poeng de har.
Dette gir også inntrykk av at Breen selv forstår at ingen av disse sakene er svart/hvitt. Manges problem med feminismen er jo nettopp det at de tror feminister er en sinna gruppa med kvinner som er enig i absolutt alt og som ikke klarer å se andres side enn sin egen. Slik er det jo ikke, og Breen klarer å belyse de forskjellige sidene på en så god måte at man skjønner at det er rom for egen tolkning. Det er rom for å være enig. Og det er også rom for å være uenig.
Selv har jeg lært mye av denne boken, som jeg håpet å få ut av den. Hun tar opp alt fra innhold i dameblader, til abortsaken, til tidligere feministbølger, til fedrekvote, til kroppspress og mye mer. Hvordan hun har klart å presse så mange viktige og store temaer inn på drøye 217 sider, er meg en gåte.
Jeg kjenner det er godt å lese bøker som fatter seg i korthet og oppsummerer temaer som ellers pågår over flere uker i lange debattinnlegg i mediene, med vanskelige ord og formuleringer. I tillegg er det godt å lese noe som er mer hverdagslig for meg, enn det som skjer i nettavisene. Jeg kan relatere til det Breen skriver, på tross av at vi er forskjellige på nesten alle måter.
Dette gir også inntrykk av at Breen selv forstår at ingen av disse sakene er svart/hvitt. Manges problem med feminismen er jo nettopp det at de tror feminister er en sinna gruppa med kvinner som er enig i absolutt alt og som ikke klarer å se andres side enn sin egen. Slik er det jo ikke, og Breen klarer å belyse de forskjellige sidene på en så god måte at man skjønner at det er rom for egen tolkning. Det er rom for å være enig. Og det er også rom for å være uenig.
Selv har jeg lært mye av denne boken, som jeg håpet å få ut av den. Hun tar opp alt fra innhold i dameblader, til abortsaken, til tidligere feministbølger, til fedrekvote, til kroppspress og mye mer. Hvordan hun har klart å presse så mange viktige og store temaer inn på drøye 217 sider, er meg en gåte.
Jeg kjenner det er godt å lese bøker som fatter seg i korthet og oppsummerer temaer som ellers pågår over flere uker i lange debattinnlegg i mediene, med vanskelige ord og formuleringer. I tillegg er det godt å lese noe som er mer hverdagslig for meg, enn det som skjer i nettavisene. Jeg kan relatere til det Breen skriver, på tross av at vi er forskjellige på nesten alle måter.
July 9, 2014
Marta Breen er ei dame som kan skrive, og hun kan sine saker. Det råder det ingen tvil om. Første halvdel av boken er gripende som ingen annen. Hun skriver lekende og lett, med en skarp sans for humor, og samtidig klarer hun å dra frem poeng på poeng i det hun skriver. Og hun har en rekke gode poenger. Hun tar for det første opp min egen generasjon i forbindelse med feminismen som ideologi, og jeg hadde, før jeg leste denne boken, det til gode å se noen forfatter gjøre nettopp dette. Hun kritiserer min generasjon skarpt, da vi kan sies å være den første generasjonen i verdenshistorien som er mer konservative og hysterisk opptatte av å bevare kjønnsroller enn det våre foreldre var.
Det er første gang i moderne verdenshistorie at man kan kritiserer ungdommen for å være mer “streit” enn foreldrene. Look at that!
Jeg skulle ønske boken holdt seg like skarp og fengende gjennom dens 224 sider, men sånn er det dessverre ikke. Som sagt, kan Breen det hun skriver om. Hun er vilt belest innen feministisk litteratur, og referansene er mangfoldige. Etter min mening, er de alt for mangfoldige, især mot midten av boken. Faktum er at i store deler av boken, er 80 prosent en eneste stor samling sitater fra ting andre feminister – og antifeminister – har skrevet før henne. Allikevel får hun på et eller annet vis frem et poeng, hvis man gidder å lese alle referansene. Hun kan det å få frem poenger. Jeg sier ikke at siteringer og referanser ikke er viktig, men noen ganger følte jeg at jeg leste en studieoppgave heller enn en bok jeg har lånt på biblioteket.
En annen ting som bryr meg litt som feminist selv, er feminister som tar på seg det å rakke ned på andre kvinner, og Breen gjør det i litt større grad enn jeg personlig er komfortabel med. Selv om jeg ikke er i den gruppen hun direkte fornærmer, er det sitater fra henne selv i boken som gjør at hun nesten bare presterer å støte folk fra seg, hvilket jeg mener er skadelig for feminismen som ideologi.
