«I femten generasjonar før meg har mine forfedrar lempa stein og slite med jorda slik at dei som kom etter, skulle få eit betre liv. Skal det ta slutt med meg? For eg bur i byen og har bygd meg eit godt liv der.»
I boka Odelsskam skildrar odelsjenta Maria Lavik oppveksten på eit småbruk på Vestlandet. Ho veks opp med sauesanking, store avstandar, bokbuss annankvar torsdag og historier om ei livskraftig og motkulturell slekt. Men alt som sekstenåring flyttar ho ut. Burde ho koma tilbake?
Odelsskam skildrar ein gard, ein plass og ein tilstand som held på å gleppa mellom hendene på forfattaren. Boka skildrar den evige reisa som mange utflyttarar er på, i stadig rørsle mellom bygda og byen, mellom «heim» og heim.
Samanvoven med hennar historie er den særnorske, over tusen år gamle odelsretten. Lova som koplar jorda og slekta saman til ein nesten heilag symbiose. Odelsskam er ei nær og rørande historie om tradisjonar og endring.
En historie om en slægtsgård på Vestlandet, der går hen og bliver en historien om norsk landbrug i miniature. Odelsskam giver et utrolig smukt indblik i en personlig skam, ved ikke at overtage familiegården. Men også en fortælling om udkants Norge, der har hårde vilkår pga centralisering og effektivisering, der affolker udkastområderne. En slående kontrast til den norske romantiske drøm om at bo “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Men hvor det jo egentlig er lettere ikke at eje noget i hjembydga, men komme på besøg med et telt under armen.
Maria Larvik får på bare 152 sider og indhyllet i sin egen families slægtshistorie skrevet sig ind på en egns historie, men også en generations tematikker og dilemmaer: Blive i bygda eller følge drøm om uddannelse og bedre lønnet jobs; Ensomhed og langsomhed i bydga kontra travlhed, øget levekostnad og mange mennesker i byen; Effektivt landbrug kontra familiedrevet landbrug; Odelsgut kontra Odelsjenta; Land kontra by; Jegets eget behov og stræben kontra slægtens behov og krav. Alle dilemmaer der er beskrevet før, men som nu beskrives udefra en kontekst, de fleste kan relatere til i 2024. Odelskam kan i den grad anbefales, trods den for en dansker, er skrevet på nynorsk!
Som odelsjente på Vestlandet kjenner eg meg godt igjen i mange av beskrivelsene om oppvekst på ein liten gård langt ute på bygda. Her kjenner alle kvarandre på både godt og vondt. Eg kjenner meg spesielt igjen i trangen om å flytte til større by for å studere og oppleve nye ting, som kan gjøre det vanskelig å flytte tilbake til bygda som voksen. No e det mest sannsynlig lenge til eg møter dette dilemma sjøl, men ein dag må eg også ta stilling til det. Vinner bygd eller by til slutt?
Veldig godt skrevet som alltid, om by og bygd og om hvordan man kan dras imellom disse to virkelighetene (kjente meg veldig igjen)! Nydelige skildringer fra Eksingedalen og Marias familiehistorie, og hvordan det kjennes å ikke skulle videreføre familiegården.
Hva gjør man når ingen i søskenflokken viser tegn til å ville ta over familiegården? Da skriver man selvfølgelig en bok! :)
Maria Laviks familiehistorie består av en lang rekke stolte gårdbrukere som har jobbet hardt for gården på Lavik, men nå er driften lagt ned, og odelsjenta Maria stortrives i Oslo. Hun drar kun til bygda når behovet for vestlandsk familie, natur og tilknytning melder seg.
Maria Lavik skriver om bygdas blikk på byen, og om byens blikk på bygda. Om hvorfor vi vil bo i byen, eller bo på bygda; om tilhørighet, fellesskap og ensomhet, og om familiehistorien sin.
Jeg kommer nok aldri til å bli en gårdbruker (eller bygdeboer), men jeg kommer nok aldri til å slutte å la meg fascinere heller. Matproduksjon og naturbruk er jo tross alt helt grunnleggende deler av samfunnet. Men ja, fin bok!
Varm, lærerik og fin. 4,5 / 5. Litt minus for noen unødvendige gjentagelser. Andre gjentagelser fungerte gull og kjentes helt riktig. En deilig bok om å vokse opp på en gård men ikke ville ta over gården. Gode refleksjoner rundt odel, gårdsdrift, by vs bygd og mye mer. Men de scenene som ga meg mest gåsehud var nok beskrivelser av barndommen på gård: av sauesanking, å løpe over tunet, av høsting og samhold. Fin bok
Den perfekte blandinga av kjensler, historie og fakta. Som bygdejente tidlegare odelsjente kan eg kjenne meg att, og særleg det som handlar om å bu i byen når ein høyrer "heime" ein annan stad.
Maria skildrer godt dilemmaet mange med en familiegård står i. Her får vi et innblikk i forventninger, følelser, familiehistorie, og hvordan det er å vokse opp og i fra ei lita bygd. Håper boka inspirerer mange, noen til å gi videre familiegården, og andre til å flytte tilbake til bygda de kommer fra.
Essayistisk bok om å føle på skammen over å oppgi odelen på en gård som har vært i slekta i 15 generasjoner. Kunne med fordel vært satt i et større perspektiv i forhold til nedgangen i antall gårder i Norge og hva det betyr for landet, selv om det finnes innslag av det. Usentimentalt skrevet.
Sagene eller Vestlandet livets spørsmål tror jeg! Denne var så fin om familie, kulturarv, naturen og mennesket, nynorsk og ansvar, jeg satt rørt på bergensbanen! Sakprosaens år i år