What do you think?
Rate this book
Å tenke med Zapffe: forfatteren | filosofen | pessimisten | humoristen | klatreren
Peter Wessel Zapffes filosofi og bøker er mer aktuelle enn noen gang. Dag O. Hessen gir oss en spennende innføring i Zapffes pionertanker om naturvern, hans kritikk av veksttankegang og hans dypt originale filosofi om hva det vil si å være menneske.
Zapffe var fjellklatrer, forfatter og en av Norges mest originale filosofer. Han stilte og besvarte spørsmålet om mening med livet med nådeløs grundighet, samtidig som hans tekster er fulle av humor og barske gleder. Hans ironiske betraktninger over menneskenes behov for å fylle livet med trivialiteter og ting, det evige krav om mer av alt, og med det vår stadige ødeleggelse av naturen, har inspirert og fascinert svært mange, deriblant biolog Dag O. Hessen. Zapffe sto sentralt i utvikling av en filosofisk vekstkritikk og formulerte det grunnleggende spørsmålet; hva er målet for menneskelivet, for samfunnet, hvordan kan vi utvikle en kurs som gjør at vi spiller med, ikke mot naturen? Dette er vår tids mest brennende spørsmål, og denne boka er en spennende og lettlest innføring i et dypt fascinerende sinn.
Zapffe var fjellklatrer, forfatter og en av Norges mest originale filosofer. Han stilte og besvarte spørsmålet om mening med livet med nådeløs grundighet, samtidig som hans tekster er fulle av humor og barske gleder. Hans ironiske betraktninger over menneskenes behov for å fylle livet med trivialiteter og ting, det evige krav om mer av alt, og med det vår stadige ødeleggelse av naturen, har inspirert og fascinert svært mange, deriblant biolog Dag O. Hessen. Zapffe sto sentralt i utvikling av en filosofisk vekstkritikk og formulerte det grunnleggende spørsmålet; hva er målet for menneskelivet, for samfunnet, hvordan kan vi utvikle en kurs som gjør at vi spiller med, ikke mot naturen? Dette er vår tids mest brennende spørsmål, og denne boka er en spennende og lettlest innføring i et dypt fascinerende sinn.
227 pages, Hardcover
Published January 1, 2024
22 people are currently reading
134 people want to read
About the author
Dag O. Hessen
38 books44 followersDag O. Hessen (født 1956) er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. Han har en stor vitenskapelig produksjon om evolusjon og økologi, og har skrevet en lang rekke populærvitenskapelige bøker. Han har mottatt flere priser for sitt forfatterskap, deriblant Fritt Ords honnør, Humanistprisen og Riksmålsprisen.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 14 of 14 reviews
January 18, 2026
Som mange andre biologer har jeg Dag O. Hessen som et forbilde. Jeg beundrer hans faglige forskningsarbeid, språklige presisjon, introverte karisma, og langtstrekkende formidling som både er ydmyk og prinsippfast. I tillegg har jeg en særlig interesse for krysningen mellom biologi og filosofi:
Det var spennende å få bli kjent med Zapffe gjennom Hessens innføring. Heller enn å gjøre et tekstbok-typisk dypdykk ned i noen av hans teoretiske argumentasjoner, er denne bokas tilnærming å introdusere og vektlegge Zapffe som en flerfoldig skikkelse, med et liv påvirket av — men ikke begrenset til — hans filosofiske refleksjoner.
Det skal sies at jeg hadde preferanse for kapitlene som var mest utpreget filosofiske og drøftende, men supplementet av oppvekstskildringer, klatrehistorier og personlig drama gjorde at jeg følte et bekjentskap med Zapffe som person, snarere enn bare Zapffe som filosof; han var en eksentriker som oppdro lemen, saboterte sin egen klatreforbund-søknad for rampens skyld, og klatret opp i et kirketårn med utsagnet: «Nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp».
Hessens skrivestil er ikke for alle, da den består av mange lange og intrikate setninger, men jeg synes det var en fryd å lese. I mine øyne nærmer han seg det ytterste potensialet til det norske språket, og det er tilfredsstillende å se en slik kløktig leking med ord og formuleringer. Man får også innblikk i interessen for språklig formidling i hans analyser av skriftlige verker:
«Dessuten unngår Zapffe generelt superlativer, som nesten alltid virker forflatende. Han lar derimot opplevelsene gå gjennom et prisme av metaforer som gir teksten en helt egen glans.»
