Egne børn

by Trude Marstein, Karen Fastrup (Translator)

Det er juni, og Anja og kæresten Pål er på vej til ødegården i Sverige, som Anja stadig ejer sammen med eksmanden Ivar. Der skal være arbejdsweekend, og facaden skal slibes ned og males. Ivar og hans kæreste, Solveig, skal med, og alle børnene vil være der. Anja drømmer om en idyllisk weekend med storfamilien. Men noget murrer lige under overfladen, når alle endelig samles, og det hele skal være så forbandet hyggeligt.

Romanen Egne børn af den norske forfatter Trude Marstein er et intenst kammerspil om den fortvivlende jagt på meningsfuldhed. Om ambitioner og skuffelser, selvgodhed og hverdagens små, svigefulde afsløringer. Om børnene og den magt, man har, og ikke har, over dem. Og om glæden og kærligheden, som dukker op i korte glimt, nærmest ved en tilfældighed.

Genres: Fiction, Audiobook, Novels, Contemporary

326 pages, Paperback

First published September 2, 2022

About the author

Trude Marstein is a Norwegian author. She attended Telemark University College and studied creative writing studies.
At the University of Oslo she studied pedagogy, psychology, and the history of literature.
She debuted in 1998 with a collection of prose titled "Sterk sult, plutselig kvalme" for which she received Tarjei Vesaas' debutantpris.

In 2004 she was named one of Norway's ten best authors under the age of 35 by the Norwegian Festival of Literature and Morgenbladet.
"Plutselig Høre Noen Åpne en Dør" was named one of the 25 best Norwegian books the last 25 years by Dagbladet.

Reviews

[Ingvild · Rating 2 out of 5]

Denne boka ga meg svært lite utenom irritasjon. Hovedkarakteren er usympatisk, og jeg savnet at hun hadde noen trekk ved seg som gjorde at jeg kunne føle hvert fall litt med henne. Hun hadde dessuten ganske lite personlighet, og virket kun styrt av sine ytre omgivelser. Det er mulig det var meningen, men jeg fikk ikke noe inntrykk av det. Dialogen virket også kunstig, og det virket som det var satt inn ekstra setninger her og der bare fordi.

Jeg tar forbehold om at jeg ikke er i målgruppen for denne boka. Dette kan sikkert være en fin bok å lese for de som er i lignende situasjon som hovedkarakteren, eller trenger å lese om mødre som ikke er perfekte. Men vanligvis er det mange bøker jeg ikke er i målgruppen for, men som jeg likevel setter pris på for språk, godt konstruerte karakterer osv.

Trude Marstein er en flink forfatter, men dette er ikke hennes beste arbeid.

[Martha · Rating 3 out of 5]

Likte denne godt til godt over halvveis i boka. Da fikk jeg akutt nok - det ble for klaustrofobisk, repeterende og innovervendt. Marstein er kjempegod på å skrive om relasjoner, men i denne ble jeg bråmett.

[Ida · Rating 5 out of 5]

Har noen venner på snap som sikkert er glad jeg er ferdig med denne boka nå, etter to-tre dager med sitatspamming og typ "dette er deg og mannen din" "dette er alle menn vi har kjent" "dette er bruddet mitt" "dette er bruddet du ikke orker å ha" "dette er alle jeg har datet etterpå".

Denne boka er glimrende relasjonsskrivekunst for alle oss med barn i skakkkjørte usamkjørte og samkjørte relasjoner.

[Ada Foss · Rating 4 out of 5]

At faren min har vært på tinderdate med Trude Marstein er den mest ambivalente og beste funfacten som finnes. Når det er sagt:

Jeg likte denne boka veldig godt. Den var en pageturner. Er det ikke det det heter. Den var sår, og stressende. På en god måte? Alle burde egentlig lese denne boka. Spesielt medlemmer av moderne familier. Syns jeg. Selv har jeg meldt meg ut av moderne familier og planen er å aldri se seg tilbake. (Det at Trude swipet (bokstavelig talt) en tur innom min modernefamiliesfære er jo også flott å ha i bakhuet/tankene/baktankene(?) mens man leser dette. Hun slapp heldigvis billig unna.
(I tillegg bor hovedpersonen i denne boka i Korsgata og det gjør jeg og, is this a sign.)

Har aldri hatt mindre lyst på barn (hverken egne, og kanskje spesielt ikke andres) enn når jeg leste dette. De burde dele den ut på Sex & Samfunn.

Fortjener eg. 4,5 stjerner (hva skal jeg gjøre).

