Solveig Mork Holmøyvik var ei sint lita jente som vaks opp til å bli ei veloppdratt kvinne. Så vart ho mor og forstod at sinnet berre hadde lege i dvale. Når det no hadde vakna til live: Korleis skulle ho handtere det? Måtte sinnet temjast, eller kunne det gå an å bli ven med det?
Ro deg ned! Om kvinner, sinne og solidaritet er forfattarens reise i sitt eige raseri. Samstundes undersøker ho temaet frå mange synsvinklar: psykologisk, politisk, kulturelt og biologisk.
Kvifor blir vi sinte? Er det framleis slik at vi toler mindre sinne frå kvinner enn frå menn, til og med når sinne er heilt på sin plass? Og korleis har sinte kvinner blitt oppfatta gjennom historia, frå krigande valkyrjer til høglydte feministar i 1970-åra?
Boka ser kritisk på sinne som maktmiddel, men er også ei hyllest til sunt sinne. Ho er skriven i solidaritet med dei kvinnene som ikkje torde å seie ifrå – og med dei som aldri roa seg ned, og som difor har fått noko til å skje.
Så mye bra! Godt skrevet om kvinnesinne - forskjellene mellom hvordan jenter og gutter, kvinner og menn, blir oppfattet og mottatt når vi er sinte. Markerte og markerte setninger jeg ville ha med meg videre.
Noen av gullkornene:
«Medan frykt varslar om fare, varslar sinne om urettferd. Hjernen din seier ifrå om at du har fått nok.»
«Det er som om venleik nøytraliserer sinne hos kvinner. Viss ei kvinne er vakker, sa har ho allereie oppfylt eit uskrive kvinnekrav. Då slepp ho lettare unna med sinne og andre reaksjonar som blir sett pà som ukvinnelege.»
«Sånn lærer jenter seg at tristhet og gråting er greit for dem, men ikke sinne. Når jenter trenger sinne senere i livet, er det ikke sikkert de klarer å finne den følelsen. Da kan de bli triste i stedet.»