What do you think?
Rate this book
Himintungl yfir heimsins ystu brún
Hvort er mikilvægara, að segja sannleikann eða vernda þá sem maður elskar? Árið er 1615, og veröldin er gengin úr lagi, því jörðin er ekki lengur miðdepill alheimsins. Presturinn Pétur á Meyjarhóli skrifar bréf – eða skýrslu, jafnvel ákæruskjal – til að henda reiður á atburðum sem hafa skekið sveitina á Brúnasandi og kippt stoðum undan tilveru hans og ástvina hans. Því stundum lítur Guð undan og leyfir mönnunum að breytast í djöfla, og hvað verður um þá sem þrjóskast við að segja sannleikann um það sem gerðist? Einkum ef þeir eru svo alræmdir fyrir syndugt líferni, óhlýðni og ósvífni gagnvart höfðingjum þessa lands, að þá hefur dagað uppi á hinum afskekkta Brúnasandi.
En þótt Brúnisandur sé á ystu rönd heimsins, þá blása þar alþjóðlegir vindar og flytja með sér nýja heimsmynd, hugmyndir og bækur, enskar duggur, spánska hvalfangara og tilskipanir frá konunginum í Kaupinhafn, sem ekki fara alltaf vel saman. Og hjörtu mannanna lúta engum lögum nema sínum eigin.
En þótt Brúnisandur sé á ystu rönd heimsins, þá blása þar alþjóðlegir vindar og flytja með sér nýja heimsmynd, hugmyndir og bækur, enskar duggur, spánska hvalfangara og tilskipanir frá konunginum í Kaupinhafn, sem ekki fara alltaf vel saman. Og hjörtu mannanna lúta engum lögum nema sínum eigin.
358 pages, Hardcover
Published November 1, 2024
About the author
Jón Kalman Stefánsson
42 books1,378 followersJón Kalman Stefánsson (born 17 December 1963) is an Icelandic author. Jón moved to Keflavík when he was 12 and returned to Reykjavík in 1986 with his high school diploma. From 1975–1982 he spent a good deal of his time in West Iceland, where he did various jobs: worked in a slaughterhouse, in the fishing industry, doing masonry and for one summer as a police officer at Keflavík International Airport. Jón Kalman studied literature at the University of Iceland from 1986 until 1991 but did not finish his degree. He taught literature at two high schools for a period of time and wrote articles and criticism for Morgunblaðið newspaper for a number of years. Jón lived in Copenhagen from 1992–1995, reading, washing floors and counting buses. He worked as a librarian at the Mosfellsbær Library near Reykjavík until the year 2000. Since then he has been a full-time writer.
His first published work, the poetry collection, Með byssuleyfi á eilífðina, came out in 1988. He has published two other collections of poetry and a number of novels. His novel Sumarljós, og svo kemur nóttin (Summer Light, and Then Comes the Night) won The Icelandic Literature Prize in 2005. Three of his books have also been nominated for The Nordic Council's Literature Prize.
He was the recipient of the Per Olov Enquists Prize for 2011, awarded at the book fair in Gautaborg in September 2011.
His first published work, the poetry collection, Með byssuleyfi á eilífðina, came out in 1988. He has published two other collections of poetry and a number of novels. His novel Sumarljós, og svo kemur nóttin (Summer Light, and Then Comes the Night) won The Icelandic Literature Prize in 2005. Three of his books have also been nominated for The Nordic Council's Literature Prize.
He was the recipient of the Per Olov Enquists Prize for 2011, awarded at the book fair in Gautaborg in September 2011.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 29 of 29 reviews
March 5, 2026
5 i 2026:
Jeg synes denne forfatteren er helt rå. Jeg elsker det rike språket og historiene han forteller. Jeg kan ikke islandsk, men denne må være helt fantastisk oversatt.
Litt morsomt, for dagen etter jeg leste den ferdig ble boka nominert til Nordisk råds litteraturpris. Fortjent!