«Amundsen […] får tilbaketuren fra Sydpolen til å høres ut som nedfarten fra Ullevålsveien til Sognsvann.»
(denne formulering blir spesielt fornøyelig etter å ha lest om Amundsens ville Sydpolsopplevelser)
Utenom språklig prakt så var det store mengder av spennende tankegods, og jeg strever med å oppsummere de fragmenterte notatene mine til noe tydelig som ikke blir lærebok-aktig. Dette blir mer et sammendrag som jeg selv kan vende tilbake til, enn en vurderende anmeldelse. Goodreads er nok ikke den beste plattformen, men det får gå.
Her kommer en forsøksvis oppsummering av et knippe av Zapffe grunntanker (og hvordan de diskuteres av Dag O. Hessen):
• Menneskets kognitive overutrustning
Menneskets kognitive brillianse er både vårt adelsmerke og vår forbannelse. Pessimisten Zapffe (1899-1990) poengterer at menneskets dyptgående refleksjonsevne er det som skiller oss fra alt annet liv, og som gjør at vi er malplassert i verden på grunn av manglende realiseringsanledninger for våre menneskelige evner. Meningsløsheten har vi til felles med andre organismer, men alt annet liv er lykkelig uvitende.
«Mens vår art, så langt vi vet, er den eneste som har evnen til å reflektere over fortid og gruble over framtid og livsmening, og dermed også må betale prisen i form av eksistensielle glimt ut mot det store, svarte, kalde ingenting, kan alt annet liv ubekymret hengi seg til sin sentrale livsoppgave. De hører hjemme i verden, mens mennesket — på grunn av sin intellektuelle overutrustning — har mistet sin hjemstandsrett i universet.»
Dag O. Hessen kobler inn det evolusjonærbiologiske begrepet «Runaway selection» (aka. «Fisherian runaway), som viser til prosessen der biologiske trekk, som i utgangspunktet er adaptive, overutvikles til å bli en byrde for individets fitness. Eksempler fra naturen inkluderer upraktisk store halefjær hos hannpåfugler og gevirer hos hannhjorter, men Zapffe ville ha sagt at også menneskets hjerne og bevissthetsgrad er for store for vårt eget beste. Her vrir Hessen argumentet til å omhandle noe positivt — at vår forhøyede bevissthet, heller enn å stenge portene for et meningsfullt liv, derimot skaper nye og unike muligheter for selvrealisering.
«Vi er blitt offer for en slags runaway seleksjon. De kognitive evner — som var gunstige i det daglige matstrev, eller i jakten på en partner — tok av og framkalte noe nytt. Og det frambrakte ikke bare nye og kanskje dysfunksjonelle innsikter og forventninger til livet, men også evnen til de abstrakte forestillingene som er menneskets adelsmerke. Og kanskje er ikke vissheten om døden så ille når alt kommer til alt. Den gir tross alt en motivasjon for å bruke livet til noe i løpet av den tiden man har til rådighet.»
• Tidsfordriv og forankringstrang
Der Zapffe beskriver menneskets indre konflikt, vender han også blikket mot hvordan vi forsøker å håndtere den i praksis.
Zapffe kritiserte vårt henfall til meningsløst tidsfordriv til den grad at det hørtes ut som om han mente at enhver aktivitet er bortkastet å utføre, selv overlevelsen. Hessen inntar et mer nyansert standpunkt; han mener personlig at det er lett å anerkjenne at enkelte aktiviteter kan ha verdi for enkeltpersoner eller samfunnet som helhet. Han påpeker også at Zapffes klatre-iver neppe kan bunne i en forestilling om at aktiviteten har en eksistensiell mening, men heller at den må være fornøyelig i seg selv.
Samtidig ser man at en økende tendens til at den hardt tilkjempede fritiden vår går med til meningsløse sysler og tidsfordriv, derav begreper som doomscrolling og bed rotting, slik at man ikke lenger har så mye liv å leve utenom rutinene og det obligatoriske arbeidet.
Zapffe mener også at det vi anskaffer oss av materielle goder generelt ikke har noen annen funksjon enn å kamuflere meningsløsheten. Fenomener og objekter som ikke har en tydelig biologisk funksjon har kanskje fortrengning som sin fellesnevner, ved at de rett og slett hjelper oss med å holde ut livet.
