Første klasse – det året vi lærte bokstavene tar deg med på innsiden av klasserommet, og forteller om skolen, barna og den tilværelsen vi sender våre barn inn i som seksåringer. Hver august setter seksåringer seg på krakker bak pulter. Foran dem står læreren — en av de viktigste voksenpersonene i de neste årene av livene deres — med sine pedagogiske verktøy og ambisjoner i bakhånd.
På første skoledag setter forfatteren Bjørn Arild Ersland seg på en krakk i klasserommet. Hver uke kommer han tilbake til krakken. Planen er å skrive en bok om lesing og skriving, men så finner han en fortelling som er mye større.
Første klasse – det året vi lærte bokstavene er blitt en historie om barns skolehverdag i Norge. I denne hverdagen ser Ersland lærernes utfordringer og hvordan teorien møter virkeligheten, og ikke minst; han ser individene, barna, slik de er og slik de må møtes som enkeltpersoner
Fin beretning om et år i førsteklasse, formidlet med mye varme og et godt blikk for elevene. Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg mener om de narrative grepene her. På den ene siden er det friskt å slippe alle analyser og fakta og bare få være flue på veggen. Samtidig opplever jeg at når fortellerstemmen (litt for ofte) trer er den litt påtatt naiv?! Det er tross alt skrevet av en skoleforsker. Koman! Du vet mer enn du gir uttrykk for her. Så ja det blir halv pott
Mye menes om norsk skole om dagen. Denne boka er basert på Ersland (barnebokforfatter) sine observasjoner av de minste skolebarna når de er samlet i klasserommet og skal lære å lese og skrive. Et enkelt språk som passer bokens formål; morsomme og sympatiske iakttakelser, men også alvorlige refleksjoner med tydelige politiske dimensjoner. Spørsmål som melder seg når jeg leser: - hvorfor prioriterer norske skoler chromebook/iPader til alle 1.klassinger, men ikke skoleverk i norsk? - Når begynte norske skoler å ha større tiltro til digitale tester (av førsteklassingers leseevner!) enn til lærernes vurderingsevne?
Selv om boken anbefales til foreldre bør den først og fremst leses av rektorer og de som styrer med utdanning i kommunene. Dette er systemkritikk slik det skal gjøres.
Etter mer enn 20 år som lærer, er Erslands beskrivelser av livet i førsteklassen lett gjenkjennelige. Boken reiser mange gode spørsmål rundt blant annet økonomi, læreverk og kartleggingsprøver.
Ersland skriver med respekt for dem han skriver om, enten det er ansatte eller elever. Kritiske spørsmål rettes oppover og mot systemet. Og de som bestemmer systemene bør definitivt lese boken.
Godt språk og et artig prosjekt. Her får vi følge forfatteren som følger en førsteklasse gjennom et skoleår. Som småbarnsfar var dette veldig interessant. Her får vi mange artige observasjoner presentert på en nøktern og dermed ærlig måte. På den måten kommer mange artige situasjoner godt frem. Innimellom kommer forfatteren med interessante synspunkter på det han ser i klasserommet opp imot hvordan skolen er rigget i dag. For meg blir det likevel ikke helt gjennomført og litt verken eller. Det er absolutt en interessant og tidvis artig bok som er skrevet med et godt og enkelt språk. Men den når ikke helt opp til f.eks Klassen av Marte Spurkland for min del. Men jeg har veldig lyst til å lese mer av Ersland.
Lettlest søt liten bok som tar deg gjennom ett år i en typisk førsteklasse. Det rutinepregede inntoget i skolen. Litt leit at det er lite fokus på det sosiale, men tryggheten og relasjonener fokusert godt på, for det er vel så viktig som faglig læring. Jeg synes det kommer noen fine ord om det å ta pedagogiske vurderinger, både at det ikke er lett for en uutdannet og at det er noe vi ofte kan stole på ved bruk av skjerm, for det handler om hvordan og ikke hvor ofte. Ordene om kartlegging er også viktig. Forfatteren får frem mye med få ord og litt enkelt språk. Synes den var fin jeg!
Enkelt språk, men det passar jo godt teke handlinga i betrakting. Fekk meg til å kome på fleire barndomsminner frå skulen eg ikkje har tenkt på på lang, lang tid, og det var stas! 3,5!
Hadde alle samfunnets institusjoner hatt samme menneskesyn, tålmodighet og fleksibilitet som Håkon og Morten har overfor elevene i 1a, så ville verden vært et bedre sted, utvilsomt.
Dette er et fantastisk bidrag i skoledebatten. Flott indirekte argumetasjon, alt sett gjennom øynene til barna i 1a. Bli revet med, men ikke glem at dette også er en politisk bok. selv om dette er en bok om barnas perspektiv er dette også sett gjennom forfattens prisme.