Jeg synes denne forfatteren er helt rå. Jeg elsker det rike språket og historiene han forteller. Jeg kan ikke islandsk, men denne må være helt fantastisk oversatt.
Litt morsomt, for dagen etter jeg leste den ferdig ble boka nominert til Nordisk råds litteraturpris. Fortjent!
March 27, 2026
There's a night in every life at the world's ragged hem where constellations do not so much glint as they smoulder, burning tiny hollows into the cosmic integument through which history seeps, a sediment of ages, a residue of all that has been dreamt, suffered, built, razed. This night in a life is Brunasand, a liminal outpost perched upon basaltic desolation, gnawed by the ocean's briny teeth, serenaded and scourged alike by winds that are both lullaby and jeremiad, while its men and women, who are the sum of their trespasses and their penances, their virtues and vices, their wishful claim upon sainthood and their more honest embrace of sin, they walk with their faces canted skywards, seeking augury in the unresponsive heavens, while their feet remains mired in the peat of bog and memory.
It's the early 17th century, the Copernican dislocation (for most here, the word revolution is a scholar's conceit) reverberates not merely through celestial spheres but penetrates the marrow of men and unsettles the mortar of what was thought unalterable, that once held the world's certainties together, so perhaps it's every year the axis around which reality coheres fractures, and nothing is as it ought to be, or as it always has been. Who, in the end, can really tell the difference?
Petur, pastor, epistolographer, metaphysical rag-picker, sits at his table, pen poised above parchment as if to suture the world's order together with sentences. He writes, not to map the darkness with the reassuring lantern of explanation, but to harvest. Harvest from the scattered dross of faith and reason, those ancient adversaries, threatening to founder against the escarpment of certainty, arranging them on the pages to see what pattern, if any, might emerge, wary lest it crumble before the spiraling mind, endlessly returning to the unsolvable.
His flock, a driftwood congregation on the world's frayed shore, listen for revelations not in the pulpits' thunder but in the sound of waves crashing with a vengeance, in ships with hulls swollen by strange and foreign weather, in scrolls and books whose words are galaxies in themselves, in edicts that arrive as if from a planet unvisited by hunger or grief of desire or, more chillingly, the opposite of desire, that pergelid continent of giveuppance, standstillness, spiritusimmota.
Earth is suddenly merely a body among bodies, adrift among fellow wanderers. Spinning, unmoored. Do prayers retain their efficacy when the object of supplication itself could be unmoored as well, lacking the gravity of the absolute? If love is as ancient as the bedrock we once believed unshakeable, does it survive when the laws of gravity are up for renegotiation? What else is not fixed but in perpetual motion? Duty? Truth? In Brunasand, the wind brings these riddles in its teeth, and the snow muffles the call and response between human longing and the divine.
Would I care for the lovesick, God-haunted peregrinations of a pastor if they came from a hand less sure than Stefánsson's? I doubt it. His prose moves like the aurora borealis of his homeland, a phenomenon both scientific and holy, a spectacle as much of mind as of matter. It's a curtain of light drawn between the known and the possible, the miraculous and the mundane, his prose. The oracular can emerge from a homiletic sermon, yes, but also from the most ordinary gestures, a conversation conducted in glances between two for whom questions linger at the threshold of speech, an admonition against self-pity from one upon whom wisdom has left its watermark, laughter released like birds startled from underbrush, a loaded silence plaited into the keening of the wind, a dog's tail thumping in wordless devotion, a memory surfacing like a long-lost poem.
As ice gives way to the corybantic force of spring rivers, so do his sentences yield their solidity, flowing towards revelations made powerful not by novelty, but by their capacity to render the ordinary with such ornate clarity that its overlooked beauty becomes suddenly and arrestingly apparent. Each page is a shorefront, strewn with the jetsam of belief and moribund certainties, but also with the nacreous shells of something just as old as our hunger for certainty: possibility. We live in this cyclical apprenticeship to uncertainty, and like the inhabitants of Brunasand, we learn again and again that curiosity, that the untameable inner voice, that thoughts and questions arrive like stray animals, not all welcome, but all hungry, and more insistent than any doctrine (or king's decree).