«Mens den sosiobiologiske forklaringen på materiell higen er at det er en ren statusmarkering for å oppnå reproduktiv gunst, til dels ubevisst, så ligger sportsbilene og pengenes egentlige verdi, slik Zapffe ser det, i det betydelige sett av forankrings- og distraksjonsmuligheter som et materielt overskudd stiller til rådighet. Tidsoverskuddet skaper et behov som dekkes av ressursoverskuddet.»
Smarttelefonen kan sies å være selve symbolet for dette, da den har overtatt det meste av våre kognitive oppgaver og tilbyr distraksjon 24 timer i døgnet. Med Hessens spissformulering: Er vi digitaliseringens herre, eller slave?
• Vekstkritikk
«Hvilken giftig illusjon er ikke dette, at jo mer vi har, desto bedre?»
Flukten fra meningsløshet får også strukturelle konsekvenser på samfunnsnivå. Noe av det Zapffe er mest kjent for er kritikken hans av menneskehetens vekstbehov. Ikke bare medfører denne uslukkelige sulten en usunn holdning om at den nåværende tilstanden aldri er god nok, men de små overtrendelser vil uunngåelig hope seg opp til stadig verre fremtidskonsekvenser. «Tidens Gud heter multiplikator»; dette er ett av sitatene jeg kommer til å ha med meg videre fra lesningen, da det fanger essensen av domino-effekten som er så lett å glemme bort tidlig i rekka.
Hovedproblemet ligger i at vi ønsker oss materielle goder og opplevelser, men at tilbudene — allerede på Zappfes tid i 1933 og i vårt nåværende 2026 - langt overstiger behovene og mulighetene. Økonomisk formulert kan man si at verdien av opplevelsene krymper i takt med tilbudene, samtidig som det er en økende frustrasjon over alt man ikke rekker å gjøre og prøve. I tillegg må man ikke overse kapitalismens drivkraft; overfloden av tilbud vokser ikke kun ut ifra menneskets indre behov, men fra produsentenes, med aktører som forsøker å fremstille behov — både naturlige til kunstige — for avsetningens skyld. Allerede på hans tid uttrykte Zapffe bekymring for reklamer og deres overbevisningskraft om det unødvendige.
«Tilbudet er utvilsomt større enn behovet når sinnet må finne beskyttelsesmidler, fordi tilbudet døgnet rundt presser inn fra alle sider, som dypvannstrykket mot dykkerhjelmen.»
«En vei kan bygges fordi folk må fram. Det er en god vei, og en elskelig vei. Men når veien legges der for at folk skal komme på den — for å øke trafikken, som det heter —, da er forholdet satt på hodet. Da er veien sjelelig usunn.»
Den ukontrollerte veksten har kulminert i både klimakrisen og naturkrisen, en utvikling som allerede kunne merkes på Zapffes tid, men som nå har nådd en helt annen alvorlighetsgrad. I det hele mener Zapffe at samfunnsveksten var dobbelt problematisk, ved at det beslagla både urørt natur og urørt, fremtidig tid, uten at det er mulig å betale seg ut av problematikken. Finnes det noe som kan erstatte vekst som mål og mening, spør Hessen, eller er det en del av den menneskelige essens? Sykdomsbildet manes frem av at trangen til status raskere vekst og effektivisering ikke lenger er en nødvendighet, men heller av vane og kortsiktige lyster. Tilnærmingen blir paradoksal når man jager velstand, komfort og storhet, men i prosessen ender med å utslette fremtidens menneskegenerasjoners mulighet til å eksistere.
• Naturvern og dypøkologi
Zapffes venn og kollega Arne Næss (1912-2009) regnes som faren av dypøkologi-feltet, som kjennetegnes av tanken om at livet og naturen har en egenverdi utover den verdien det har for mennesket. Zapffe selv tilknyttes ofte dypøkologien fordi også han var en sterk forkjemper av naturvern, men grunnmotivasjonene deres var distinkte fra hverandre.
Man kan skille mellom antroposentriske og biosentriske bekymringer for tap av natur: ønsker man å beskytte naturen på grunn av verdien den har for mennesker, eller fordi den har verdi uavhengig av oss? Zapffe la først og fremst frem antroposentriske argumenter for naturvern, og selv til dags dato er dette den mest påvirkelige strategien for å få politiske og økonomiske gjennomslag.
