«Jeg blei ikke født same. Jeg var bare et spedbarn i armene til mora mi på sykehuset.» Marie Engmo har nylig blitt mor for første gang. Hun bor i Frankrike, langt fra røttene sine. Den natta áhkku - mormoren hennes - dør, er Marie den eneste i slekta som ikke kjenner noen forandring. Hun forlater dattera og samboeren og reiser hjem til Finnmark for å delta i begravelsen. På veien til hjembygda bestemmer hun seg for å skrive áhkkus historie. Det blir ei fortelling om kvinnene i familien, om hvordan undertrykkelse har prega livet til oldemor, mormor, mor og Marie sjøl, og om hvordan den samiske bakgrunnen har forma Maries syn på virkeligheta.
Sameproblemet er en undersøkelse av hva det vil si å være samisk, kvinne, mor, datter og barnebarn, en sterk roman om samisk kultur, språk og identitet. Samtidig er den et oppgjør med den norske stat, kirke og skole.
Kathrine Nedrejord (f. 1987) bor og studerer i Paris. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, som fikk strålende kritikker. Trengsel er hennes andre roman.
For meg er dette årets beste bok. Språket er utrolig godt, og boka er vanskelig å legge fra seg. Det er så mange lag i boka, så mange historier, så mange følelser - men alt kretser rundt konsekvensene av fornorskingen av samene. Boka tar for seg diskriminering, hat, skam, men også en enorm kjærlighet til naturen og de samiske tradisjonene. Denne boka bør alle lese!
Den er så god, sa damen i bokhandelen, og en stund var jeg enig. Men romanen oppleves etterhvert ganske rotete, og ikke minst - så insisterende og overtydelig politisk at den mister effekt. Jeg skulle ønske boken stolte mer på fortellingene som viste maktmisbruket, rasismen og historieløsheten, i stedet for å banke det inn i versaler. Alle de retrospektive hoppene og refleksjonene gjør at den mister det øyeblikkelige. Det føles påtvunget i stedet for engasjerende og opprørende. Likevel finnes det sterke øyeblikk. Oppbyggingen mot mormorens død er gripende, og i enkelte passasjer manes det fortvilende og urettferdige frem. Men ikke ofte nok. Så ja, en viktig, opplysende og kraftfull bok, men ikke så god som jeg håpet.
Brukte litt tid på å komme inn i boka. Syntes språket var rart, og det føltes kronglete. Men pluteslig hadde jeg lest ferdig. Boka er god og får deg til å se verden med et samisk blikk. Jeg blir flau over hvor lite vi faktisk har lært om samisk historie og Norges behandling av samer i løpet av skolegangen. Nå sitter jeg iaf igjen med mye mer innsikt og kunnskap. Syns hele plotet med Raphaelle Raynaud var litt irriterende, jeg tror boka hadde vært like god uten denne karakteren som snek seg inn hele tiden.
Denne boken er en av de beste bøkene jeg har lest i år for den har skapt mange tanker og følelser hos meg. Jeg viste om historien om fornorsking av samene men viste ikke så mye detaljer rundt det. Jeg blir overrasket av å lese alle anmeldelser fra etniske norske enten her eller på nett rundt boka og hvordan de ikke ha fått med seg "omfanget" heller.
Jeg har flyttet senere i livet til Norge så det er mye jeg ikke vet, men jeg blir overrasket hvor dårlig jobb skolen har gjort. Kathrine (eller Marja i boken) tar dette opp at hun vet mer om koloni og historien av hvordan de store maktene (Storbritannia og Spania) gjennom historie har behandlet koloniene deres på skolen. Likevel har skolen sagt veldig lite om effekten av fornorskingspolitikken Norge førte mot samene. Det er kanskje ikke så overraskende heller, vil jeg si. Det er ingen skam på et nasjonal-nivå i Norge om andre verdenskrig. Alle har en familie medlem som har vært motstander, ingen har vært Nazi i den tida, eller de har alle sammen død, så de ikke finnes lenge. Det er helt utrolig at det er ingen diskusjon rundt dette i samfunnet. Liten avsporing her men jeg mener at det er ingen behov for like mye skam som Tyskland har, men jeg syn es det burde vært en samtale om det.
Jeg er glad at boken er så pass populært og får så mye oppmerksomhet. Jeg synes Norge som en nasjon og nordmenn burde ha modigheten til å tørre å ta en samtale i et nasjonalt nivå om fortiden. Fortidens behandling av samer blir ikke vekk ved å ignorere det og det burde vært en åpen og ærlig samtale rundt det. Jeg skjønner at enkle personer føler at de ikke har gjort noe galt, men vi alle er en konsekvens av fortiden vår og lever med dette. De burde være lov å være sårbar, anse at nasjonen og folket har gjort noe galt og slemt mot urbefolkningen sin. Og dette vil løse noen av problemene folk har (alle fordommene osv). Så jeg håpet at boken bidrar til disse samtalene.