LES DENNE BOKA JEG VIL SNAKKE MED DEG OM DEN, kjenner ingen som har lest denne, det må vi gjøre noe med.

[Anki · Rating 4 out of 5]

Godt skrevet, og for en situasjon! Altså dugnad med ekser, nye partnere og en haug med stesøsken eller bonussøsken og bonusforeldre på samme sted …

[Frida Marie · Rating 2 out of 5]

For en selvopptatt og bitter hovedperson. Jeg var irritert på henne fra start til slutt. Det skjedde ingen utvikling hos hovedkarakteren, bare gjentakelse av de samme poengene om og om og om igjen... Kjedelig og itriterende lesning, rett og slett. Syns det var mange unødvendig skildringer og beskrivelser av hovedpersonens følelser og tanker. Som om jeg ble tvunget av forfatteren til å tolke hovedpersonen slik forfatteren ville, uten å få tenke selv.

[Truls Sætrang · Rating 3 out of 5]

Fikk streite folk og deres problemer litt opp i halsen av denne.

[Sabine Synnes · Rating 4 out of 5]

Lenge leve Marstein, dronningen av usympatiske protagonister!

[Pernille · Rating 4 out of 5]

likte den bedre enn forventa, men nå er jo jeg en sucker for alt som handler om relasjoner

[Emilie · Rating 4 out of 5]

Brukte lang tid på å finne ut hvor mange stjerner jeg skulle gi denne boken. Tror jeg lander på 3,5, men runder opp fordi boken var godt skrevet og fikk meg til å tenke. Den irriterte meg kraftig, ikke fordi den er dårlig, men fordi hovedpersonen er veldig godt beskrevet og ikke helt sympatisk. samtidig føler jeg at hun er veldig ærlig. Jeg kjenner meg igjen i endel av tankene hennes, mye er helt fremmed for meg, og så håper jeg at livet med barn er litt mindre slitsomt enn det fremstilles i denne boken. Men tankevekkende og så godt språk at karakterene fremstår ekte. Også en type familiesituasjon som flere og flere står i, med mine,dine, våre barn, ekser, nye partnere osv.

[Randi · Rating 3 out of 5]

«Jeg har gitt mer enn jeg kan, og fått mer enn jeg fortjener, men jeg fikk ikke og får ikke det jeg trenger, eller jeg vet ikke hva det er.»

[Ida · Rating 5 out of 5]

Veldig godt skrevet, men ikke spesielt lystig om foreldre og barn.

[Erik Vesterhus Rasmussen · Rating 4 out of 5]

8 i 2023:
Tok litt tid, men synes denne ble bedre etterhvert. Handler jo om "mine/dine/våre" barn, samlivsbrudd og morsrollen. Og den ikke så gode ideen å samle alle til dugnad på hytta...
Liker hvordan forfatteren beskriver relasjonene, og hvordan hovedpersonen blir fremstilt.
Lettlest og fin.

[Thea Trøen Bjertnes · Rating 3 out of 5]

Egne barn ga meg masse motstand underveis da jeg leste romanen. Det er ingen tvil om at Trude Marstein skriver glimrende, men jeg kjente også på at jeg slet med å forstå hvilke motiver hovedpersonen Anja hadde. Det var visse sekvenser som ble viet mye oppmerksomhet uten at jeg helt greide å forstå hvorfor før jeg hadde tenkt en stund. Så endte også romanen på et vis som gjorde at jeg følte jeg kom nærmere de herlige vanskelighetene.

[Oda Korbi · Rating 4 out of 5]

Mest vondt.

[Vilde Marstein · Rating 4 out of 5]

veldig bra bok! Trude skriver så bra. Man kommer så tett inn på karakterene. Forfatteren skriver på en måte slik at man også blir kjent med sine egne følelser på nye måter...

[Gitte Hørning · Rating 4 out of 5]

Trude Marsteins 2024-udgivelse ’Egne børn’ varedeklareres som en roman, men der er mildest talt ikke det store episke flow over fortællingen. Kammerspil er en mere adækvat betegnelse for teksten, også selv om der ikke er tale om et (kort) skuespil. Genren kammerspil kan siges at være kammermusikkens ide overført til dramaet – i henseende til, at der musiceres af et mindre ensemble af instrumenter, der spiller hver deres solostemme.

Jeg skal da nok love for, at der ’musiceres’ højt og larmende af personer, der ikke lægger nogen dæmper på deres egne indlæg i forhold til samspillet. Den 50-årige jegperson har tre børn, hvoraf Tuva er diskret perfid, Lotte rummer et latent raseri, og den ellers så hengivne Falk ”brøler som en ko”, når han frygter, at mor Anja momentant har bevæget sig uden for hans rækkevidde.