Samtidig kritiserte han også reduksjonen av naturen til menneskets tjenesteleverandør. Det er lett å glemme i hvilken grad vi er avhengige av naturen, med en rekke gratistjenester vi ofte tar for gitt: rensing av luft og vann, muligheter for jakt og fiske, råvaretilgang, osv. Zapffe mener at forholdet vårt til naturen er underkastet den økonomiske tankegangen som nå gjennomsyrer alt i samfunnet, og gir en advarsel om at «gir en fanden lillefingeren, tar han snart hele hånden». Engasjementet hans for naturvern er derfor et aspekt av vekstkritikken hans, og en oppfordring til å endre på grunnleggende strukturer og tankeganger i det menneskelige samfunn, forhåpentligvis i tide for å redde oss selv fra å miste besinnelsen og nå bristepunktet.
Arne Næss sitt standpunkt skiller seg fra Zapffes ved å sette naturens egne behov i sentrum. Han formulerte dypøkologiens 8 punkter, der det første (og viktigste) lyder slik: «Alt liv har en egenverdi uavhengig av nytteverdi for mennesker.» Dette er inspirert av Jakob von Uexküll (1864-1944) sin biologiske presisering av Kant sitt konsept om «das ding an sich»:
«Enhver organisme har sin Umwelt og sin funksjonskrets, som — avhengig av organismens interesser og sanseapparat — stiller forskjellige former for virkelighet til disposisjon. Virkeligheten, liksom egenverdi, blir dermed nødvendigvis artsavhengig, hos komplekse organismer også til en hvis grad individavhengig, og det finnes derfor ikke noen objektive innsikter eller sannheter.»
Jeg føler meg nå sterkt motivert til å gå inn i verkene av Arne Næss for å få en dypere innføring i dypøkologiens prinsipper og argumenter, da dette er oppfatninger som jeg allerede holder høyt.
Dette ble til et omfattende sammendrag, men det avslører i alle fall at det har vært spennende lesning. Jeg angrer litt på at det leste dette som lydbok, da jeg ofte følte trang til å pause eller spole tilbake for å notere ned sitater og tanker, så det hadde definitivt vært lettere å sitte i ro og fred med boka foran seg. Jeg ville forsøke å utvide lydbokhorisonten min utover litterær fiksjon og lett fantasy/sci-fi, men jeg får igjen bekreftet hvorfor det er dette jeg ofte tyr til. Uansett så er jeg glad jeg plukket opp denne.
Finnes det noen mening med livet utover reproduksjon og overlevelse?
Hvor rimelig er det å skille mennesker fra andre organismer, og hvilke etiske konsekvenser får det dersom vi gjør det?
Hvordan har menneskets forhold til naturen endret seg i takt med vår kognitive og kulturelle utvikling, og hvordan må dette endres før grensene nås?
Det var spennende å få bli kjent med Zapffe gjennom Hessens innføring. Heller enn å gjøre et tekstbok-typisk dypdykk ned i noen av hans teoretiske argumentasjoner, er denne bokas tilnærming å introdusere og vektlegge Zapffe som en flerfoldig skikkelse, med et liv påvirket av — men ikke begrenset til — hans filosofiske refleksjoner.
Det skal sies at jeg hadde preferanse for kapitlene som var mest utpreget filosofiske og drøftende, men supplementet av oppvekstskildringer, klatrehistorier og personlig drama gjorde at jeg følte et bekjentskap med Zapffe som person, snarere enn bare Zapffe som filosof; han var en eksentriker som oppdro lemen, saboterte sin egen klatreforbund-søknad for rampens skyld, og klatret opp i et kirketårn med utsagnet: «Nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp».
Hessens skrivestil er ikke for alle, da den består av mange lange og intrikate setninger, men jeg synes det var en fryd å lese. I mine øyne nærmer han seg det ytterste potensialet til det norske språket, og det er tilfredsstillende å se en slik kløktig leking med ord og formuleringer. Man får også innblikk i interessen for språklig formidling i hans analyser av skriftlige verker:
«Dessuten unngår Zapffe generelt superlativer, som nesten alltid virker forflatende. Han lar derimot opplevelsene gå gjennom et prisme av metaforer som gir teksten en helt egen glans.»
«Amundsen […] får tilbaketuren fra Sydpolen til å høres ut som nedfarten fra Ullevålsveien til Sognsvann.»
