I denne boken viser psykolog og filosof Ole Jacob Madsen hvordan psyke og identitet påvirkes av teknologiske, institusjonelle og historiske endringer. Et underliggende tema i mange av tekstene er å vise hvordan psykisk helse og uhelse henger sammen med samtidskulturen og samfunnstrender. Forfatteren viser hvordan spørsmål som ofte overlates til eksperter som psykologer og leger, også berører menneskesyn, verdsetting og politiske ideologier, og derfor også bør være gjenstand for offentlig innsyn og demokratisk debatt.
I Helsestasjonismen og andre essays har Madsen samlet noen av tekstene han har publisert i tidsskrifter og aviser de siste tiårene. Sammen med en nyskrevet innledning er de samlet under temaene psykologi, selvhjelp, ideologi, mannskrisen, klimakrisen, ungdom og teknologi.
Ole Jacob Madsen bidrar nok en gang med et kritisk blikk på viktige samfunnsspørsmål om blant annet oppvekst, teknologi, psykologisering og overmedikalisering. Med analyser som ser forbi individuelle årsaker og løsninger som mer selvrealisering og terapi, er han et forbilde og en viktig samfunnsdebattant.
Det er også en fryd å lese hans referanser til filosofer, teoretikere og kulturelle verk som tidligere har adressert lignende problemstillinger, som hjelper meg med å løfte blikket og se at vi ikke er så unike for vår tid. Allerede i 1787 lanserte Johann W. Van Goethe sin profeti om at "jeg tror også at menneskeheten vil overleve, jeg er bare redd for at verden vil ha blitt et eneste digert sykehus hvor alle er hverandres sykepleiere".
Jeg beundrer Madsens tilstedeværelse i Norsk offentlighet, samt bredden i temaene han skriver om. Å kalle det for publiseringsdiarè, som en konsulent angivelig har gjort i bokens innledning ifølge Madsen, er kun et symptom på èn av de mange tingene som er galt med akdademia.
Noe som kan nevnes er at de fleste av essayene i Helsestasjonismen Har vært publisert tidligere, noen i Tidsskriftet til Norsk pskologforening, noen i aftenposten, men de fleste i morgenbladet. Det skal sikkert fint la seg gjøre å søke opp de fleste, om ikke alle tekstene på nett, men for min egen del er det uansett fint å ha dem i bokform.
Enda en ting er at dette gjør at de fleste essayene blir begresnet av lengde- og andre redaksjonskrav som kommer med avissamarbeidet. HVis man leser flere essay etter hverandre skinner dette gjennom da det kan føles ut som om de følger en oppskrift formmessig.
Etter min mening er Madsen uansett best i langform, eller når han bestemmer alle reglene selv. Håper på ny bok snart.