Allikevel er Breen fullstendig klar over at hun ikke støtter all verdens kvinner og deres valg. Hun sier selv i boken at kvinnesolidaritet i ytterste grad – for henne – handler om å ta noen kamper i samhold, ikke å støtte mennesker med helt andre verdier enn en selv, og det argumentet er det vanskelig å slå ned på. Allikevel mener jeg personlig at feminisme bør handler mer om at kvinner skal få ta sine egne valg for sin egen del, og ingen andres. Then again, kan man jo spørre seg om eksakt hvor mange kvinner TAR valg for seg selv, men det er mer et filosofisk spørsmål som det er alt for tidlig på morgenen for meg til å gå inn på.
En ting skal Breen uansett ha: Mot midten av boken, går hun med nebb og klør inn på dagens kroppshysteri og materialisme. Særlig dagens samfunns forventninger til kvinners utseende slår hun ned på, og hun gjør det på en måte som kan ta pusten fra selv den mest innbitte skeptiker. For hun har rett. Hun har så innmari rett. Det er en slags sannhet i det hun skriver her, som ikke kan ansees som noe annet enn universell. Tenk over det selv, ber jeg dere: Er det ikke ekstremt? Plastisk kirurgi er ikke lenger noe som hører såpestjerner i Hollywood til, men noe dama i gata vurderer å ta om en ti års tid. Har du ikke sminket deg ordentlig når du skal ut på byen, blir du sett ned på. Og er du kvinne og ikke barbert på en uke: Fy og skam! Jeg personlig tør påstå at vi ikke har hatt slikt et trangt og ubekvemt skjønnhetsbilde og ekstremt skjønnhetspress i den vestlige verden siden, tja, 1700-tallet, da du nok ble ansett som noe stakkarslig i det du kom på ball med parykken på snei og bestemte deg for å glemme korsettet hjemme en dag, da du ikke ønsket å bli kvalt til døde i en alder av toogtjue. I dag har vi denne varianten: Den trange kjolen avslører at du har litt mage, siden du mystisk nok ikke er av dem som tar hundre situps hver dag og har gjort det i tre år? Huff da, det kan da ikke være bra for helsa di, det der? Du har ettervekst? GASP! Dere skjønner greia. Snart er vel smilerynker noe fryktelig som må bekjempes også, selv om vi mirakuløst fremdeles må være tynne? Faen, det skulle jeg ikke sagt. Noen kommer til å ta opp den ideen…
Rant over. (kanskje er jeg ikke helt historisk korrekt her, men etter 1700-tallet, så de aller fleste i alle fall noen lunde ut som normale mennesker, no?)
I tillegg går hun også inn på hvilke fordeler feminisme kan ha for menn, hvilket jeg mener er et viktig poeng, nå enda mer enn det var før i tiden. Hun anser fedrekvoten og pappaperm som et gode, og mener det fører til mer likestilling i hjemmet, hvilket det naturlig nok faktisk også gjør, slik jeg personlig ser det. Dessuten unner det menn å bli like godt “kjent med” barna sine på samme intimnivå som moren. Hun poengterer det faktum at et brudd med kjønssroller ville ha vært sunt for begge kjønn, ikke bare kvinner. Jo, pappa kan faktisk skifte bleier. Han kan vaske tøy. Han er ikke fysisk ufør. Som regel.
Også når det kommer til kjønnsroller for barn, mener hun at samfunnet har gått nedover. Min bestevenninne og jeg hadde en samtale om nettopp det da vi utforsket en ny, lokal lekebutikk her for noen uker siden. Det har gått nedover. Nå er alle “jentelekene” rosa og “guttelekene” blå. Basta. Det finnes til og med en skildring mellom gutte- og jentelego. Og ja, kanskje var ikke den gule, grønne, røde og oransje fargekombinasjonen fra nittitalllets leketøy særlig flatterende, men den var i alle fall litt mer inklusiv.
Min mamma påpekte også her forleden at hun synes det er drepende kjedelig at sikkert nittifem prosent av alle jenter mellom femten og tjuefem har langt hår. Mer preferanse enn et spørsmål om kjønnsroller, kanskje, men det kan kanskje være verdt å merke seg.
