Når Abid Raja tar imot sin fars bønn om forsoning, åpner en ny verden seg for ham. Slektninger han ikke har sett på 16 år, inviterer ham inn i varmen, og åpner et fellesskap han som integrert nordmann for lengst hadde meldt seg ut av.
Det starter med et bryllup i Pakistan, og ender med invitasjoner fra onkler, tanter, fettere og kusiner over hele Europa. Opplevelsen blir en vekker, som får Raja til å til å spørre seg hva som kunne vært livet hans, dersom faren hans hadde valgt et annet land, og ikke Norge, da han migrerte fra Pakistan på 1970-tallet. For hvordan går det med hans muslimske søstre og brødre der ute i et Europa som koker av fremmedfrykt?
Med disse spørsmålene i bakhodet legger Raja ut på en reise i det muslimske Europa. Han tar oss med til beryktede ghettoer, gjestfrie hjem og gullforgylte maktkorridorer i England, Frankrike, Belgia, Tyskland, Spania, Sverige og Danmark. Her finner han både innvandringskritikere, hardtarbeidende ildsjeler som aldri gir opp drømmen om bedre liv for diasporaen, og svært ulike løsninger på integreringsproblemene. Tilbake i Norge ser Abid Raja sitt eget land med nytt blikk. Hvordan kunne han ha sovet sånn i timen? Klarer vi snu utviklingen før det for alvor går galt for det norske integreringsprosjektet? Og hva møter de muslimske guttene og jentene som vokser opp i Norge i dag?
Kanskje ligger det noen svar i hans egen forsoning, i fellesskapene han møter – og i fortellingen om moren hans, som falt mellom to verdener, som levde bak lukkede gardiner i Iladalen, og som nå ligger begravet på en gravlund i Mohri Sharif.
Abid Qayyum Raja (born 5 November 1975 in Oslo) is a Norwegian lawyer and politician for the Liberal Party. He was elected to the Parliament of Norway Akershus in 2013 where he serves as second deputy chair of the Standing Committee on Transport and Communications and also is a member of the Standing Committee on Scrutiny and Constitutional Affairs.
Før jeg leste ‘min skyld’, oppfattet jeg Abid Raja som heseblesende, oppmerksomhetstørst og fragmentert. Han ville så mye på så mange felt at hva som var hans prosjekt, ble borte. Etter jeg leste «Min skyld» endret jeg oppfatning av Raja. Etter å ha lest «vår ære og vår frykt» har jeg løftet Raja opp blant de jeg ønsker skal være tydelige opinionsledere som våger å debattere utfordringer vi har med mangfold og integrering i norsk samfunn. Fordi det er krevende og krever toleranse og samarbeid mellom flerkulturelle og etniske nordmenn for å lykkes. Og det sier jeg som elsker jobben min nettopp fordi jeg jobber med er 64% flerkulturelle. Jeg oppdager varmen, respekten og inkluderingen som jeg erfarer flerkulturelle ‘smitter’ oss etniske nordmenn med. Hvordan Hasib som notorisk kommer for sent til første time, tar seg tid til å handfiste med ALLE, også sjenerte Helge, før han setter seg. Inklusjonen og varmen servert med gjensynsklemmer og i språkbruken med hilsenen ‘bro’ som rører meg. Det at man ofte er store gjenger og ikke ekskluderende par. Jeg opplever at Abid får frem denne generøsiteten i hvordan han etter flere tiår i utenforskap, blir inkludert i det pakistanske fellesskapet som er spredd over Europa og Pakistan. Rørende. Abids forsoningsvandring gjennom land i Europa, er spennende lesing. Her tas opp utfordringer • knyttet til Tysklands ubetingede støtte til Israel etter 2. verdenskrig, som legger lokk på millioner av muslimers rett til ytringsfrihet om situasjonen i Gaza, • i byer som Vilvoorde i Beliga, hvor 70% av befolkningen er fremmedkulturelle og har minoritetsbakgrunn, og har blitt arnested for radikalisering og flere terrorister med tilknytning til IS, hvor ordføreren bekjemper terrorisme med snillhet». «Den beste måten å bekjempe radikalisering på, er å få folk til å fungerer sosialt igjen med familie og venner. Radikalisering handler om isolasjon og kutting av all sosial kontakt. [] Da 28 mennesker fra 16 – 25 år forlot oss som IS-krigere, ble hele byen mobilisert.» Vi må aldri slutte å ta kontakt mener Bonte. Og jeg kjenner på oppgitthet når jeg ikke klarer å se på Debatten 26. september, fordi jeg blir provosert av Mohsan Raja (årets Osloborger 2015, og nestleder org samfunnsengasjerte norskpakistanere) som angriper Abid Raja med kunnskapsløse argumenter. • I videregående skoler i Oslo som har høy andel flerkulturelle, hvor Abids fortelling om sine opplevelser, blir møtt med spørsmål som «hva slags bedragersk følelse overfor Allah kjente du da du kysset Nadia?» eller «Hvordan kan du la meningen dine styres av et politisk parti og ikke av Allah og islam» (s.203). Abid avslører at flerkulturelle ungdom presenterer seg som pakistanske, marokkanske osv, IKKE norske, fordi de føler seg ikke aksepter som norsk. «hvorfor prøver du så hardt, leker du norsk!» (s.207). Jeg er jo norsk! «Du kan aldri bli norsk fordi du er svart». Selv om andelen innvandrere som mener de blir diskriminert