Kammerspillet er et fortættet drama med få medvirkende, der indgår i et psykologisk intenst spil. Der ageres i en enkel dekoration, som har få sceneskift. Denne dekoration illuderer ’afgrænset lokalitet’, hvor man rigtig kan lade sine idiosynkrasier komme til udtryk.

Personerne er nordmænd af et lettere bohemian-tilsnit, hvilket jeg-personen er stolt af. Anja og Ivar er forfattere; Anjas første udgivelse ligger dog 18 år tilbage, men hun tjener gode penge på et bogforlag. Ivar har fået mere udgivet, men kan alligevel dårligt leve af det, så han burde ifølge Anja acceptere småjobs, der kunne spæde økonomisk til. Dette ville dog være et anslag mod hans ’skrivetid’. Så det har ingen interesse. De to har været partnere, og de har børn sammen. Selv om de hver især har en ny partner, har de svært ved at frasige sig retten til at kommentere på ex-partnerens dispositioner. Allermest er de dog optaget af at promovere deres eget ego. Ivar mener helt seriøst: ”Pludselig kan jeg blive ramt af en tomhedsfølelse,” sagde han. ”Og så er der ingenting der betyder noget. Det skal du kunne leve med.” Denne holdning griber Tuva, idet hun behændigt drejer den som et angreb på Anja: ”Men du har jo altid sat dig selv og dine behov og følelser først,” siger hun til mig. Som enhver kan høre, er et ufrivilligt tema narcissisme med narcissisme på. Et andet tema, der uventet kommer til fri udfoldelse er moderopgøret.

Den afgrænsede lokalitet, hvor alle spydighederne udveksles er et sommerhus i Sverige, som Anja og Ivar stadig ejer i fællesskab. Snakken går lidt halvhjertet på, om deres respektive nye partnere, Pål og Solveig samt børn, skal købe sig ind i sommerhuset. I forvejen bidrager de pænt til husets vedligeholdelse, og dét, der har bragt dem alle til Sverige, er da også Anjas romantiske ønske om en idyllisk arbejdsweekend for hele storfamilien.

Fokuspunktet for deres anstrengelser er det glade røde hus, hvorom Anja siger: ”Det ville være fint hvis vi nåede at male første gang i dag,” siger jeg. ”Så vi kan male anden gang i morgen. Måske skal der også skrabes her og der.” Resultatet i den sidste ende er overstrømmende positivt: ”Huset er rødt, nymalet. Det fylder hele bevidstheden, det fylder tid og rum. Det er så smukt, så ladet med alt som har været og er. Alt andet kan udholdes og takles i lyset af det. Et hverv er udført, en fælles bedrift.” – Ingen smalle steder dér! Men så vidt jeg husker (kan ikke finde stedet igen), nåede de ikke at male gulvet, så måske er husets finish og bæredygtighed ikke overdrevent stor?

Forfatteren med det pudsige navn, Trude Marstein har skrevet fem bøger uden at få et gennembrud i Danmark. Hendes straightforward skrivestil er ellers helt igennem agtværdig. Men måske bliver det denne gang rigeligt direkte, at Anja i bogens sidste del uafladeligt skriver om, at nu er det hendes tur til at have ’skrivetid’, og hun vil skrive en roman.
Er alle med på en omgang metafiktion: Teksten indeholder diskussioner eller refleksioner om selve skriveprocessen, om den kunstneriske skabelse eller fortællingens konstruktion.
Marsteins konstruktion af ’Egne børn’ er altså et tredje tema oven i fiktionens moderopgør og det røde hus som symbol.

[Magne Bergland · Rating 3 out of 5]

Selv om karaktersettingen er midt på treet betyr ikke det at jeg på noen måte er lunken til denne boka.

På den ene side er person- og situasjonsskildringene mye bedre, mer ekte og troverdige enn i "Hjem til meg". Mange av beskrivelsene av foreldre-barn-forhold og samliv i ulike faser av oppløsning er skremmende såre og gjenkjennelige. Rett og slett svært godt skrevet. Et par av personene, særlig jeg-personen Anja hennes eks-mann Ivar, og deres barn, tegnes med stor troverdighet og innlevelse. Anjas elsk-hat-forhold til den elskelige men ekstremt egosentriske Ivar, er like troverdig som det er ulogisk.