Marta Breens feminisme går i alle fall ut på mange ting: Hun misliker husmortradisjonen og kjernefamilie-idealene, hun irriterer seg grenseløst over hvordan dagens unge kvinner konformerer til disse idealene i større grad enn det generasjonen før oss gjorde, hun lengter tilbake til syttitallet der ungdommen faktisk brant lidenskapelig for noe, og jeg kan ikke unngå å forstå eksakt hva hun mener. Kanskje er hun en anelse radikal, til og med for min smak, og det jeg er ikke enig i alle punktene hennes – langt derifra.
Men boken er velskrevet og den er mer enn verdt å lese.
Mot slutten av boken blir stemningen brått mer håpefull. For dette er ikke på noe som helst vis en håpefull bok. Det er en bok om hvordan kvinnebevegelsen “er i ferd med å dø ut”, men i epilogen stopper Breen seg selv litt, og spør om hvorfor hun er så pessimistisk? Er det virkelig så ille? Om du spør meg, er det ikke egentlig det. Men det er bra at Breen setter det hele litt på spissen! I epilogen tar hun også opp mer vesentlige og vitale temaer, som den nye regjeringens skritt bakover i kvinnebevegelsen, i henhold til deres kutting i fedrekvoten, øking av kontantstøtten og ikke minst, plan om innføring av reservasjonsrett for fastleger. Og merkelig men forståelig nok, er det her hun blir optimistisk: For det er nå hun begynner å se hjulene spinne blant denne generasjons ungdom. Hun skriver at først når vi merker hvor mye vi har å miste, reagerer vi, og vi reagerer sterkt. Hun trekker Susanne Kaluza frem som et åpenbart eksempel: Begynte som mammablogger, og dagen derpå var hun en av de fremste abortforkjemperne i Norge.
Siste side i boken er dekorert med takknemlighet for de kvinnene som gikk før oss, de som er her med oss, og de som kommer etter oss.
Som sagt; litt tørt noen ganger, men mer enn verdt å lese!
Det er første gang i moderne verdenshistorie at man kan kritiserer ungdommen for å være mer “streit” enn foreldrene. Look at that!
Jeg skulle ønske boken holdt seg like skarp og fengende gjennom dens 224 sider, men sånn er det dessverre ikke. Som sagt, kan Breen det hun skriver om. Hun er vilt belest innen feministisk litteratur, og referansene er mangfoldige. Etter min mening, er de alt for mangfoldige, især mot midten av boken. Faktum er at i store deler av boken, er 80 prosent en eneste stor samling sitater fra ting andre feminister – og antifeminister – har skrevet før henne. Allikevel får hun på et eller annet vis frem et poeng, hvis man gidder å lese alle referansene. Hun kan det å få frem poenger. Jeg sier ikke at siteringer og referanser ikke er viktig, men noen ganger følte jeg at jeg leste en studieoppgave heller enn en bok jeg har lånt på biblioteket.
En annen ting som bryr meg litt som feminist selv, er feminister som tar på seg det å rakke ned på andre kvinner, og Breen gjør det i litt større grad enn jeg personlig er komfortabel med. Selv om jeg ikke er i den gruppen hun direkte fornærmer, er det sitater fra henne selv i boken som gjør at hun nesten bare presterer å støte folk fra seg, hvilket jeg mener er skadelig for feminismen som ideologi.
Allikevel er Breen fullstendig klar over at hun ikke støtter all verdens kvinner og deres valg. Hun sier selv i boken at kvinnesolidaritet i ytterste grad – for henne – handler om å ta noen kamper i samhold, ikke å støtte mennesker med helt andre verdier enn en selv, og det argumentet er det vanskelig å slå ned på. Allikevel mener jeg personlig at feminisme bør handler mer om at kvinner skal få ta sine egne valg for sin egen del, og ingen andres. Then again, kan man jo spørre seg om eksakt hvor mange kvinner TAR valg for seg selv, men det er mer et filosofisk spørsmål som det er alt for tidlig på morgenen for meg til å gå inn på.