(denne formulering blir spesielt fornøyelig etter å ha lest om Amundsens ville Sydpolsopplevelser)
Utenom språklig prakt så var det store mengder av spennende tankegods, og jeg strever med å oppsummere de fragmenterte notatene mine til noe tydelig som ikke blir lærebok-aktig. Dette blir mer et sammendrag som jeg selv kan vende tilbake til, enn en vurderende anmeldelse. Goodreads er nok ikke den beste plattformen, men det får gå.
Her kommer en forsøksvis oppsummering av et knippe av Zapffe grunntanker (og hvordan de diskuteres av Dag O. Hessen):
• Menneskets kognitive overutrustning
Menneskets kognitive brillianse er både vårt adelsmerke og vår forbannelse. Pessimisten Zapffe (1899-1990) poengterer at menneskets dyptgående refleksjonsevne er det som skiller oss fra alt annet liv, og som gjør at vi er malplassert i verden på grunn av manglende realiseringsanledninger for våre menneskelige evner. Meningsløsheten har vi til felles med andre organismer, men alt annet liv er lykkelig uvitende.
«Mens vår art, så langt vi vet, er den eneste som har evnen til å reflektere over fortid og gruble over framtid og livsmening, og dermed også må betale prisen i form av eksistensielle glimt ut mot det store, svarte, kalde ingenting, kan alt annet liv ubekymret hengi seg til sin sentrale livsoppgave. De hører hjemme i verden, mens mennesket — på grunn av sin intellektuelle overutrustning — har mistet sin hjemstandsrett i universet.»
Dag O. Hessen kobler inn det evolusjonærbiologiske begrepet «Runaway selection» (aka. «Fisherian runaway), som viser til prosessen der biologiske trekk, som i utgangspunktet er adaptive, overutvikles til å bli en byrde for individets fitness. Eksempler fra naturen inkluderer upraktisk store halefjær hos hannpåfugler og gevirer hos hannhjorter, men Zapffe ville ha sagt at også menneskets hjerne og bevissthetsgrad er for store for vårt eget beste. Her vrir Hessen argumentet til å omhandle noe positivt — at vår forhøyede bevissthet, heller enn å stenge portene for et meningsfullt liv, derimot skaper nye og unike muligheter for selvrealisering.
«Vi er blitt offer for en slags runaway seleksjon. De kognitive evner — som var gunstige i det daglige matstrev, eller i jakten på en partner — tok av og framkalte noe nytt. Og det frambrakte ikke bare nye og kanskje dysfunksjonelle innsikter og forventninger til livet, men også evnen til de abstrakte forestillingene som er menneskets adelsmerke. Og kanskje er ikke vissheten om døden så ille når alt kommer til alt. Den gir tross alt en motivasjon for å bruke livet til noe i løpet av den tiden man har til rådighet.»
• Tidsfordriv og forankringstrang
Der Zapffe beskriver menneskets indre konflikt, vender han også blikket mot hvordan vi forsøker å håndtere den i praksis.
Zapffe kritiserte vårt henfall til meningsløst tidsfordriv til den grad at det hørtes ut som om han mente at enhver aktivitet er bortkastet å utføre, selv overlevelsen. Hessen inntar et mer nyansert standpunkt; han mener personlig at det er lett å anerkjenne at enkelte aktiviteter kan ha verdi for enkeltpersoner eller samfunnet som helhet. Han påpeker også at Zapffes klatre-iver neppe kan bunne i en forestilling om at aktiviteten har en eksistensiell mening, men heller at den må være fornøyelig i seg selv.
Samtidig ser man at en økende tendens til at den hardt tilkjempede fritiden vår går med til meningsløse sysler og tidsfordriv, derav begreper som doomscrolling og bed rotting, slik at man ikke lenger har så mye liv å leve utenom rutinene og det obligatoriske arbeidet.
Zapffe mener også at det vi anskaffer oss av materielle goder generelt ikke har noen annen funksjon enn å kamuflere meningsløsheten. Fenomener og objekter som ikke har en tydelig biologisk funksjon har kanskje fortrengning som sin fellesnevner, ved at de rett og slett hjelper oss med å holde ut livet.
«Mens den sosiobiologiske forklaringen på materiell higen er at det er en ren statusmarkering for å oppnå reproduktiv gunst, til dels ubevisst, så ligger sportsbilene og pengenes egentlige verdi, slik Zapffe ser det, i det betydelige sett av forankrings- og distraksjonsmuligheter som et materielt overskudd stiller til rådighet. Tidsoverskuddet skaper et behov som dekkes av ressursoverskuddet.»
