Erlend og seks andre reiser på en ekspedisjon til en stillehavsøy. De har et slags gruppearbeid (som klinger av O-fag) og skal finne ut av grunnleggende sider ved det å være menneske. Dette skal de liksom forske på. Jeg skriver "liksom", fordi teoriene de jobber med, er veldig urealistiske. Dette er typiske Erlend-Loe-ingredienser. Mye humor, men også alvorlig undertone.
Inspirert av Heyerdal drar de altså avgårde og får testa gruppedynamikk, overlevelsesteknikker, myggstikk, varme og et liv som på ingen måter minner om det de er vant til. I mangel av underholdning, forteller filmentusiasten filmer, så de liksom er på kino. Han som har historie grunnfag blir utfordra til å dra dem gjennom historien i korte drag. Ellers snakker de gjerne om sportshelter. I starten blir det gjort et poeng ut av det at de ikke kan bygge landet, slik generasjonene før dem gjorde. Alt er jo gjort, alt er oppdaga. Men de bygger i det minste en sivilisasjon i sanda på stranda. Igjen, typisk Erlend-Loe-stil.
Mot slutten tester ut forskjellige styreformer. Denne delen likte jeg godt. De prøver ut og evaluerer i tur og orden, feks oligarki, enevelde, kommunisme, kapitalisme, sosialisme, anarki og sosialdemokrati. Boka kom ut i 1999, og jeg synes jeg kjenner en gjenklang av den følelsen vi hadde rett før tusenårsskifte. Kom alt det digitale til å kollapse?
Stort og smått kommer på rekke og rad. Angsten for Lånekassa, behovet for sigaretter, kokosnøtter, jentenes periodiske system (omtrent som grunnstoff) med mer. Man vet aldri hva som kan dukke opp.
Bakerst i boka er et register med stikkord. Det er ikke småtteri man kan finne i denne boka.
Jeg likte boka godt og tenker at jeg tar en Erlend-Loe-bok til når jeg først har en slik raptus.