på grunnlag av rase, etnisitet eller nasjonalitet, er lavere i Norge enn i de fleste europeiske land, er denne andelen HØYERE blant dem som har bodd i landet i mer enn ti år! Integreringen møter en backlash og religionens rolle i ungdommenes liv er en forklaringsnøkkel. Radikale miljøer innen islam, med en religiøs tolkning av islam som ikke lar seg forene med de grunnleggende verdiene i norsk samfunn, demokrati, likestilling, ytringsfrihet, synet på homofile. Raja hevder av våre verdier står på spill, og en forklaring på det er at islam ikke har tilpasset seg den tiden vi lever i. samtidig må vi ta innover oss at et stort antall av disse ungdommene, lever i husholdninger med vedvarende lav inntekt (39% iflg Nettavisen 29032021). «De ligger også våkne om natten pga. foreldrenes vanskelige lappeteppe-økonomi, følger småsøsken til skole, hjelper foreldrene i NAV-systemet og har skolesekker stappfull av bekymringer. Når andre elever går hjem for å gjøre lesker, feste, jobbe i butikk eller dra på fritidsaktiviteter, startet de uoverkommelige arbeidsoppgavene for disse jentene og guttene.» (s. 220) Abid Raja leverer et budskap det er sentralt at vi får belyst og debattert. Nå. I Norge var andelen barn født av innvandrerkvinner 22 % i 2011, og 29% i 2018 (Nrk, 26.04.19). Vi må få fellesskapet til å funke. Det er på tide å ta debatten.
Veldig interessant synsvinkel. Abid Raja bruker sin store slekt og politisk nettverk for å finne ut om innvandringens realiteter rund i Europa. En godt skreven øyeåpner.
Abid Raja går igjennom si historie etter at han har forsona seg med faren. Det opna opp for kontakt med storfamilien som bur spreidd over heile Europa. For meg er det litt gøy at han har familie i studieby Valencia. I tillegg til å vera eit møte med familien så forsøker han å sjå på livssituasjonen til muslimar og immigrantar i dei ulike europeiske landa. Det er stor skilnad ut frå dei ulike landa sine historiske føresetnader og kulturelle skilnader. Interessant at Spania er det mest imøtekomande landet. Der retter sinnet sitt meir mot turistane som kjøper opp bustader eller som legg grunnlaget for at husleige og husprisar gjer det umogleg for folk å skaffe seg ein heim. Generelt sett peikar han på større polarisering og meir religiøsitet og konservatisme blant innvandrarungdom. Dei kjenner seg ikkje inkludert og akseptert - manglar framtidstru. På motsatt side har vi konservatisme og ekstremisme hjå «sinte, unge, kvite menn». Det er dei som står for skuleskytingar og fri og bevare oss for fleire Trusks in the making. AR er god når han er personleg. Resten vert litt overfladisk og eit punktbilde og hans private inntrykk.
En veldig personlig reise. Abid forteller et annet perspektiv av Europa gjennom sin familie og slekter. Heldigvis for Raja er det en del av data, statistikk og rapporter som finnes og som har vært offentliggjort for at hans fortelling kan betros. Problemet med boken er nettopp manglende data og statistikk som begrunner hans fortelling. Raja skriver bare "dette er min mening" og det gjør det hele til at man opplever at han må bare akseptere det han skriver uten å stille kritiske spørsmål fordi "det er min historie". Han kunne stille kritiske spørsmål til sin egen historie og virkelighet ved å bruke tilgjengelig data, statistikk og rapporter. Misforstår meg rett, jeg er enig i mye av det Raja skriver, nettopp fordi jeg har lest nesten hver rapport som publiseres av IMDi, men ikke alle som leser denne boken har gjort det. Han får 3 stjerner fordi jeg mener han er flink til å skrive historier. Han skriver på en måte som engasjerer deg og får deg til å lese boken på et par dager.
Abid Raja har skrevet en god oppfølger til sin første bok. I den første boken gir han uttrykk for noe som mange oppfatter som en trist men vanlig hverdag med fysisk avstraffelse. Boken medførte at han mistet kontakten med moren og faren som har sterke bånd til Pakistan. Heldigvis har en forsoning funnet sted som medfører at det er opprettet kontakt med familie over hele Europa. Han har et stort grep når det gjelder innvandrere og integrering. Alle innvandrere er ikke kriminelle men reiser for å prøve å skape en fremtid for seg og sine. Boken gir meg lyst til å lese Abida, søsteren sin egen beretning.
Boken henviser til den forrige en del ganger, men er av like vel ganske selvstående. Jeg har lest alle fra både Abid og familemedlemmer fortløpende etter de er blitt utgitt, og synes det har vært en fin reise og god rekkefølge. Toppen er fremdeles nadia sin. Men denne gir liksom noe annet, en litt mer nærliggendepolitisk helhetlig og størr forståelse av utvikling og endring av kulturen vi omhir oss med. Jeg likte den veldig godt!
Lest i Bergen. Tankevekkende på mange måter. Han fremstår skråsikker på at han vet hva som foregår i noen tilfeller, som gjør at jeg stusser litt. Han trekker på veldig mange forskjellige eksempler.