Smarttelefonen kan sies å være selve symbolet for dette, da den har overtatt det meste av våre kognitive oppgaver og tilbyr distraksjon 24 timer i døgnet. Med Hessens spissformulering: Er vi digitaliseringens herre, eller slave?
• Vekstkritikk
«Hvilken giftig illusjon er ikke dette, at jo mer vi har, desto bedre?»
Flukten fra meningsløshet får også strukturelle konsekvenser på samfunnsnivå. Noe av det Zapffe er mest kjent for er kritikken hans av menneskehetens vekstbehov. Ikke bare medfører denne uslukkelige sulten en usunn holdning om at den nåværende tilstanden aldri er god nok, men de små overtrendelser vil uunngåelig hope seg opp til stadig verre fremtidskonsekvenser. «Tidens Gud heter multiplikator»; dette er ett av sitatene jeg kommer til å ha med meg videre fra lesningen, da det fanger essensen av domino-effekten som er så lett å glemme bort tidlig i rekka.
Hovedproblemet ligger i at vi ønsker oss materielle goder og opplevelser, men at tilbudene — allerede på Zappfes tid i 1933 og i vårt nåværende 2026 - langt overstiger behovene og mulighetene. Økonomisk formulert kan man si at verdien av opplevelsene krymper i takt med tilbudene, samtidig som det er en økende frustrasjon over alt man ikke rekker å gjøre og prøve. I tillegg må man ikke overse kapitalismens drivkraft; overfloden av tilbud vokser ikke kun ut ifra menneskets indre behov, men fra produsentenes, med aktører som forsøker å fremstille behov — både naturlige til kunstige — for avsetningens skyld. Allerede på hans tid uttrykte Zapffe bekymring for reklamer og deres overbevisningskraft om det unødvendige.
«Tilbudet er utvilsomt større enn behovet når sinnet må finne beskyttelsesmidler, fordi tilbudet døgnet rundt presser inn fra alle sider, som dypvannstrykket mot dykkerhjelmen.»
«En vei kan bygges fordi folk må fram. Det er en god vei, og en elskelig vei. Men når veien legges der for at folk skal komme på den — for å øke trafikken, som det heter —, da er forholdet satt på hodet. Da er veien sjelelig usunn.»
Den ukontrollerte veksten har kulminert i både klimakrisen og naturkrisen, en utvikling som allerede kunne merkes på Zapffes tid, men som nå har nådd en helt annen alvorlighetsgrad. I det hele mener Zapffe at samfunnsveksten var dobbelt problematisk, ved at det beslagla både urørt natur og urørt, fremtidig tid, uten at det er mulig å betale seg ut av problematikken. Finnes det noe som kan erstatte vekst som mål og mening, spør Hessen, eller er det en del av den menneskelige essens? Sykdomsbildet manes frem av at trangen til status raskere vekst og effektivisering ikke lenger er en nødvendighet, men heller av vane og kortsiktige lyster. Tilnærmingen blir paradoksal når man jager velstand, komfort og storhet, men i prosessen ender med å utslette fremtidens menneskegenerasjoners mulighet til å eksistere.
• Naturvern og dypøkologi
Zapffes venn og kollega Arne Næss (1912-2009) regnes som faren av dypøkologi-feltet, som kjennetegnes av tanken om at livet og naturen har en egenverdi utover den verdien det har for mennesket. Zapffe selv tilknyttes ofte dypøkologien fordi også han var en sterk forkjemper av naturvern, men grunnmotivasjonene deres var distinkte fra hverandre.
Man kan skille mellom antroposentriske og biosentriske bekymringer for tap av natur: ønsker man å beskytte naturen på grunn av verdien den har for mennesker, eller fordi den har verdi uavhengig av oss? Zapffe la først og fremst frem antroposentriske argumenter for naturvern, og selv til dags dato er dette den mest påvirkelige strategien for å få politiske og økonomiske gjennomslag.
Samtidig kritiserte han også reduksjonen av naturen til menneskets tjenesteleverandør. Det er lett å glemme i hvilken grad vi er avhengige av naturen, med en rekke gratistjenester vi ofte tar for gitt: rensing av luft og vann, muligheter for jakt og fiske, råvaretilgang, osv. Zapffe mener at forholdet vårt til naturen er underkastet den økonomiske tankegangen som nå gjennomsyrer alt i samfunnet, og gir en advarsel om at «gir en fanden lillefingeren, tar han snart hele hånden». Engasjementet hans for naturvern er derfor et aspekt av vekstkritikken hans, og en oppfordring til å endre på grunnleggende strukturer og tankeganger i det menneskelige samfunn, forhåpentligvis i tide for å redde oss selv fra å miste besinnelsen og nå bristepunktet.
