"Alle har en gang hatt lyst til å skrike faen i kirka, hyle ut så menigheten snur seg, og presten mister pikken Men ingen roper. Ingen kaster et glass i veggen, stikker en strikkepinne inn i øret eller går naken inn i butikken."I Ingvild Waale Borchs debutroman møter vi atten år gamle Vilde som drar til Spania sammen med venninne Marthe for å oppleve noe nytt og komme seg vekk fra Norge. Men Vilde er frustrert. Hun er sint på vennene, på moren, og på alle er falske og late som om de er noe annet enn det de er. Det er ikke før Vilde møter Tobias, at tankene settes i gang, om at det kanskje er en helt annen hun er mest sint på. Men hvordan blir man seg selv igjen? Dette er forfatterens første roman.
Trodde denne boken skulle ha spiseforstyrrelse som hovedtema, men dette handlet mest om en forvirret jente og hennes vennegjeng. Det var veldig kaotisk og jeg fikk ikke noe forhold til noen av karakterene. Hovedpersonen var umulig å skjønne seg på og veldig lite likbar, resten av vennegjengen var heller ikke særlig lette å like eller få et inntrykk av i det hele tatt. Alt i alt en kaotisk, merkelig og forvirrende bok som jeg ikke vil anbefale videre.
*prøver å skrive en review på norsk* Jeg likte boka veldig godt egentlig. Den var rar men jeg ble veldig glad i hovedfiguren, Vilde, som minnet meg om meg selv veldig mye. Hun lærer den samme leksjon som jeg har lært i det siste: at man må ikke alltid være så en overlegen besserwisser som dømmer alle som har det gøy som om de er dummere. Vi har alle våre måter å leve på, vi alle gjør vår beste og det skulle være nok.
This entire review has been hidden because of spoilers.