Året er 1923. Eva Winther-Hagen, arvingen til den søkkrike Tilda Skjønberg, har dyp kjærlighetssorg. Hun reiser til England for å bli kjent med bestemorens britiske familie og for å slikke sine sår. I Wimbledon kommer hun over et gjengrodd herskapshus, som hun bestemmer seg for å kjøpe. Med på kjøpet følger en ung og farlig sjarmerende mann. Sammen med Archie kaster Eva seg ut i de glade tyveårene, med høy champagneføring, jazz og glamorøse fester, men første verdenskrig kaster fortsatt lange skygger over London. Og kan Eva stole på Archie? Hvem er han egentlig - og hva vil han?
Huset i Wimbledon kan leses som en frittstående roman, men fans av Familien Winther-serien vil glede seg ekstra over en ny historie om familiene Winther og Ashmore.
Det blir svakt av Wessel-Aas her. Eva, hovedkarakteren, har ikke en klar personlighet i boken. Det ene øyeblikket er hun sterk og selvstendig, det neste er hun helt pushover. Dette er selvfølgelig for å tjene plottet, men det gjør at blir vanskeligere å sympatisere med hovedkarakteren i historien.
En av mina favoritserier! Äntligen en ny bok om Familjen Winther, en av mina favoritfamiljer när det gäller historisk feelgood.
"Huset i Wimbledon" är precis lika bra och spännande som de tidigare böckerna, även om man kan ana sig till hur det ska gå. Vi bjuds in till det glada 20-talet och det är en värld av lyxiga fester, storslagna herrgårdar och karaktärer vars liv och val får hjärtat att bulta.
Katrine Wessel är sin vana trogen och fokuserar på en familjemedlem per bok, här är det Emma Winther-Hagen, barnbarn till Karl och Cecilia Winther. Boken är, som alltid, välskriven och med ett tidstypiskt språk och Katrine Wessel briljerar med sina miljöskildringar och gestaltningar av karaktärerna.
Om du uppskattar serier som Downton Abbey eller Familjen Bridgerton tycker jag absolut att du ska läsa "Huset i Wimbledon" och alla de tidigare om Familjen Winther.
Jeg blev ikke lige så grebet af fortællingen om Eva Winther-Hagen og hendes nyindkøbte hus i Wimbledon, som jeg havde håbet. Snarere blev jeg frustreret over Evas eftergivenhed over for Archie og den megen (og ufortjente) opmærksomhed både hun og bogen gav ham.
På plussiden var bogens Wimbledon-setting og Henry Lambert. Ham ville jeg gerne have hørt mere om!
Hm. I det ene øyeblikket fremstår Eva som sterk og selvstendig, i det neste er hun naiv, blåøyd og helt utrolig ettergivende. Bøker skal jo få deg til å føle ting, men jeg ble så frustrert! Håper ting retter seg i neste bok!