Omagiu tar oss med til en fabelverden, tydelig inspirert av Romania under Nicolae Ceaușescu.
I romanen følger vi Ion Pauker fra barndommen som glassmesternes sønn i en liten landsby. Ion Paukers reise gjennom livet sammenfaller med fremveksten av det nye regimet, og som alle andre dras han inn i det nye. Han viser seg tilpasningsdyktig og ender opp i «omagiu» i Folkets palass, det vil si rommet der alle medaljene og ordenene til landets leder oppbevares. Det er mange medaljer og utmerkelser å holde orden på, og det er slettes ikke nøytralt hva som legges fram når.
Lars Saabye Christensen har med Omagiu skrevet en urovekkende roman om et av de mest bisarre regimer som har vært, samtidig som den fungerer som et speil for vår tid, med sine autoritære tendenser og lengsel etter sterke ledere. Hva gjør et slikt regime med folks menneskelighet? Hva skjer med folk når tanken kontrolleres og «sannheten» blir et middel for å holde kontroll? Hvor går grensen mellom overlevelse og forræderi?
Er det overhodet mulig å være et anstendig menneske i en slik verden?
Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
3,5 Romania og diktatur og menneskers plass i et sånt samfunn, sto ikke på lista over temaer jeg tenkte Saabye Christensen skulle skrive om. Likte den godt uansett. Litt rotete til tider.