Problemet mitt med boka er at den ikke har noen egentlig handling, og at den (delvis derfor) er alt for lang!

Alle de nevnte kvalitetene utspiller seg på de første hundre sidene. Men så venter jeg på noe utvikling, konflikter, drama eller plot - som aldri kommer. "Historien" (hvis vi skal kalle den det) utspiller seg i ulike nåtidsscener og tilbakeblikk, som et puslespill der det er helt tilfeldig hvilken rekkefølge brikkene legges i. Ja visst er det vanskelig å forholde seg til mine dine, våre, eksens og eksens samboers barn! Ja visst er det vanskelig å være både kjæreste, eks-kjæreste, stemor, bonusmor og jeg vet ikke hva. Men det var det for 150 sider siden også! So what!!

"Jeg er så lei av hvit, middel­aldrende middelklasse at jeg kan spy" sier en person i Nina Lykkes "Vi er ikke her for å ha det morsomt". Det er en følelse jeg identifiserer meg fullt ut med etter å ha lest "Egne barn"!

[Ida]

Alt vi ikke vet noe om , alt livet, alt som er knyttet til nakkekrager og krykker og hus til salgs, så lett vi har tatt på alt, i så mange år.

Det er minne og mønstre og påfunn som gjør det nesten umulig å begynne på nytt med en annen, og det burde jeg forstått da vi bygde opp alt dette, lot årene gå, lot alt skje, lot han se alt sammen og alt seg så selv.

Bare han er seg selv og prøver å være mindre seg selv av og til når det er helt nødvendig. Bare han ikke er låst i forestillinger om hvem han er og at han til enhver tid må være akkurat sånn.

Men det er følelsen av at han tar noe som er vårt, noe som jeg ikke klarer å bruke til noe, men han klarer det. Noe som var vårt, men som vi ikke leger deler, som nå er hans, og mitt og han tar det.

Man kan ikke drive å grave i hva man føler hele tiden, og lure på om man virkelig føler det og virkelig føler det så sterkt og om man kan stole på at det vil vare, man må bare være i en følelse, og bli der.

Og det var ikke til å holde ut å skulle stå alene med alt det, stå alene overfor barna, som for første gang, deres blikk, deres unnvikende eller utfordrende blikk.

Men Ivar var så fornøyd med sine egne tilstander at han ikke hadde det samme behovet, før han plutselig krevde at jeg skulle inn i hans tilstand og da slapp jeg alt mitt.

[Elisabeth Ermesjø · Rating 3 out of 5]

Jeg klarte ikke å få sympati for denne kvinnen. Hun forsvarer valgene sine i livet, valg som ofte har gått utover barna. Hun forteller om livet med eksmannen. Hun forteller om vonde hendelser fra barnas oppvekst pga hennes valg. I tillegg blir hun utsatt for kritikk fra barna sine, spesielt eldste datter som kjenner seg sviktet av henne - til og med kjæresten til datteren kritiserer henne i kraft av å snart være ferdig utdannet psykolog. Forfatteren antyder en smerte hos Anja, men det holder ikke - jeg får ikke ordentlig tak i sårbarheten hennes
Jeg kjenner meg igjen i Tuvas beskrivelse av at moren fremstår uberørt og kynisk - tar hun inn barnas følelser og opplevelser. Jeg blir berørt av Tuvas smerte.
Latterutbruddet Anja får da hun får høre om katten i vaskemaskin - som en dyreelsker er det svært ubehagelig å høre om dette og tar hun egentlig innover seg hvor vondt dette er for den mellomste datteren.

[Jacqueline · Rating 3 out of 5]

Marstein writes about the complexity of relationships in extended families. The main character in this novel, Anja, travels with her new friend to the farm that she owns with her ex-husband Ivar. Adults and children are gathered during the week-end to paint the house. It is Anja who tells about this week-end. She analyses the discussions round the table and depicts small conflicts with her children. She thinks back to life with Ivar and relationships in the family.
Marstein writes masterfully. She has a talent for creating unsympathetic people. While Knausgård writes very close to his own life story, Marstein creates stories disconnected from herself. Still her characters are so true. Curiously, the character of Ivar, Anjas ex-husband and author, seems to be inspired from Knausgård.
Despite the fine intense writing, I read this book without much enthusiasm. I'm a little tired of reading about yet again relational problems.

