Du lurer ikke meg handler om en far og en datter, om nærhet og avstand til opphavet, om å avslutte liv, og om hva man tar med seg videre og hva man legger igjen i barndommen.
Å være dyrlege innebærer å bestemme over liv og død, og å vite alt om å dempe smerte. Å være datteren til dyrlegen kan innebære å sette sprøyte på hunden i klinikken i kjelleren, og å være med på hjemmebesøk når et dyr er sykt. Det kan innebære å dykke dypt etter krabber sammen og å ta inn alt levende rundt seg. Mira lærer seg tidlig å stryke medhårs, å sjekke hvor store pupillene til pappa er i dag og å kjenne på redselen for å finne ham død på ekte.
Likte denne boka veldig godt! Den handler om en far og en datter, sett gjennom datteren Miras øyne. Mira har også en mor og en bror, men faren er den som tar opp mesteparten av plassen i familielivet, på godt og vondt.
Faren var en fantastisk kompleks karakter, som det var veldig interessant å lese om. Jeg jublet over noen av tingene han sa og gjorde, mens jeg i andre øyeblikk grøsset eller ble ukomfortabel.
Selv om dette er en trist bok, er den ikke uten humor. Jeg storkoste meg blant annet med beskrivelsene av Miras ungdomsliv. Der var det mange gullkorn:)
Denne boka slet jeg overraskende mye med å komme inn i. I løpet av de første hundre sidene vurderte jeg faktisk, gjentatte ganger, å legge den bort - heldigvis gjorde jeg ikke det. For etterhvert ble det mer av en historie og mindre "tilfeldige biter av barndom". Disse små glimtene inn i barndommen og ulike erfaringer syntes jeg i starten var litt usammenhengende og jeg savnet en slags sammenheng og struktur. Og, jeg hadde nok også foretrukket det om det var mer av et plott, litt mer sammenhengende fra starten av - flere ganger lurte jeg liksom på hvor vi var på vei, hva poenget med alle disse "tilfeldige" scenene var. Som sagt syntes jeg siste halvdel av boka gjorde opp for dette - og på sett og vis gav bokas struktur mening og ting ble samlet ganske godt mot slutten.
Dette er imidlertid det eneste som trekker ned - altså at jeg, personlig, savnet en retning og et tydeligere plott. For, foruten dette er boka ganske fantastisk, rett og slett! Blant annet vil jeg påpeke:
- at den er språklig sterk! - hvor rett på sak den er, samtidig som at veldig lite sies direkte. Det er ikke noe overflødig fjas, lange beskrivelser, unødvendige gjentakelser osv. Samtidig er det mye rom for refleksjon. - de mange kloke, reflektere og interessante koblingene som trekkes mellom diverse fenomener i dyreverdenen og til oss mennesker; både hva angår instinkt, følelsesliv, samliv, familie, relasjoner mm. - at jeg syntes det er interessant hvor lite plass karakterene, inkluder hovedpersonen, faktisk tar opp i boka samtidig som at det hele jo er hovedpersonens tanker og erfaringer!
En flott bok som formidler mye på sine 200+ sider. En bok mange vil (skulle til å skrive "ha glede av", men glede er ikke helt riktig ifbm denne boka, spør du med, så jeg nøyer med med ordet:) "utbytte" av å lese. En bok som bekrefter og beskriver hvor komplekse mennesker er, samtidig som at vi også er veldig enkle vesner. En bok som minner oss på hvor skjørt livet er.
Jeg syntes også boka åpner opp for refleksjon og spørsmål rundt særlig to ting: 1) familie og forpliktelse; hvor mye "skylder" man sin familie? Er man forpliktet til å ha kontakt? Kan man "velge vekk" familien sin eller er blod alltid tykkere enn vann? 2) minner og minnenes troverdighet: er opplevelsene slik en husker dem? Hvor mye endres minnene hver gang en minnes dem? Hvordan er min sannhet sammenlignet med mine søskens? Hvorfor og hvordan kan min barndom føles så annerledes ut nå enn da? Var det egentlig så ille? Var det egentlig så bra? Hvordan var det EGENTLIG? Og, er "min egentlig", min realitet, kun min? I hvor stor grad preges minnene og tolkningen min av min personlighet, av nye erfaringer, osv.
Små fine, triste og velskrevne episoder som blir til et ungt liv. Beskrivelsen om ulike taktikker for å angripe en Solo-is treffer meg svært godt. Gi meg mer
Et varmt portrett av en person som varmet - og skapte smerte rundt seg. Et veldig sterkt portrett av et barn som vokser opp med en sånn omsorgsperson, fordi her er flosklene og klisjeene borte, her er det like mye «til tross for» som «på grunn av», og det gjør boka sterkere.
Kinge har vist seg som en sterk historieforteller også i andre medier, og det, sammen med denne boka gjør at leseren spent venter på flere Kinge-historier.
Dette var en intens og sterk leseopplevelse. Om far-datter forhold, å måtte være forelder for egne foreldre. Om å innse at barndommen var noe annet enn du tenkte den gang da. Om å forstå at det som var normalt for deg, ikke er normalt for andre. Særlig siste halvdel synes jeg var god. Rørt til tårer mot slutten. TW: Traumer, rus, selvmord. "Når var det jeg oppdaget av historiene jeg fortalte meg selv og andre manglet noe vesentlig? Når var det sannheten delte seg i to og så fire og så videre og ble til mange små forvirrende versjoner jeg ikke visse hva jeg skulle gjøre med?" "Er det lov å ha lyst til å være på sitt peneste når man begraver sin far? Kan jeg ha på meg leppestift i begravelsen hans?"
This entire review has been hidden because of spoilers.
En god portrett av en dysfunksjonell familie, hvordan det føles å vokse opp med en forelder som gjør selvmordsforsøk. «Jeg vet ikke hva jeg føler sterkest, sinne eller dårlig samvittighet» - noe jeg føler ofte når jeg tenker på min familie. Noe Marie beskriver skikkelig bra er denne følelsen av å vokse opp i en lykkelig familie fram til du begynner å stille spørsmål om din oppvekst var så lykkelig og til og med normal.
Underlig for meg at denne boka har fått så mye ros. Hadde jeg for høye forventninger? Kanskje.
Det er en hverdagslig oppvekstfortelling, språket er kjedelig og uten særpreg, handlingen springende og litt retningsløs.
Hovedpersonen fremstår barnslig og ute av stand til å innse at også voksne har feil og mangler Jeg reagerer også veldig negativt på at hun synes å ha et usaklig høyt libido. Mye grusomhet mot dyr er alt for detaljert beskrevet for min smak.
Boka er en selvmedlidende stream of consciousness som ikke gir meg særlig annet enn irritasjon. Har jeg gått glipp av noe?
Når ikke helt opp til 5, for jeg er usikker på hvor lenge denne kommer til å leve i meg. Men akkurat nå, ved endt lesing sitter den godt. Sterk bok, nydelig fortalt sånn at det føles som vi er tilstede. Enda mer imponerende siden det er en debutant.
Hun forteller distansert og usentimentalt om alvorlige opplevelser fra oppveksten som hun håpet hun skulle vokse fra og unnslippe. Om forholdet til faren, hans yrke som veterinær og frykten for å miste han til selvmord. Trist og fin bok.
DNF ..under halvegs. Har ikke tid til å tvinge meg igjennom nå... Kommer ikke ordentlig inn i historien, det er bare beskrivelser og hit og dit. Får prøve igjen senere...