Lorden

by Tore Renberg

Eg møter dei. Slike som Lorden. Dei sprengjer seg inn i meg og eg sprengjer meg inn i dei. Det står eit gammalt Lordeslott oppe ved Lindevatnet og skodar ut over landskapet. Ein hustrig vinter er kommen til den vesle bygda, og ein morgon ligg det ei ung jente i snøen. Det er den lokale barnestjerna, Ellen Sofie Bestandig.
Formannen i historielaget, Jon Magne Moi, er overtydd om at han veit kva som har gått føre seg. Og Lorden kjem nærmare.

Dette er den tredje nynorskromanen frå Tore Renberg etter Du er så lys og Tollak til Ingeborg. Mørkt lysande og full av vrimlande menneskeliv.

Genres: Fiction, Roman

296 pages, Hardcover

First published September 20, 2024

About the author

Norwegian author Tore Renberg (born 1972) made his literary debut in 1995 with the collection of short prose "Sovende floke".

His novel "Mannen som elsket Yngve" was made into a movie in 2008, and instantly became a major success in Norwegian cinemas.

Renberg is also a musician and a literary critic. He lives in Stavanger on the west coast of Norway.

Reviews

[Marie H.D.]

3 ⭐️
Lorden var en vanskelig bok å få grep om – jeg klarte ikke helt å forstå hvilken sjanger den egentlig tilhørte. Likevel var den både trist og sår, spesielt mot slutten, som gjorde vondt å lese. Selv om jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar, gjorde den et sterkt inntrykk.

[Thomas]

Bygde seg opp til ein potensiell 4 men snubla før målstreken og ende på ein svak 3/sterk 2

[Karl Oskar]

Lærer i hovedrollen, bygdenorge, nynorsk og lekent skrevet. Hva mer kan man ønske seg.

[Bertine]

Innafor å si right book, wrong time??
Mesterlig skrevet, men jeg var ikke mottakelig.

[Siri Børseth]

Siste bok i den uavhengige trilogien «Du er så lys» av Tore Renberg, som er såkalte «psykologiske mysterieromanar om utsette og desperate menn». Dessverre havner Lorden på sisteplass av disse tre bøkene (Tollak til Ingeborg på en åpenbar førsteplass).

Jeg greier ikke helt å sette fingeren på hva som mangler. Det blir bare litt for tynt (?) og jeg synes Renberg tyner innholdet litt lengre enn nødvendig. Boka kunne vært halvparten så lang. Til tross for en middels vurdering vil jeg trekke fram to ting jeg liker:

1. Metafiksjon.
Læreren Jon Magne (hovedperson og forteller) vurderer stadig egne ordvalg og skrivestil i selve teksten. Veldig lærerete gjort, Jon Magne. Og veldig artig!

2. Nynorsk.
En tanke jeg har etter Lorden, eller leseåret 2025 for øvrig: jeg tror jeg foretrekker å lese på nynorsk. Eller kanskje det bare er Tore Renbergs skrivestil? Jaja, hvem vet? Kanskje leseåret 2026 vil gjør meg klokere (på alle mulig vis).

[Guro]

Kjenn livsjubelen!

[Kine Albrigtsen]

4.5
Fantastisk ekkel nerve i boka. Godt gjort, igjen!

[Odd Christian]

Bokklubb med Sigbjørn. Gave fra Ingrid L.

Dette var noe for seg selv.

[Gaiaasg]

spennende og fin selv om jeg ikke vet om jeg skjønte alt

[Anders Klingenberg]

Virkelig en spesiell historie. Jeg har ikke lest noe lignende før. Men følte at jeg ikke klarte å få nok grep(1) på den. Men det var vel kanskje poenget.



(1) grep, fra å gripe. Ta tak i, men også gjøre sterkt inntrykk på. Kan man egentlig gripe en historie? Om noe er det egentlig jeg som skal bli grepet, bli gjort inntrykk på. Vurderer jeg boken etter urettferdige forhold?

[Simon Futterer-Sekse]

Morsom bok i den forstand at den bruker en del spennende litterære virkemidler. Jeg kan i etterkant av masterskriving, med ektefullt hat mot fotnoter, nå si at de kanskje har noe for seg likevel. Språket er lekent, enn om tidvis tung og kronglete.