[Xenia Knudsen · Rating 3 out of 5]

Jeg kom over denne boka tilfeldig da jeg ble syk på reise og måtte bli i senga et par dager. Det er lite som skjer i boka - eller mye som skjer mtp. hopping fram og tilbake i tiden, men lite av betydning og mening som skjer. En seig roman. En ting irriterte meg (og det sier mer om meg enn om boka:), at gjennom hele boka lager de voksne så dårlig mat til ungene og tillater de å styre som de selv vil med skjermene: som om de voksne gjør alt bare for å frigjøre seg fra de barna de selv har laget.
Når jeg ble ferdig med boka, kom jeg til å tenke på at livet er faktisk ganske seig óg, og skulle jeg selv skrive en roman om disse årene når jeg beveger meg fra 40 mot 50, ville det ikke vært en fortelling av en veldig høy underholdningsverdi;)

[isbjørn · Rating 4 out of 5]

3.5. Jeg blir dratt inn i fortellingen, men det blir kanskje så mye hverdagsskildringer til slutt at det kan bli litt kjedelig i lengden. Men da får jeg kanskje kjent litt mer på hvordan hverdagen som trebarnsmor+++ er ;). Jeg forventet kanskje et slags vendepunkt, men det kom ikke, det er en veldig dialogdrevet roman. Det er en frustrert hovedperson og da kan det også bli frustrerende å lese. Så jo. Jeg likte den, men etter å ha lest den litt usikker på hva jeg sitter igjen med, utover at jeg ikke er i målgruppa for å stifte store familier (og da er jeg kanskje ikke i målgruppa for boka heller?).

[Terje · Rating 4 out of 5]

[4.0/5.0]
God bok! Fin oppbygging, elegante sprang mellom nåtid og fortid, troverdige og ikke-perfekte karakterer. Marstein er kanskje litt i overkant opptatt av at alle involverte skal ha kompliserte familiebakgrunner med minst ett havarert ekteskap bak seg. Og så blir skrivestilen litt repetetiv, gjentagende. Setningene har påfallende ofte en hale bak et komma, et par ord. Det kan bli litt mye, overdose. Man skulle nesten tro det var ironisk ment, fortellerteknikk. Men altså, en flott historie, og jeg er absolutt ikke ferdig med Marstein!

[Leikny Wiersholm · Rating 4 out of 5]

paret reiser på hytta. Der møter de hennes eks, og hennes to døtre er også der. Sammen skal de pusse og og ellers ferie og fungere som en stor, lykkelig familie. Det er ikke så enkelt. Datteren har mye å beskylde moren sin for, og hennes kjæreste psykologiserer det hele.

Interessent fortalt om relasjoner mellom barn og foreldre, kjærester og familie.

[Pia · Rating 3 out of 5]

Boken inneholder endel gjenkjennelige beskrivelser av samlivsbrudd med barn involvert, men jeg fenges ikke hele veien. Spenningen preges mest av spørsmålet om det skal skje noe mer; svaret er for min del nei. Men for all del, innsiktsfulle observasjoner om moderne familier og umoderne følelser, folk som ikke ikke strekker til, eller ikke strekker seg.

[Marianne Lakris]

Jeg blir jo bare enda mer glad for å være singel uten barn etter å ha lest denne. Gode skildringer av relasjoner, følelser og minner og alt som ligger der og er uforløst. Når elsker man noen nok. Når er man god nok mor. Kjenner meg ekstremt lite igjen i hovedpersonen. En detalj som forfatter/forlag har tabbet seg på: Karakteren Tuva er vegetarianer. Vegetarianere spiser ikke skinkeost.

[Christine · Rating 4 out of 5]

Moderne familie møtes på sommerhytta for dugnadshelg. Beskrivelse av relasjonen mellom familiemedlemmene og spesielt hovedpersonens forhold til barna og eksmannen. Nådeløst og suverent familiedrama. Godt språk og god driv i fortellingen, selv om den kun handler om en helg. Mye tilbakeblikk på tidligere hendelser.

[Jørn Lybech · Rating 3 out of 5]

To norske “bonusfamilier” mødes i en svensk hytte for at male den falurød. Der er imidlertid rigtig mange lig i lasten både ift det oprindelige pars indbyrdes forhold, hovedpersonens moderrolle italesættes ift de tre børn og endelig kommer de nytilkomne pars indbyrdes rolle i spil. Mange for lange samtaler og for lidt handling. Jeg er lidt skuffet. Kan ellers godt li Marstein!

[Karine · Rating 3 out of 5]

Ble ikke helt oppslukt av historien, og klarte ikke helt finne ut om jeg likte hovedpersonen eller ikke. Men absolutt interessant om mine og dine barn, forhold, familieliv og bonusforeldre. Kort sagt om livet i den «moderne familien».