Og til slutt, vil jeg si at jeg er lei meg Marja/Kathrine måtte flytte til Frankrike for å komme seg vekk alle dritten. Jeg må si at jeg er uenig med henne at det ikke finnes gode folk som er ikke fordomsfulle. Jeg forstår deg godt at man vil ha avstand for et stund, men jeg er selv en åpenbart utenlandsk person som bor i Oslo og jeg nekter å tro at det finnes ordentlig og gode folk. Jeg ser åpenbart ikke norskt ut og jeg forstår det Marja beskriver (de blikkene hun får når har på seg kofte) og jeg får dem, men det er ikke alle som gjør det. Og jeg kjenner mange som er fine folk med gode verdier som ville vært empatiske og snille.
Og en annen som jeg klarte ikke fatte er dette med dobbelt navn. Hvis noen sier til meg at "jeg heter Marja", jeg kommer til å etterligne uttalelsen. Og jeg ser for meg at mange vil bruke det navnet og ville ikke sagt "det er for vanskelig, jeg kaller deg Marie". Så håper at hvis noen har samisk navn og leser dette, får en ny mot, det er flere som oss der ute som ville reagert positivet og brukte det navnet de har lyst på. Det er ingen behov for dobbeltnavn i 2025.
Veldig bra bok, fikk meg til å tenke og reflektere. Håper at Kathrine skriver noen essays. Vil lese mer fra henne :)
Jeg ville jo like denne boka, det er bare så dumt at den er dårlig skrevet. Historiene og materialet er solid nok, men boka burde vært halvparten så lang, minst :(
Liker ikke formen så godt, men veldig glad for å få det samiske inn i bevisstheten. Sitter igjen med mange tanker etter å ha lest boka, og håper de vil prege meg i tiden fremover.
«Jeg skal på besøk, tenker jeg. Men til et sted som en gang var hjemme»
Dette var en helt fantastisk bok. Kathrine Nedrejord skriver på en slik måte, som gjør at det føles som om hovedkarakteren virkelig er levende, og det hun tenker og føler føles så ekte og så rått.
Jeg anbefaler alle å lese denne boka, særlig de av dere som kommer fra Nord-Norge eller har samisk bakgrunn. Men jeg tror at dette er en bok som uttrykker seg så godt at enhver som leser denne, virkelig kan føle det Marie Engmo føler, uavhengig av personlig opplevelse.
«Det er minoritetens forbannelse. Vi kan ikke vinne i et demokrati dersom majoriteten ikke viser nåde.»
Boken er veldig godt skrevet. Jeg liker godt innblikket vi får i flere ulike liv i forskjellige generasjoner. Noen steder ble jeg litt forvirret over hvilken tid jeg leste om, men hentet meg fort inn igjen. Skulle gjerne hatt en fortsettelse av noen av fortellingene. Hovedpersonens "reise" blir stadig tydeligere og også forståelig på et vis. Jeg ble både sint og trist mens jeg leste!
Godt skrevet, liker hvordan fiksjon blandes inn med historie, minner og nåtid. Aktuell og veldig viktig bok for å forstå mer om det samiske og fornorskninga, som fortsatt pågår.
Sterk, smart og viktig bok! Med en rekke formuleringer man burde streket under. Som denne: «De misbrukte vårt sirkulære syn på tid som en unnskyldning for å holde oss ute av historia.»
God og viktig bok som virkelig evner å vise fram og sette ord på uretten som har blitt begått mot samene i generasjoner. Hun viser frem utallige eksempler, og blander det personlige og politiske på nydelig vis, og hvordan hun selv som same veksler mellom stoltheten og skammen.
På sitt beste er dette et vakkert og tredimensjonalt portrett av en bestemor og en familie, og hva kraterne etterlatt av små og store stikk av rasisme gjør med hovedpersonen og hennes forhold til familien. I løpet av historien får man forståelse for hvorfor hun ikke orket mer og la hele Norge bak seg - og samtidig forstår man mer og mer hva hun da mistet, og hva hun har valgt vekk for sitt eget barn på godt og vondt. Det som trekker litt ned for meg er mest relatert til min personlige smak - jeg er ikke så begeistret for rammehistorien om at hovedpersonen skal skrive en tekst for en fransk forlegger (det er ganske kjedelig å lese om forfattere som ikke vet hva de skal skrive), og de store bokstavene for å signalisere store følelser syntes jeg var mer distraherende enn hjelpsomt. Verdt å lese!