Jeg synes det var vanskelig å få grep om boka og er fortsatt usikker på hvilken sjanger jeg nettopp har lest.. Handlingen oppleves dratt ut, og snubler litt på slutten, selv om dette var det mest spennende av hele boka.

Svak 3’er

[Håkon Lillehagen]

I sjangeren gamle tenkende menn. Denne gangen umedisinert. Fiffig.

Har fotnoter som topp tre frykt takket være knusktørre artikler på pensum opp gjennom åra, men jaggu funker det ikke som litterært virkemiddel her

[Lise Austad]

Vet ikke helt hva jeg skal si. God bok, men ble ikke helt vandt til formatet, selv om det var morsomt nok til tider. Hadde store forventninger så ble nok litt skuffet tror jeg. Men lettlest og godt skrevet, på fin nynorsk. Anbefales...ish.

[Tamara]

Bra skrevet. Trist, morsomt, tungt. Hadde fått en ekstra stjerne eller to om boka var halvparten så lang. Det ble litt for mye av det gode, og mye man måtte «komme seg gjennom».

[Thea]

Oi, dette var en bok med tyngde. Fant den vanskelig å plukke opp, samtidig som sidene gikk fort når jeg først leste. Utfordrende å forstå seg på historien og hovedpersonen, fordi boken er skrevet som monolog hvor skravlen går og hvor han stadig snakker seg vekk fra poenget. Bruken av fotnoter er kaotisk, men observasjonene og skildringene hovedpersonen har av andre i bygden er til tider morsom. Veldig ulik alt annet jeg har lest, og ganske trist mot slutten som skildrer en stadig mer ustabil psyke hos hovedpersonen. Ikke helt hva jeg forventet meg (og håpte på) etter å ha lest Tollak til Ingeborg, selvom boken absolutt er i samme gate med en ensom og noe ustabil eldre mann som hovedperson.

[Vilde Løvaas]

Dette var bare ikke noe for meg, til tross for at alt jeg har elsket alt av Renberg til nå! Men det er jo på et vis imponerende å skrive så ulike bøker, i så ulike skrivestiler, at samme leser både kan ramle helt av eller bli helt besatt

[Stian Jørgensen]

En ganske sår bok på mange punkter, men sitter ikke igjen med en følelse av å ha levd meg inn i noe mer enn sinnet til en fyr som burde tatt medisinene sine mens kona var på jentetur. I motsetning til Du Er Så Lys og Tollak Til Ingeborg snubler denne ved målstreken, istedenfor å gi deg et skikkelig spark i mellomgulvet. Det eneste som gjør at jeg vil gi den et nytt forsøk senere er egentlig bare det at den også var ganske morsom til tider.

[Ragnar Haugen]

Er vel den første boken jeg har gitt 2 stjerner. Sørgelig lesing fra start til slutt.

[Ingeborg Børve]

Tore Renberg har gjort det igjen! Meisterleg skrive, med eit spanande persongalleri og ein kompleks og ivrig forteljarstemme, som også er tidvis upåliteleg. Gøy og rotete!

Det er den pensjonerte norsk- og historielæraren, Jon Magne Moi, som har perspektivet. Han og kona finn ei nedfrosen jente utanfor det gamle lorde-slottet litt utanfor bygda, og vi følgjer Jon Magne i tida etter den dramatiske oppdaginga.

Formatet er tidvis krevjande, og lesaren må halde tunga beint i munnen for å klare å følgje handlinga i eit hav av fotnotar og forteljaren sine personlege anekdotar. Skrivestilen bryt med forventingane, og boka kan dermed ende opp med å bli misforstått som ei kronglete og forvirrande krimforteljing. Renberg leiker seg med både sjangerbrot og surrealisme, representert ved den mystiske lorden, som stadig avbryter rammeforteljinga. Eg trur lesaren sin preferanse kring oppbygginga av romanen er avgjerande for om ein likar boka eller ikkje.

