Her kjem sola

by Gunnhild Øyehaug

Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

"Her kjem sola" er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

176 pages, Hardcover

Published September 1, 2024

Reviews

[Synne Sylibris]

Hvordan bedømme en bok du ikke er sikker på om du forsto?
Den første halvtimen av lydboka var jeg skeptisk: Blir dette for svevende for meg? For rart?
Men så plutselig opplevdes alt veldig klart, og jeg lot meg begeistre av flyttblokker, solmerker og morsomme formuleringer.
Nå sildret liksom lydboka avgårde i all sin skjønnhet, varme og absurditet, og jeg syntes alle de merkelige situasjonene ga mening.
Da boka hoppet inn i en annen dimensjon, fortsatte jeg å la meg begeistre. Der fikk jeg nemlig gleden av å møte Hervår OG høna Hetty.
Men så kom den siste halvtimen av lydboka, og masse fabuleringer om Shakespeare, og jeg ble usikker på om jeg egentlig hadde forstått noen ting, for disse Shakespeare-greiene skjønte jeg ikke så mye av. Hvorfor handlet boka plutselig om dette?

Så ja, dette er en litt vanskelig bok å bedømme. Jeg elsket den i noen øyeblikk, andre ganger syns jeg den var pretensiøs og meningsløs. Den utfordrer romansjangeren ved å fortelle en historie som på et vis er like åpen og ufullstendig som det en novelle kan være (slik jeg oppfatter novellesjangeren), og like springende, magisk og ulogisk som en drøm.

Til tross for mine kvaler, så smiler jeg faktisk når jeg tenker på boka, og det er vel et godt tegn? :)

[Merete Bratsberg Aae]

Om Helga Mork, 49 år gammal forfattar, som forelskar seg i naboen, Even, nyinnflytta forfattar (med kone). Mellom husa deira ligg ei flyttblokk, ein stor stein som isen har flytta dit i tidlegare tider. Like malplassert som steinen, firkanta og like digert som eit hus, kjenner Helga seg i livet. Men ho har humor, mange tankar og er i dialog med Irina, forlagsredaktøren sin. Ulike tidsplan blandar seg. Det er frustrasjonar, lengt, tankerekker, litterære referansar, draumetyding (frå langt tilbake i historia).
I boka er det mange ulike element. Ein brødristar og ventinga på at brødskifta skal sprette opp. Wittgenstein. Hamlet. Kviskring i eit tomt rom. Kviskring på YouTube (ASMR). Kafka. Solmerke på kragen. Ein portal av leverpostei. Beslutningsforum i skogen. Ho fell gjennom golvet ned i ei verkeligheit utanfor vår. Eller er ho i ein verkeleg verkeligheit? Ting blir snudd opp ned, og det er lett å bli forvirra. Men som lesar av romanane hennar, må ein alltid vere klar for overraskingar.
Ein stad går ho i dialog med lesaren. På s 149, etter eit magisk hopp i handlinga, er det som om ho høyrer innvendingar frå lesaren og seier plutseleg: «Kjære lesar, eg veit det».
Aller helst vil Helga skrive om «rasande kvinner i små, trekkfulle hus» og eg måtte tenke på «kvinner i for store herreskjorter» som var det første møte eg hadde med Gunnhild Øyehaug. Eg hadde eit bokbad med ho om boka «Vente, blinke». Ho har heile tida hatt denne særeigne stilen av høg-låg blanding i stilen, kvinneperspektiv, sprelsk humor, metaperspektiv og at ho har skråblikk på tida vi lever i.
Namna er kanskje tilfeldige, men eg ser på Even (frå Telemark) som eventyr. Humor er eit typisk trekk ved romanane hennar. Eit døme er Kviskreland Solutions.
Eg har kosa meg under lesinga. Humra og ledd. Dette er ein metaroman i typisk gunnhildøyehaugstil med midtlivskrise, overgangsalder, attrå, kjærleikstrøbbel og ubalanse mellom kropp og tankar godt rista saman.

[Inger-Johanne · Rating 1 out of 5]

Jeg elsket Vonde blomar, men denne boka fikk jeg ikke tak på. Likte ikke noen av personene og de var ikke en gang interessant antipatiske, og de repetitive sære temaene berørte meg heller ikke. Synd!