Denne søkende, rasende teksten der Marie finner tilbake til den hun var - Màrja, graver dypt i minner, reflekterer og vurderer eget liv, zoomer ut og vurderer samfunnet rundt, dømmer og freser, innbitt stille, ramlende bråkete. Man kan ikke tilhøre majoritetsbefolkningen og komme uberørt fra denne boka. Nedrejord er nådeløs når hun setter oss til å granske oss selv.
Setninger som gjorde inntrykk: Det er bare når jeg slår en nordmann i noe at jeg føler meg like god som dem. Du kan vedta diskriminering vekk, men den ligger igjen i alle samiske kropper. En gang var det samiske selvfølgelig for meg. Nå har det andre tatt over. Kofta er et symbol for det samiske. Uten kofta blir det samiske usynlig. Men kofta er også en blink. Jeg tar ikke på meg kofta aleine, uten de andre. Det kjennes ikke trygt.
Det er vanskelig å lese boka som roman. Den er så ren og sann at det er umulig ikke å lese den som memoir, en fortelling om det å være samisk i dag. Når det er så vanskelig å være same at det er best å flytte ikke bare til oslo, men til Frankrike, for der vet de ikke forskjellen. Selv ikke mannen hennes har tatt innover seg at Anne Marjas morsmål ikke er norsk, men samisk.
Teksten hopper og spretter energisk av gårde. Det er en kjærlighet, en fortvilelse og en vrede i den som driver den videre, formsterkt språk og dunkende rytme, som en samisk bomme, tromme, som går og går.
Hvorfor blir den samiske identiteten ofte en problemstilling? Hvor kommer de fra? Ingen nordmenn spør seg om det samme. Hvorfor må de være så opptatt av hvor samene kommer fra, da? Konspirasjonsteoretikere som mener samene kom etter nordmennene.
Det er mye å ta tak i her. Og hver gang jeg kommer i kontakt med det samiske, kjenner jeg på en skam over hvor lite jeg kan og vet om det samiske. Undertrykking, fornorsking og indirekte folkemord, Kulturmord gjør dypt, dypt inntrykk.
Runder opp til 5 stjerner i protest mot de som sier dette er for politisk. Dette er i mine øyne en bok om identitet og om overgrepene fra den norske stat mot samene, men hva er politisk ved det?
Boka er til tider veldig sterk, og jeg skulle ønske minoriteter kunne få lov til å rope i offentligheten. Jeg glemmer til tider at det er en roman og ikke memoarer, for alt og alle er så levende beskrevet. Det er en beskrivelse av en oppvekst med fine tradisjoner, men også en rasisme vi sjelden snakker om. Jeg fikk lyst til å lese rapporten fra sannhets- og forsoningskommisjonen, men håper likevel helst at det kommer flere romaner av samiske forfattere.
«Den norske stat har påvirka sjølbildet mitt, har påvirka sjølbildet til mora mi og før det áhkku og før det igjen mora og faren til áhkku. Den norske stat fortsetter å påvirke sjølbilder, med valga sine, med hierarkiet det støtter opp under med valga sine. Den norske stat er skurken i mi historie, i áhkkus historie, med sitt grå fjes uten trekk, uten nese, øyne, munn, sin grå, formlause kropp, allestedsnærværende, full av krav, gjerrig på å gi tilbake. En vag, men ruvende skikkelse. Ikke så mektig i en større sammenheng, som småstater flest, akkurat mektig nok til å ødelegge sine innbyggere.»
En veldig godt skrevet og viktig bok som for meg ga et helt nytt perspektiv og innsikt.
"Jeg stoler ikke på sammenstillinga mellom språk og kultur på den ene sida og DNA på den andre. Tilhørigheta mi kan ikke måles i noe laboratorium"
Nedrejord skriver sårt og vakkert om en tilhørighet som har måttet blitt pakket bort og trampet på som følge av fornorskingspolitikken, men som lar seg bli funnet igjen i form av en hyllest til bestemoren.
Oj, årets beste så langt! Trodde jeg skulle syntes den var overdrevent «politisk», men det var den ikke. Tenkte også en stund den ville fungert bedre som memoar, men etter være er den uhyre sterk som roman.
Denne skulle bare vært på 250 sider. Boka blir for lang og kjedelig, jeg var nær å gi opp flere ganger. Veldig synd, for Nedrejord skriver så godt at man føler man har møtt alle personene i boken.