Kategoriene er flere: Det er nerdene på den ene siden, og de populære på den andre. I midten finnes de nesten-populære, både de uten større ambisjoner, men også de med potensial og fremdrift, og som kanskje, en gang, kan ta steget opp i ungdomsskolens øverste sjikt.
For Wessel er målet klart: Denne høsten skal han bryte med sin gamle venn Georg, en ubehjelpelig nerd, for endelig å bli Robert og Ålens like, og, videre, få sjans på Ulrikke og Michaela, Midtstuen skoles dronninger. Men kampen er hard og hindringene mange. Klarer han å bli invitert til Lippmanns nachspiel etter juleballet vil mye vært gjort. Men hva må til for å makte det?
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 er en skarp, morsom, men også nådeløs fortelling om å være ung. For kampen for tilværelsen gjelder også i ungdomsskolen, ja, kanskje særlig der.
Det er mye som er på kornet her, men jeg stiller meg ofte spørsmålet: er det sannhet i beskrivelsene her? Rammen rundt narrativet tiltrekker seg jo en viss etisk bedømmelse. Fungerer grepet om en dødende far som skriver et brev til sin ufødte sønn på 13-årsdagen? Kanskje, men i så fall må vi jo kritisere denne faren for å glorifisere et statusjag som aldri kan være sunt for en 13-åring. Det er jo typisk for bøker i førsteperson at man ikke skal ta fortelleren på ordet, og heller ikke akseptere deres moralske kompass. Men jeg savnet nok i denne boka en formidling av moralske sannheter. Det er nok mye sannhet i beskrivelsene av ungdomskoletiden og ungdomstidens statusjag her. Min favorittdel var kantinescenen, og jeg likte også samtalen mellom Georg og Wessel etter Holcks vors. Men det som er sant er begrenset til øyeblikkene, de små øyeblikkene, nesten som om de er tilfeldige og ikke vesentlige. Som leser må man respektere at forfatteren velger å ikke moralisere. Det er jo ikke mangel på moralske konklusjoner her. De bare tilhører fortelleren. En forteller fra en annen tid, en som holder fast ved de tingene han lykkes med i 10. klasse resten av livet, og som ikke har noen "stake" i fremtiden siden han skal dø. Men hva er motivasjonen med å formidle dette som lærdom? Kan man ikke like godt lese The Game som å lese denne romanen? Jeg ble i alle fall revet med og koste meg med å mimre tilbake til egen ungdomsskoletid. Jeg kan kjenne igjen analysene av hierarkiet, men jeg tror det hadde vært lettere å akseptere om disse ble tilskrevet en yngre person: fortelleren som 20 år senere ennå ikke har lagt fra seg ungdomskoletankesettet (de førte jo til selve lykken) er ikke nødvendigvis utroverdig, men den er ikke en forteller jeg vil heie frem.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Grusomt gjenkjennelig for en som gikk på en skole som minner litt for mye om Midtstuen skole anno 1998. Jeg har aldri ledd så mye av en bok før!
Det virker også treffende at vår protagonist ikke har fått særlig mye livsvisdom av å komme inn i de populære ungdommenes rekker, og alt dette fører med seg av russebusser og jusutdanninger, selv ikke i møte med alvorlig sykdom…
Husker du hvordan det var å gå på ungdomsskolen? Det gjør fortelleren i denne romanen. Han har kort tid igjen å leve, og bruker den på å skrive en tekst til sin ufødte sønn.
Fortelleren er ikke blitt bløthjertet av tilstanden sin, snarere det motsatte. Han beskriver maktspillet høsten 1998 på Midtstuen skole (den ligger i Oslo) på sosialantropologisk vis. Selv var han på grensen til å få innpass hos eliten på skolen.
Panikken brer seg når han innser at han ikke er kul nok til å bli invitert på et varslet nachspiel etter skolens juleball. Hvordan skal han klare å jobbe seg inn i det gode selskap uten å framstå som en streber? Hvordan skal han bli kvitt sin nerdete venn Georg i samme manøver, og er Lisa egentlig noe å samle på når han kanskje kunne hatt sjanse hos Michaela?
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 handler om ungdomstid, men bør leses av alle. Boka er både kynisk, kald og nokså trist i all sin disseksjon av menneskelig oppførsel. Den får deg til å tenke: Er vi alle bare deltakere i den samme primale kampen for å nå den sosiale toppen?