Dette er en av tiårets viktigste bøker!
Smugler eller grenselos portretterer smuglerne politikerne vil til livs. Man kan også kalle dem grenseloser som de som hjalp mennesker å unnslippe ondskapen til nazistene under andre verdenskrig.
Som vanlig når Kristina utgir bøker så er den vakker og av høy kvalitet. Denne gangen med et gripende omslagsbilde av Morten Skau Næss.
På side 28 stiller Kristina et viktig spørsmål jeg har stilt meg selv i nesten 10 år:
"De siste årene har det kommet en rekke bøker, både som sakprosa og i romanform,om grenselosene som flyttet jøder og andre forfulgte mennesker over Norges grenser under andre verdenskrig. Forfattere som Simon Stranger, Hilde Vesaas og Hege Kofstad har skrevet om de ulike aspektene ved de norske grenselosene.
Vi kjøper narrativet om den,mer eller mindre, altruistiske losen som trosset nazistiske okkupasjonsmyndigheter og norsk politi for å frakte mennesker trygt over grenser.
Hvorfor er det så vanskelig å se for seg at det samme foregår andre steder på jorden?"
Som vanlig bruker Kristina en unik blanding av iskalde fakta, omtanke for sine medmennesker og (i motsetning til de fleste europeiske politikere) stor vilje til å forstå alle aspekter av situasjonen. Vi får innsikt i situasjonen rundt hele Middelhavet og oppover i Europa, pluss en tur innom Australia for et tilbakeblikk på MS Tampa og situasjonen etterpå.
Vi får møte mange forskjellige mennesker som hjelper å flytte medmennesker over landegrenser og menneskene de hjelper.
Lastebilsjåføren Vasili som kjører blant annet aprikoser og fiken fra Bulgaria til Østerrike, via Serbia og Kroatia. Om bord i bilen har han et spesialbygd rom hvor han skjuler migranter. Hans kone hjelper med vask og matpakker til de som blir fraktet.
Tilretteleggerne Ana og Selim i Çeşme i Tyrkia som selger alt som er nødvendig for en båttransport fra Tyrkia til Hellas og ellers fungerer som rådgivere for kundene.
Sara i Libanon som låner bort sitt franske pass til en høy sum for å ha råd til mat på bordet.
Markedsføreren Mina et annet sted i Libanon som bruker sosiale medier til å dele oppdateringer om de forskjellige ruter. Hun er også ansvarlig for å gi navnelister på dem som skal reise videre til sjefen sin. Reisebyråvirksomhet for en ny type kunder, noe som er nødvendig etter den økonomiske kollapsen i landet.
Fotografen Nicos i Athen og hans syriske kone Sama som forfalsker pass og andre reisedokumenter.
Kristne Zaher som jobbet på universitetet i Homs og måtte rømme etter at hans kone og tre barn ble drept av en bombe som han såvidt unnslapp. Bare på veien fra Homs til Idlib brukte han over 700 dollar på bestikkelser ved kontrollposter bemannet av forskjellige milits-grupper. Ved grensen til Tyrkia hadde han brukt over 15000 kroner på bestikkelser.
Enken og alenemoren Amara som trengte det hun selv beskriver som en mellommann. En som kunne hjelpe en kvinne uten dokumenter og ektemann, gjennom et landskap fullt av ulike milits-grupper fra Syria og trygt inn i Tyrkia.
Ayman fra Gaza som måtte krype flere kilometer i våt jord gjennom tunnelene fra Gaza til Egypt hvor han fikk hjelp av tilretteleggere for å komme seg videre.
Og utallige flere historier hvor fellestrekket er at de fleste som har fått hjelp nekter å kalle sine hjelpere smuglere men heller livreddere. Vi får selvfølgelig også god innsikt i de hensynsløse av smuglerne som truer menneskene ombord i overfylte båter med våpen.
Da jeg er kommet halvveis i boken må jeg bare komme med et par digresjoner for å vise hvor viktig denne boka er. Og hvor viktig det er å bruke korrekte ord og betegnelser.
På 1970-tallet og litt utpå 1980-tallet ankom det veldig mange båtflyktninger til den vestlige verden fra krigsherjede Vietnam. Jeg husker ikke så mye fra den tiden men var det noen som noengang kalte dem lykkejegere slik som de som prøver det samme over Middelhavet i vår tid blir kalt?
For noen år siden hadde vi historien om Oktoberbarna, unge gutter som norske myndigheter bestemte var over 18 og derfor skulle returneres til Afghanistan. De ville blitt returnert til for eksempel Kabul som norske myndigheter hadde avgjort, faktisk i dialog med blant annet Taliban, at var en trygg plass for dem. Ekstremistene ville fort funnet disse "forræderne" og tvunget dem til å være sexslaver for gamle griser i lang tid. Unge søte gutter på 15-16-17 år er fristelser. Dette ble gjort for å kjøre dem så langt ned psykisk at de til slutt ville tigge om å få bli selvmordsbombere i Syria eller Irak.
Mange mennesker i Norge har hjulpet disse guttene når de fikk beskjed om at de skulle sendes tilbake til Afghanistan. Ved å skjule dem i kortere eller lengre perioder for å unngå Politiets Utlendngsenhet og Trandum. Og ved å hjelpe dem til Sverige og lengre ned i Europa hvor de kunne søke asyl i et mer vennlig og forståelsesfullt land enn Norge. Jeg vet om flere titalls gutter som har reddet livet på denne måten og fått asyl og beskyttelse i blant annet Frankrike, Spania og Tyskland.
Disse norske hjelperne er også i følge media og politikere menneskesmuglere....
Vi får også en grundig gjennomgang av både FN sitt system for kvoteflyktninger som på langt nær fungerer etter intensjonen og hvordan grensekontrollen til EU feiler. Europeiske land,inklusive Norge, finansierer korrupsjon og brudd på menneskerettighetene i blant annet Libya, noe de gladelig lukker øynene for. Rett og slett for å slippe å måtte hjelpe mennesker i nød.