Eg opplever Jon Magne som ein vandrande parodi, moglegvis på Renberg sjølv, spesielt etter å ha lest Lungeflyteprøven. Referansane til barokken, Leipzig, og den langt over gjennomsnittet historieinteressa til Jon Magne generelt, er eit artig litterært grep. Det skapar ei kjensle av utålmod og tidvis irritasjon over avsporingane hans, noko som gjer den meir autentisk. Likevel synast eg det er genuint interessant, men det handlar vel litt om at eg har akkurat samme yrkestittel som Jon Magne.

Beskrivingane av bygdefolket frå Jon Magne sitt perspektiv, var eit av høgdepunkta for meg. Lo godt! Nesten alle har dobbeltnamn som ikkje passar saman, noko som er prikken over i-en i skildringa.

Lorden blir likevel litt i overkant kaotisk, og det er vanskeleg å puste og samle trådane undervegs i lesinga. Derfor ender eg opp med å gje boka 4 stjerner.

[Helene Barmen]

While I was reading this book I couldn’t decide if I loved it or disliked it. I think the timing of me reading it might not be the best as I haven’t had a very good reading stamina lately and this book is not straight forward. At another time the writing style might have been more appealing to me. With a first person storyteller the tone and language of the main character is a big part of the book. I have read that many people have found it funny and satirical but I didn’t pick up on that and I’m slightly disappointed in myself for that. So I think this book might be worth a second read at some other time.
The main character and storyteller is a retired teacher, Jon Magne Moi. He is telling an imagined audience about himself, the small town he lives in and about the Lord. This lord lived in this small town a long time ago and Jon Magne seems obsessed with him and his story. Jon Magne is a history buff and the president of his local history club. He is in many ways a type of man we have all met (and maybe been annoyed by) but something seems to have happened when Jon Magne and his wife find a young girl from the town half-dead in the snow. He then becomes a detective although not a really good one and we can see that he might be starting to lose it a bit.
I’m have read most of Tore Renberg’s books and I consider him one of my favorites authors. I think I might really enjoy this book on audio with him reading it to me. I might try that next.

[Merete Bratsberg Aae]

Omtale av Lorden, roman av Tore Renberg, 2024
Litt vanskelig å kategorisere. En kronglete krim? En morsom, mørk og urovekkende vandring i tankene til en godt voksen mann, som elsker å fortelle? En tankestrøm med fotnoter, hvor virkelighet og syner går i hverandre. Han er leder av historielaget, og elsker Dickens og Bach. Han er fullstendig opphengt i en mystisk lord som bodde i et herskapelig hus for en del år siden.
Humoren ligger i gjenkjennelse. Jeg-personens yrke er norsklærer. Han analyserer verden rundt seg og seg sjøl. På samme tid som det er morsomt, er det treffende. Hvordan han ser at elever sliter, ser mobbing, ser hvordan en del av elevene er disponert for framtidige nedturer. Hvor nær han er sannheten om krimgåten, hva som har skjedd med jenta som han og kona fant, det er litt vanskelig å forstå. Er han dum? Eller er han på sporet?
Jeg likte den litt skravlete stilen. At han hele tida hadde tilleggsinformasjon å komme med. Akademiske betrakninger, etymologi godt blanda med sjalusi og noen sannhetens ord om folk i bygda. Veldig morsomt.

[Kristine]

Enig med Gaia tre stjerner gla jeg lånte på biblioteket og ikke kjøpte

Hvis jeg hadde fått en krone for hver første voksenbok av en kjent norsk forfatter utgitt i 2024 jeg skulle lese der jeg initielt var meget interessert i premisset men som bare endte i slutten med at hovedpersonen var mentalt sjukt så hadde jeg hatt to kroner, takk til denne og Nesbø

Also megasnurt for at alle her har lokalnavn som Gyland og drangeid og kvinlaug og moi og fjotland og fedafjord og sokndal så jeg føler at åpenbart er handlinga et eller anna sted i nærheten av meg, en hybrid av mange steder mellom Kvinesdal og Egersund, men nei så plasseres bygda plutselig ved e6 smh

Men kul i starten og midten da, accurate skildring av livet på bygd/tettsted, vi har bygdebok hjemme for å si det sånn da, bare tror jeg hadde plotmessig et annet fokus i vente

Fint cover

[Rina]

Jeg visste ikke hva jeg synes om boken først. Jeg ble litt forvirret av skrivestilen, samtidig som det var noe besnærende og med alle tankespranga og fotnotene.