En ting skal Breen uansett ha: Mot midten av boken, går hun med nebb og klør inn på dagens kroppshysteri og materialisme. Særlig dagens samfunns forventninger til kvinners utseende slår hun ned på, og hun gjør det på en måte som kan ta pusten fra selv den mest innbitte skeptiker. For hun har rett. Hun har så innmari rett. Det er en slags sannhet i det hun skriver her, som ikke kan ansees som noe annet enn universell. Tenk over det selv, ber jeg dere: Er det ikke ekstremt? Plastisk kirurgi er ikke lenger noe som hører såpestjerner i Hollywood til, men noe dama i gata vurderer å ta om en ti års tid. Har du ikke sminket deg ordentlig når du skal ut på byen, blir du sett ned på. Og er du kvinne og ikke barbert på en uke: Fy og skam! Jeg personlig tør påstå at vi ikke har hatt slikt et trangt og ubekvemt skjønnhetsbilde og ekstremt skjønnhetspress i den vestlige verden siden, tja, 1700-tallet, da du nok ble ansett som noe stakkarslig i det du kom på ball med parykken på snei og bestemte deg for å glemme korsettet hjemme en dag, da du ikke ønsket å bli kvalt til døde i en alder av toogtjue. I dag har vi denne varianten: Den trange kjolen avslører at du har litt mage, siden du mystisk nok ikke er av dem som tar hundre situps hver dag og har gjort det i tre år? Huff da, det kan da ikke være bra for helsa di, det der? Du har ettervekst? GASP! Dere skjønner greia. Snart er vel smilerynker noe fryktelig som må bekjempes også, selv om vi mirakuløst fremdeles må være tynne? Faen, det skulle jeg ikke sagt. Noen kommer til å ta opp den ideen…
Rant over. (kanskje er jeg ikke helt historisk korrekt her, men etter 1700-tallet, så de aller fleste i alle fall noen lunde ut som normale mennesker, no?)
I tillegg går hun også inn på hvilke fordeler feminisme kan ha for menn, hvilket jeg mener er et viktig poeng, nå enda mer enn det var før i tiden. Hun anser fedrekvoten og pappaperm som et gode, og mener det fører til mer likestilling i hjemmet, hvilket det naturlig nok faktisk også gjør, slik jeg personlig ser det. Dessuten unner det menn å bli like godt “kjent med” barna sine på samme intimnivå som moren. Hun poengterer det faktum at et brudd med kjønssroller ville ha vært sunt for begge kjønn, ikke bare kvinner. Jo, pappa kan faktisk skifte bleier. Han kan vaske tøy. Han er ikke fysisk ufør. Som regel.
Også når det kommer til kjønnsroller for barn, mener hun at samfunnet har gått nedover. Min bestevenninne og jeg hadde en samtale om nettopp det da vi utforsket en ny, lokal lekebutikk her for noen uker siden. Det har gått nedover. Nå er alle “jentelekene” rosa og “guttelekene” blå. Basta. Det finnes til og med en skildring mellom gutte- og jentelego. Og ja, kanskje var ikke den gule, grønne, røde og oransje fargekombinasjonen fra nittitalllets leketøy særlig flatterende, men den var i alle fall litt mer inklusiv.
Min mamma påpekte også her forleden at hun synes det er drepende kjedelig at sikkert nittifem prosent av alle jenter mellom femten og tjuefem har langt hår. Mer preferanse enn et spørsmål om kjønnsroller, kanskje, men det kan kanskje være verdt å merke seg.
Marta Breens feminisme går i alle fall ut på mange ting: Hun misliker husmortradisjonen og kjernefamilie-idealene, hun irriterer seg grenseløst over hvordan dagens unge kvinner konformerer til disse idealene i større grad enn det generasjonen før oss gjorde, hun lengter tilbake til syttitallet der ungdommen faktisk brant lidenskapelig for noe, og jeg kan ikke unngå å forstå eksakt hva hun mener. Kanskje er hun en anelse radikal, til og med for min smak, og det jeg er ikke enig i alle punktene hennes – langt derifra.
Men boken er velskrevet og den er mer enn verdt å lese.
Mot slutten av boken blir stemningen brått mer håpefull. For dette er ikke på noe som helst vis en håpefull bok. Det er en bok om hvordan kvinnebevegelsen “er i ferd med å dø ut”, men i epilogen stopper Breen seg selv litt, og spør om hvorfor hun er så pessimistisk? Er det virkelig så ille? Om du spør meg, er det ikke egentlig det. Men det er bra at Breen setter det hele litt på spissen! I epilogen tar hun også opp mer vesentlige og vitale temaer, som den nye regjeringens skritt bakover i kvinnebevegelsen, i henhold til deres kutting i fedrekvoten, øking av kontantstøtten og ikke minst, plan om innføring av reservasjonsrett for fastleger. Og merkelig men forståelig nok, er det her hun blir optimistisk: For det er nå hun begynner å se hjulene spinne blant denne generasjons ungdom. Hun skriver at først når vi merker hvor mye vi har å miste, reagerer vi, og vi reagerer sterkt. Hun trekker Susanne Kaluza frem som et åpenbart eksempel: Begynte som mammablogger, og dagen derpå var hun en av de fremste abortforkjemperne i Norge.
