"Han roper så høyt at han ikke hadde behøvd telefon i det hele tatt, pleide vi å si. - Han kan bare rulle et ukeblad til en ropert, så hører de ham helt til Zlatibor, så høyt roper han ... Så var det ingen som lo av det med roperten lenger, for vi satt med øra på stilk og holdt pusten og lata ikke engang som om vi ikke lytta, og vi hørte at pausene mellom hver gang han sa noe ble så lange at det umulig kunne være at han bare lytta til hva som ble sagt i den andre enden. De satt stille sammen, pappa og tantene, i hver sin ende av en sprakende telefonlinje gjennom Europa. Søster og jeg skjønte ikke alle orda, og kunne ikke forestille oss, men vi kunne ikke unngå å skjønne allikevel - stemmen, stillheten, og knekken i ledninga der den kopperfarga metalltråden etter hvert stakk ut."
Groruddalen på slutten av åttitallet. Divna vokser opp med nordnorsk mor og jugoslavisk far, og i hennes verden er det tydelige skiller: mellom Veitvet på den ene siden og miljøet rundt den jugoslaviske klubben på Bjølsen på den andre. Hver sommer kjører familien gjennom Europa til de zlatiborske fjellene, der faren vokste opp. I Zlatibor går tiden langsomt, og onklenes uniformer får henge i fred bakerst i klesskapet, den siste vanlige sommeren i Jugoslavia. Men snart skal krigen bryte ut, og for Divna blir ingenting som før - verken i Zlatibor eller i Oslo.
Hva skjer med et sammensveiset minoritetsmiljø når familiene plutselig skilles av en avgrunn av konflikt? Hvordan er det for et barn å tilhøre en part i en krig? Divnas bok er en viktig, varm og egenartet roman om en ung jente som bærer på en tradisjonstung kultur fra et land i oppløsning.
Det här var en så fin läsupplevelse. Jag blev omedelbart förtjust i författarens språk och berättande. I Divnas barndom är det andra hemlandet Jugoslavien just sådär skimrande som livet kan vara när man är barn. Mycket handlar om att det kommer en sista sommar, och jag tycker att det känns väldigt symboliskt att det förblir lite oklart i vilken ordning Jugoslavien och Divnas barndom tar slut. Jag uppskattar verkligen att författaren inte lägger in några förklaringar åt den nutida läsaren utan håller fast vid Divnas synvinkel och allt som hon betraktar utan att helt förstå.
unapologetic in it's bilinguality, which i loved, felt like us ex-yu norwegians were allowed to sit in on an inside joke, like the book was written primarily for the community (even if it's way more important to be read by everyone else). cockta mentioned
ei viktig og fin historie om å vokse opp jugoslavisk, skreve på en approachable måte for nordmenn. men ej trur ej rett og slett ikkje klare å nyte norske bøker. det e nokke som mangla i måten setningene e konstruert på, det føles nesten som om ej sitt og les ei punktliste.
i tillegg va det litt som om forfatteren prøvde å tvinge fram kvar einaste stereotype om å vokse opp serbisk for å bevise etnisiteten sin like girl we get it kiki bombone whatever.
en anna ting som plagde mej va at ho skreiv ting som «sir-ost», «pita-pai», «šlag-krem» osv, når orda literally he akkurat samme betydning. chai te og naanbrød but make it serbian?
Det starter med gode minner om fellesskap med besteforeldre, tanter, fettre og kusiner i Zlatibor i Jugoslavia, og migrantfelllesskap med andre frå Jugoslavia på Veitvet. Ho har norsk mor og jugoslavisk far. Dei har skule, dans og festar. Latter, sang og dans. Så kjem krigen og endrar alt. Konsekvensane for alle, for fellesskap, tryggleik og framtid. Sterkt framstilt gjennom augene til ei ung jente.
This novel is the story of a child, Divna, raised in Groruddalen in Oslo in the 1980s, with a mother from Northern Norway and a father from Yugoslavia. Yugoslavia holds a big place in the family's life and heart. In Oslo, Divna learns the language and folk dances with other children from Yugoslavia. Every summer, the family travels to the father's homeland, the Zlatibor mountains located in the west part of today's Serbia. Life there is simple. They help with the farm work, have fun with cousins. Divna describes folk beliefs and customs that are so different from Norwegian ones. Everything changes when the war in the Balkans breaks out. Divna is not allowed to dance with children from other regions of Yugoslavia. The family is not allowed to travel and the father's homeland, Yugoslavia, disappears. Karoloine Mirkovic depicts Divna's life in a vivid and warm way, a bit naively seen from the child's point of view. It is a moving story that mixes humor and sadness.
Det er mye å like her. Jeg liker fortellerstemmen, temaet, de fine skildringene. Men det er kanskje sånn med debutanter at det er litt smårusk - denne boka kunne godt hatt litt strammere redigering (feks veldig mye "som om" i teksten). Absolutt en forfatter å følge med på videre. (Pluss for god lydbok!)
En fin liten bok om barndomssomrar och Jugoslavien. På ett annat plan en bok om hur krig polariserar, bryter upp och gör att nya linjer dras mellan vän och fiende, gemenskap och utanförskap – allt sett genom barnets ögon.
For en debut! Stilsikker og følsom oppvekstroman, om hvordan en meningsløs konflikt (Balkan-krigene på 90-tallet) pipler inn i livet til hovedpersonen. Skriv mer!
kluven, den är ganska fin om att höra hemma/inte höra hemma och om att vara lite för ung kanske, men också lite väl fragmentarisk och jag hänger inte riktigt med.
Fin blanding mellom kulturelt og historisk minne - ikkje noko spesielt som driv historia fremover, men held likevel en viss spenning med krig som bakteppe. Nærmere en 3 enn 5.