Til slutt var endte jeg opp med at det som gjorde at jeg var usikker på om jeg likte boka, er det som gjør at jeg liker boka så godt som jeg gjør. Jeg synes han beskriver Moi og tankekjøret godt. Interessant vinking, bare jeg kom inn i det. Og en sår og vakker beskrivelse av forholdet til Åse Astri. Det er vakkert og vondt.

Likevel. Synes det ble litt mye «inni hodet» og litt lite historie. Store deler av boken var mest for å bygge opp, og så kom historien ellers litt sånn dann og vann og mest på tampen, men om man tar det som en skildring av en hjerne og et sinn som… Som trøbler, så er den god.


Tilfeldig at boka jeg plukka opp dagen etter var The Curious Incident of the Dog in the Night Time, uten sammenligning for øvrig, for det er to veldig ulike bøker om to veldig ulike folk. Men begge har annerledeshjerner, og begge skal løse mysterier, og begge blir fortalt med det som fremstår som god innsikt.

[Bente Bråthen]

Renberg skriver bare bedre og bedre, synes jeg. I denne boka er de mange fotnotene ikke bare veldig morsomme, men helt sentrale for å få grep om hovedkarakteren Jon Magne Moi. Stakkars fyr. En retro-mann, helt upålitelig som forteller, og på tur inn en (ny) psykisk breakdown. Tore Renberg skildrer bygdelivet helt glimrende gjennom Jon Magne Mois skranglete virkelighet. Sjølve krimhistorien blir dog litt tynn, men det er kanskje ikke fryktelig viktig ?

[Frida Viktoria]

Beste og mest unike eg har lest på lenge! Veldig kjekt å finna endo ei bok i sjangeren eldre menn med ustabil psyke fra bygdo. Samme vibe som Tollak til Ingeborg, og litt Nils Vik bare dystert. Nydelig nynorsk med veldig mange gode uttrykk :D Skjønner ikkje koffor så mange anmeldelser har hengt seg sånn opp i at da er vanskelig å forstå ka sjanger da er snakk om her, da er vel heile poenget spør du meg.

[Christine Yang]

En liten bygd, alle dens innbyggere og deres rare historier, beskrevet av en historielærer med stor interesse for språk og opphav, og «det uforklarlige virkelige». Et element av mystikk, spenning og besettelse. Fortid møter nåtid. Det fenger og jeg koser meg.

[Signe Eide]

Først kjedet jeg meg og tenkte hva er og hvor skal denne boka? Så fikk jeg mer tak i det, samtidig som jeg-personen mistet det mer og mer. Tore Renberg er og blir en av mine favoritter! Moret meg med fotnoter og parenteser, betraktninger om andres karakteristiske uttrykksmåter etc.

[Trine Børseth]

Denne boka forvirra meg. Jeg er vanligvis glad i gamle menn som tenker på livet, og særlig hvis de sper på med noen lærererfaringer. Det at handlingen utspiller seg i ei lita bygd der hovedpersonen kjenner (og har vært læreren til) alle, ville vanligvis også appellert til meg. Men nei, dette blir for rart.

Er det fordi jeg ikke kan relatere til måten hovedpersonen tenker på? Første halvdel av boka er jeg på laget hans, men når det begynner å bekke utfor mister han meg, både som leser og medmenneske. Jeg blir rett og slett lei. Men det var kanskje det Renberg ville?

[Kari]

Jeg pleide å elske bøkene til Tore Renberg. Hillevågsgjengen, Jarle Klepp, Tollak, Du er så lys... Men med Lungeflyteprøven og Lorden så får jeg det ikke helt til lenger.

[Mitzi L]

Jeg er litt forvirra. Morsom, litt slitsom. Bygger seg opp bra, avslutter skuffende.

Jeg elsker jo Tore Renberg, men hovedkarakteren falt ikke helt i smak hos meg. Sår og trist da.