Siste side i boken er dekorert med takknemlighet for de kvinnene som gikk før oss, de som er her med oss, og de som kommer etter oss.
Som sagt; litt tørt noen ganger, men mer enn verdt å lese!
May 8, 2024
Morsom, interessant og informerende. Forfatteren setter en del ting på spissen, og jeg deler ikke alle perspektivene som legges fram, men jeg tror, håper i hvert fall, at verden, og Norge, har blitt litt mer nyansert og kjønnsbalansert siden boken kom ut i 2014. Gleder meg til å lese mer av Marta Breen.
May 27, 2017
Boka kommer med noen interessante observasjoner, men jeg savner litt diskusjon. Breen introduserer mange viktige problemstillinger i dagens norske samfunn, og så bare.. er kapittelet ferdig.
November 10, 2015
Jeg innrømmer det gjerne: jeg vet ikke helt hva vi legger i begrepet feminisme i 2015. Jeg vet at det ikke er full likestilling på alle områder, bl.a. tjener menn fortsatt jevnt over mer enn kvinner, men det må vel handle om noe mer? Marta Breen skriver engasjerende og morsomt om kvinnekamp, feminisme, fordommer og situasjonen for jentene som vokser opp i dag. Boka lokket fram både latter, gjenkjennelse og sinne!
Om du er interessert i temaet eller ei er dette ei velskrevet bok som det er verdt å lese. Er du i tillegg, som meg, litt kunnskapsløs og trenger å lære mer om hva feminisme faktisk er (for det handler ikke om å slutte å barbere seg under armene og gi faen i å være feminin) så bør du ihvertfall lese den. Når jeg tenker meg om, synes jeg du bør lese den uansett!
Om du er interessert i temaet eller ei er dette ei velskrevet bok som det er verdt å lese. Er du i tillegg, som meg, litt kunnskapsløs og trenger å lære mer om hva feminisme faktisk er (for det handler ikke om å slutte å barbere seg under armene og gi faen i å være feminin) så bør du ihvertfall lese den. Når jeg tenker meg om, synes jeg du bør lese den uansett!
April 12, 2021
Jeg blir alltid engasjert, sinte og kampklar når jeg leser Marta Breen. Så nå er jeg klar til å kjempe igjen, gi meg en banner og jeg marsjerer i tog.
September 21, 2019
Bra bok om ståa på feminismen i dagens samfunn. Bra flyt, konsist skrevet. Breen er min go-to-forfatter for bøker om feminisme i Norge.
June 26, 2014
Mange gode poeng, mye vittig og gjenkjennbart. Likte best det konstruktivistiske perspektivet, hvorfor sier vi at vi var guttejenter som små? Er det å klatre i trær og være aktiv og ikke pynte seg grunnleggende maskuline trekk? Og hva mener han når han sier han bare er en enkel mann?
Kunne fått full pott med bedre helhet og mål med boka.
Kunne fått full pott med bedre helhet og mål med boka.
Read
October 26, 2018Takk til Marta Breen som har skrevet ei flott, konsis og hardtslående bok om norsk feminisme. Anbefales på det varmeste!
October 20, 2018
Denne boken er en interessant oversikt over de forskjellige problemstillingene kvinner (hovedsakelig mødre) står overfor i dagens Norge, men den går ikke i dybden på noen av dem. Den består stort sett av tanker rundt sitater hentet fra bøker skrevet av andre feminister, men den er kort og fritt tilgjengelig på eBokBib, så jeg anbefaler den absolutt. Tenk på boken som en lang artikkel om trender og retninger innen moderne feminisme i et av verdens rikeste land, hvor kvinner nå har det såpass godt at de later til å ha glemt hva tidligere generasjoner kjempet så hardt for og har begynt å bevege seg i motsatt retning. Ellers sitter jeg igjen med følelsen av at feminismen i Norge (og Sverige, hvor flere av eksemplene er hentet fra) har blitt såpass fragmentert at det er vanskelig å få oversikt over den. Boken gir inntrykk av at kvinner er mer opptatt av å krangle seg i mellom om verdier, livsvalg og viktigheten av cupcakes, enn å stå sammen om nettopp retten til å få velge hvordan de vil leve. Jeg kan bare håpe at det er stor forskjell på teori og praksis her.
