Ein ung mann må ha veslebror sin på slep på audition med eit death metal band. Ei nybakt mor heimsøkast av Ingvild Bryn. Ein gut utan jegarprøve går på hjortejakt med far sin.
I novellesamlinga Sitka skriv Ane Barmen om når ting ikkje blir heilt sånn ein hadde tenkt. Om sånt ein gjer i beste meining, men som går heilt gale. Om å lekke væske i alle endar, om galne buhundar og mødrer som luktar sløyd.
Sitka av Ane Barmen er en novellesamling jeg har kost meg med å lese. Jeg synes Barmen har god innsikt i menneskets psyke. Det har vært fint å dykke ned i ulike stemninger. Særlig godt likte jeg den første og den siste av novellene i Sitka, i disse plukka jeg opp mer av det underliggende usagte.
Hadde aldri hørt om Ane Barmen, men fikk denne boka gratis, og det viser seg at hun skriver skikkelig bra! Alle de fem novellene var av høy kvalitet, men noen likte jeg bedre enn andre. Favorittene er den første, Nannerl, og den tredje, Sitka.
Syns at beskrivelsen av at det er noveller som utvikler seg i på en uforventet måte passer perfekt. Nynorsken føltes litt eksotisk. Utenom det en ganske underholdene og spennende bok du kommer deg raskt gjennom.
Denne var sterk lesning. Enkelte av novellene var helt nydelige, de traff en nerve i meg. Noen var «bare» ganske gode. Men helheten var en sterk opplevelse.
Denne slukte eg. Eg (og kollegaen min som anbefalte meg denne) identifiserer meg ikkje som ein ivrig novellelesar, men her fanst det berre gode historier med godt driv og herlege konsepter som vekte trang til å vidareformidle heile innhaldet til sambuaren. To av forteljingene leste eg to gonger. Mine favorittnoveller var dei to første, men alle står sterkt for seg sjølv. Eg vil ikkje røpe så mykje, men vaskeseddelen sel boka godt for det den er.