Marianne lämnar Norge för att studera i Paris. Hon möter en man som hon förälskar sig i. Hon förstår att han bär på något, ett våld, men de flyttar ihop och börjar bygga en tillvaro. Men just när hon fött deras första barn lämnar han dem. Hon blir ensam kvar med barnet.
När vi möter Marianne är det långt senare. Barnet har vuxit upp, de flyttade hem, stoftet har lagt sig. Då reser hon tillbaka till Paris, gör ett hopp i tiden, för att följa de halvt utsuddade spåren av sin franska familj.
Sandra Lillebøs nya roman, efter den kritikerrosade Sakernas tillstånd (2021), handlar om förlorade förbindelser, om underkastelse och våld. Det handlar om att gå tillbaka i tiden och försöka förstå vem man var och vem man blev.
Sandra Lillebø er en norsk forfatter og journalist. Hun debuterte i 2011 med diktsamlinga «Navnet på den ensomme er frigitt.» I 2016 gav hun ut «Alt skal skinne og blø».
Lillebø er frilansjournalist og litteraturkritiker i Klassekampen.
Noen setninger i denne romanen er så god at jeg måtte stoppe opp og skrive de ned i notatboka. Enkeltdelene er gode. Det er noen spesielt fine kapitler om det å være ung norsk alenemor i utkanten av Paris og om å løsrive seg fra tidligere mønster hun har arvet fra moren som stadig faller borti voldelige menn (arvesynden/voldsarven). Hovedkarakteren orker ikke være et offer lenger og skriver historien sin for å kunne ta styring og forstå. Tilsammen blir historien både kaotisk og komplisert, og romanen gir litt et bilde på hvordan livet kan være: at det består av mange ulike deler som ikke helt passer sammen, men som på et merkelig vis henger sammen med hverandre.
Det er veldig mykje einsemd i denne historia. Marianne som lar skjebnen styre. Grunna manglande plan eller retning? Ho har reist til Paris for å studere og møter ein mann som vert valdeleg mot ho. Ho vert gravid og han forlater ho, og etterlater ho barndomsheimen sin. Der vert ho buande med sonen. Ein får inntrykk av at det einaste faste menneskelege holdepunktet hennar utanom sonen er den portugisiske naboen hennar. Mannen framstår ikkje som ein klassisk kontrollerande valdeleg mann i det at han rømmer heller enn å halde fram med å terrorisere ho. Dei framstår båe som litt fanga i sine liv. Det er fin flyt i historia og i vekslinga mellom den unge og eldre Marianne.
En bok jeg ikke klarte å legge fra meg, men samtidig trengte avstand fra for å kunne reflektere over hva jeg faktisk har lest. Synes fortellerformen i boka er en kunst i seg selv, og språket helt fantastisk. Denne kommer jeg garantert til å lese igjen!
Eg elskar jo Sandra Lillebø sine kommentarar i avisa og mange andre tekstar ho har skrive, men denne brukte eg lang tid på å fortære. Så litt skuffa, sjølv om eg synst det var gode parti innimellom.
«Heltemot og idioti». Boka lager forbindelser mellom drømmer og levd liv, mellom underkastelse og frihet. Gjennom to fortellerstemmer blir vi med til Paris, til Marianne som flytter inn til Yoann i studietida. Det skal vise seg at han er voldelig og drar fra henne når hun blir gravid. Kvalmen, fødselen og småbarnstida går uten at Yoann kommer tilbake. Boka handler i stor grad om å vente, om å ikke ta livet i bruk, men la dagene komme i tur og orden i en grå, fransk forstad. Den franske familien er ikke akkurat et ideal. Unntaket er naboen Madame Pereira, som tar seg av Marianne. Boka slutter når hun har blitt 38 år, og hun oppdager at hun har blitt gammel. Åra har gått, og «det er ikke lov å være bitter» (s 147). Brokker av livet hennes fortelles litt etter litt, samtidig som fortellerstemmen analyserer og kommenterer. Det er en matt, tiltaksløs tone i boka. Marianne tar ikke tak i livet sitt. Theo, sønnen, lyste opp da faren kom på besøk en gang, men så ble det ikke noe mer. Det er en følelse av håpløshet, utenforskap og fremmedhet, å bo et sted uten å slå røtter. Det virker ikke som at hun lengter hjem, og hun savner ikke natur. «Ingen vil ha hennes liv» (s 85). Språket i boka er litt kaldt. Det er analytisk og ettertenksomt, og den ene «jeg-fortelleren» holder en viss avstand. Likevel får jeg en følelse av at begge er Marianne. Det er mange fine formuleringer til ettertanke, noe som passer meg, som har passert 38 år med god margin, veldig godt. Man ser tilbake og finner noen mønster. Jeg likte boka veldig godt. Likte blikket og perspektivet og at det ulmer under overflata.