November 20, 2019
Syns på en måte det er vanskelig å rate, for det kan fort virke litt sånn «er ikke enig, så gir dårlig rating», men det er egentlig ikke poenget. Det var mye spennende å lese! Jeg bytter på å være sint og frustrert og litt glad. Er ikke alltid enig med forfatteren, men det er helt greit! Hun kommer meg mye spennende, og mange ting jeg ikke har tenkt på. I 2019 har vi fortsatt et stykke igjen til likestilling!
Ikke topprating er bare et uttrykk for arrangementet jeg føler når jeg er ferdig med boka. Men likevel Kudos for å skrive en bok om dagens feminisme! Her er det lett å tråkke på mange tær.
Ikke topprating er bare et uttrykk for arrangementet jeg føler når jeg er ferdig med boka. Men likevel Kudos for å skrive en bok om dagens feminisme! Her er det lett å tråkke på mange tær.
March 6, 2023
Boken er til tider ganske utdatert, så det er litt vanskelig å gi vurdering av den.
Jeg er ikke enig i alt hun sier, men man lærer jo ikke noe av å bare lese ting som bekrefter egne meninger! Alt hun sier er godt gjennomtenkt og velformulert. Det er derimot for eksempel litt vanskelig å være helt enig når hun nedsettende snakker om kvinner som gjør håndarbeid, når man hører boken mens man strikker.
Det sagt er jeg jo medlem av Kvinnefronten, og gruppen "Den selskapelige" (tidligere "Den selskapelige diskusjonsforening) som blir takket av forfatter, så vi er jo i store trekk ganske enig.
Jeg er ikke enig i alt hun sier, men man lærer jo ikke noe av å bare lese ting som bekrefter egne meninger! Alt hun sier er godt gjennomtenkt og velformulert. Det er derimot for eksempel litt vanskelig å være helt enig når hun nedsettende snakker om kvinner som gjør håndarbeid, når man hører boken mens man strikker.
Det sagt er jeg jo medlem av Kvinnefronten, og gruppen "Den selskapelige" (tidligere "Den selskapelige diskusjonsforening) som blir takket av forfatter, så vi er jo i store trekk ganske enig.
March 17, 2018
Interessant og til tider veldig morsom bok med mange gjenkjennelsesøyeblikk. Jeg synes kanskje hun forherliger 70-tallet i litt for stor grad, og tankene rundt sammenhengen mellom miljøbevegelsen og avvisningen av materialisme og arbeid som nøkkelen til lykke virker litt uferdige og selvmotsigende. Men mange viktige poeng, særlig om det vi har tapt av systemkritikk og solidaritet når alt er individuelt og personlig.
September 6, 2020
Som vanlig veldig bra fra Breen. Lett skrevet, men viker aldri fra at temaet er alvorlig.
Liker personlig godt at det er så mange referanser til historien og annen litteratur her. (Får mange gode lesetips her!).
Utgitt i 2014, så noen referanser bærer preg av det, men fortsatt aktuell!
Liker personlig godt at det er så mange referanser til historien og annen litteratur her. (Får mange gode lesetips her!).
Utgitt i 2014, så noen referanser bærer preg av det, men fortsatt aktuell!
July 31, 2017
Bra bok om mange aktuelle temaer, om enn litt overfladisk.
October 7, 2018
Lettleseleg bok med feministiske refleksjonar av ein forfattar som skriv godt og mykje om dette emnet.
September 13, 2016
Mata Breen er en kvinne som helt klart kan det hun snakker om, men jeg er fortsatt usikker på denne boken. Så klart, den er godt skrevet og tar opp mange viktige saker som er verdt å tenke over. Men mesteparten av boken består av referanser og sitater fra bøker jeg ikke har lest, og mennesker jeg ikke vet noe om. Personlig føler jeg hun bruker mesteparten av boken på å kritisere hva hun ikke liker selv, som om ingen kvinner liker 'Skal vi danse', interiør eller scrapbooking. Men ellers, grei nok bok.
April 26, 2014
Særleg mot slutten av boka vart observasjonane og dermed prosaen nokså kvass. No likte eg godt How to be a woman, men det var godt å lese ein medfeminist som ikkje insisterer på å skrive humorbok.
December 28, 2017
Boka hadde mange ulike temaer, og er skrevet på en humoristisk og reflektert måte! Likte denne boka veldig godt!
Displaying 1 - 20 of 20 reviews