[Stine · Rating 3 out of 5]

Første halvdel og veldig mye av skrivestilen (kan skjønne at Johan Harstad er fan, til tider påfallende lik stil) treffer full blink, men den taper seg dessverre veldig etter det. Kanskje jeg er for dum for meta?

[Venus Milo · Rating 1 out of 5]

Synes ikke det er så mye tydelig handling, bare mye poetisk skriving. Hadde bare denne i veska, og leste på trikken når jeg var ute, og det var kanskje ikke så lurt fordi denne boka var vanskelig å henge med i med mindre man leser alt på én gang.

[Kristine Lind · Rating 3 out of 5]

snodig bok, fornøyd med å ha lest den, men lurer på om jeg skal forsøke en gang til om en stund for å se om jeg får med meg mer av alle de små rare tingene

[Torbjørn Kornstad · Rating 4 out of 5]

Funkar i det store og det heile, men klarar ikkje fri meg heilt frå at heile metaroman-opplegget kjenst som ein øvelse for folk med skrivesperre

[Sondre Krogh · Rating 2 out of 5]

Ikke helt for meg. Nynorsk var fint da.

[Julie · Rating 4 out of 5]

jeg hater at kvinner i bøker faller for en dust, men her var det ikke så viktig (kanskje)? ingenting nytt under sola, som de sier

[Marie · Rating 3 out of 5]

«Du må berre, så vedkomande, liksom seie det som det er. Og så vil tinga kome fram som dei er. Det er like enkelt som at sola kliv over fjellet, og så seier du til meg: Her kjem sola. Men viss det eg vil seie, ikkje er enkelt, sa eg. Det er alltid enklare enn du trur, sa vedkomande.»

Vittig, skjønn kortroman. Tar en magisk realisme u-sving som funker, men som ikke lander like godt. Liker meta, men forbindelsene ble ikke sterke nok. Absolutt verdt å lese uansett, det er tross alt Øyehaug vi snakker om her.

[Tora · Rating 3 out of 5]

Denne hadde jeg så lyst til å like, og den første delen elsket jeg, den var ustyrtelig morsom, type le høyt for meg selv-morsom. Så utartet det inn i det meningsløse, i hvert fall for meg.

[Elsa Skjong-Arnestad · Rating 5 out of 5]

Denne var virkelig nydelig og morsom, en bok jeg gledet meg til å fortsette å lese i så fort jeg begynte- det føltes leit at den ikke var lengre. Metanivåene nådde nye høyder for min del mot slutten, og tror jeg må lese den en gang eller to til for å forhåpentligvis skjønne mer av hvor den ender. Men en skikkelig god leseopplevelse til tross.

[Mette Løkeland · Rating 4 out of 5]

Dette var herleg annleis. Inn og ut av notid, draum, metaverd. Forelsking, begjær, Shakespeare, veninner på ein heilt sjølvsagt og lett måte og bramfritt. Ikkje så lett å skildra. Hjarteatakk kjem også til menn i sjøstøvlar.

[Thomas Bastiansen · Rating 4 out of 5]

«Og dette er eigentleg det verste med historier: at dei må forteljast. Dei kan ikkje berre kome susande som ein komet og eksplodere på himmelen.»

Absurd og surrealistisk. Jeg skjønner ingenting og jeg elsker det.

[Håvard Wigtil · Rating 3 out of 5]

Det finnes en parallell virkelighet der jeg elsker bøkene til Gunnhild Øyehaug, men i denne versjonen av virkeligheten virker det som jeg alltid blir skuffa.

[Saim · Rating 3 out of 5]

Metafiksjon er kult da, og man må respektere boka for at alle metaforene er så gjennomført, men den falt ikke helt i smak, litt for svevende, litt for meningsløs, litt for voksen kanskje

[Eirik Bergesen · Rating 4 out of 5]

Innsiktsfullt om kvinners ensomhet. Likte 4. veggen-fabuleringene.

[Ida]

okay, men hæ 🤷‍♀️
terningkast svevende

[Khi · Rating 4 out of 5]

Definitivt rar, men godt språk.

[Andrea Strømskag · Rating 3 out of 5]

Gunhild Øyehaug er norsk litteraturs David Lynch.

[Tine Sundal · Rating 3 out of 5]

Fornøyelig og annerledes roman
https://tinesundal.blogspot.com/2024/...