Arne Næss sitt standpunkt skiller seg fra Zapffes ved å sette naturens egne behov i sentrum. Han formulerte dypøkologiens 8 punkter, der det første (og viktigste) lyder slik: «Alt liv har en egenverdi uavhengig av nytteverdi for mennesker.» Dette er inspirert av Jakob von Uexküll (1864-1944) sin biologiske presisering av Kant sitt konsept om «das ding an sich»:
«Enhver organisme har sin Umwelt og sin funksjonskrets, som — avhengig av organismens interesser og sanseapparat — stiller forskjellige former for virkelighet til disposisjon. Virkeligheten, liksom egenverdi, blir dermed nødvendigvis artsavhengig, hos komplekse organismer også til en hvis grad individavhengig, og det finnes derfor ikke noen objektive innsikter eller sannheter.»
Jeg føler meg nå sterkt motivert til å gå inn i verkene av Arne Næss for å få en dypere innføring i dypøkologiens prinsipper og argumenter, da dette er oppfatninger som jeg allerede holder høyt.
Dette ble til et omfattende sammendrag, men det avslører i alle fall at det har vært spennende lesning. Jeg angrer litt på at det leste dette som lydbok, da jeg ofte følte trang til å pause eller spole tilbake for å notere ned sitater og tanker, så det hadde definitivt vært lettere å sitte i ro og fred med boka foran seg. Jeg ville forsøke å utvide lydbokhorisonten min utover litterær fiksjon og lett fantasy/sci-fi, men jeg får igjen bekreftet hvorfor det er dette jeg ofte tyr til. Uansett så er jeg glad jeg plukket opp denne.
January 4, 2026
Hessen skriver fint om en mann jeg visste lite om fra før, passasjene om fjellturene og om andre menneskers arbeid for naturvernet funket best for meg. Ellers er jo ikke pretensiøse menn mitt favorittemne.
March 30, 2025
[4.5 / 5.0] ★★★★✩
Innbundet, Norsk, Fra Bokhyllen
Innbundet, Norsk, Fra Bokhyllen
Read
January 4, 2026Dag Hessen ilu
March 3, 2025
Liker ikke hvor godt jeg liker Zapffe
January 5, 2025
Velskrevet, artig og tankevekkende. Treffende og bekymringsutløsende aktualisering av Zapffes kritikk av «framskritt», vekst og utvikling på tvers av naturen og menneskets evner og egenskaper i bokens siste kapitler.
January 9, 2026
Opplysende bok om Zapffe’s væren og laden. Zapffe var utvilsomt forut for sin tid. Han hadde neppe overlevd et dykk i Tiktok kulturen. Fascinerende at han allerede på 1920 tallet så farene ved vekst filosofien. Likte teorien om at mennesket er kognitivt overutviklet, vi er for smarte for vårt eget forgodtbefinnende. At vi evner å gjøre en livsanskuelse med evigheten som kontekst bringer lite positivt med seg, livet kan bare betraktes som meningsløst.
March 30, 2025
Fantastisk!
October 25, 2024
Lettlest og underholdende filosofi som inspirerer
https://tinesundal.blogspot.com/2024/...
https://tinesundal.blogspot.com/2024/...
August 31, 2025
Har lest flere bøker av Hessen og kjenner selvsagt til Zappfe og Barske glæder. Men her har jeg visst gapt over for mye. For dette var ei bok som krevde større akademisk forståelse enn det jeg har. Hadde vel forventet mer om klatring og naturvern - og mindre eksistensielle diskusjoner om meningen med livet.
July 24, 2025
Very interesting to read why a philosopher born in 1898 in early 1920th warned about the coming climate crises. And he lived as he phrofesied.
July 26, 2025
En god intro tror jeg
December 3, 2025
En god introduksjon til Zapffes liv og tanker om livet. Liker den godt.
January 14, 2026
who am i without my pessimistic, sarcastic philosophers with an unhealthy obsession with friedrich nitchez
Displaying 1 - 14 of 14 reviews