Ein ung mann må ha veslebror sin på slep på audition med eit death metal band. Ei nybakt mor heimsøkast av Ingvild Bryn. Ein gut utan jegarprøve går på hjortejakt med far sin.
I novellesamlinga Sitka skriv Ane Barmen om når ting ikkje blir heilt sånn ein hadde tenkt. Om sånt ein gjer i beste meining, men som går heilt gale. Om å lekke væske i alle endar, om galne buhundar og mødrer som luktar sløyd.
Sitka av Ane Barmen er en novellesamling jeg har kost meg med å lese. Jeg synes Barmen har god innsikt i menneskets psyke. Det har vært fint å dykke ned i ulike stemninger. Særlig godt likte jeg den første og den siste av novellene i Sitka, i disse plukka jeg opp mer av det underliggende usagte.
Denne slukte eg. Eg (og kollegaen min som anbefalte meg denne) identifiserer meg ikkje som ein ivrig novellelesar, men her fanst det berre gode historier med godt driv og herlege konsepter som vekte trang til å vidareformidle heile innhaldet til sambuaren. To av forteljingene leste eg to gonger. Mine favorittnoveller var dei to første, men alle står sterkt for seg sjølv. Eg vil ikkje røpe så mykje, men vaskeseddelen sel boka godt for det den er.