Yet again, Stefánsson reminds us that love is both shelter and the wind that strips us to bone and nerve, that the past it both behind us and within us, an icy current running beneath the surface of the present moment, and that the pen, though denied the blunt force of the sword, is, in fact, mightier, for it wounds are not fatal but eternal, and its ink stains history with questions that outlast any act of violence, ensuring that the conversation continues, where the sword imposes only silence, declaring the end.
Reading this is, as always with Stefánsson, to find that in the midst of all that is unravelling, and everything is always unravelling (history, memory, purpose, faith, values, identity), is a strange and luminous peace, the peace of knowing that every edge is also a starting point, that every exile is a form of arrival, and that the stars, itinerant though they may be, persist in their shining. To be undone is not necessarily to be destroyed, and if it is, destruction's not necessarily synonymous with the finality of death. And who among us doesn't occasionally require such a reminder?
It's the early 17th century, the Copernican dislocation (for most here, the word revolution is a scholar's conceit) reverberates not merely through celestial spheres but penetrates the marrow of men and unsettles the mortar of what was thought unalterable, that once held the world's certainties together, so perhaps it's every year the axis around which reality coheres fractures, and nothing is as it ought to be, or as it always has been. Who, in the end, can really tell the difference?
Petur, pastor, epistolographer, metaphysical rag-picker, sits at his table, pen poised above parchment as if to suture the world's order together with sentences. He writes, not to map the darkness with the reassuring lantern of explanation, but to harvest. Harvest from the scattered dross of faith and reason, those ancient adversaries, threatening to founder against the escarpment of certainty, arranging them on the pages to see what pattern, if any, might emerge, wary lest it crumble before the spiraling mind, endlessly returning to the unsolvable.
His flock, a driftwood congregation on the world's frayed shore, listen for revelations not in the pulpits' thunder but in the sound of waves crashing with a vengeance, in ships with hulls swollen by strange and foreign weather, in scrolls and books whose words are galaxies in themselves, in edicts that arrive as if from a planet unvisited by hunger or grief of desire or, more chillingly, the opposite of desire, that pergelid continent of giveuppance, standstillness, spiritusimmota.
Earth is suddenly merely a body among bodies, adrift among fellow wanderers. Spinning, unmoored. Do prayers retain their efficacy when the object of supplication itself could be unmoored as well, lacking the gravity of the absolute? If love is as ancient as the bedrock we once believed unshakeable, does it survive when the laws of gravity are up for renegotiation? What else is not fixed but in perpetual motion? Duty? Truth? In Brunasand, the wind brings these riddles in its teeth, and the snow muffles the call and response between human longing and the divine.
Would I care for the lovesick, God-haunted peregrinations of a pastor if they came from a hand less sure than Stefánsson's? I doubt it. His prose moves like the aurora borealis of his homeland, a phenomenon both scientific and holy, a spectacle as much of mind as of matter. It's a curtain of light drawn between the known and the possible, the miraculous and the mundane, his prose. The oracular can emerge from a homiletic sermon, yes, but also from the most ordinary gestures, a conversation conducted in glances between two for whom questions linger at the threshold of speech, an admonition against self-pity from one upon whom wisdom has left its watermark, laughter released like birds startled from underbrush, a loaded silence plaited into the keening of the wind, a dog's tail thumping in wordless devotion, a memory surfacing like a long-lost poem.
As ice gives way to the corybantic force of spring rivers, so do his sentences yield their solidity, flowing towards revelations made powerful not by novelty, but by their capacity to render the ordinary with such ornate clarity that its overlooked beauty becomes suddenly and arrestingly apparent. Each page is a shorefront, strewn with the jetsam of belief and moribund certainties, but also with the nacreous shells of something just as old as our hunger for certainty: possibility. We live in this cyclical apprenticeship to uncertainty, and like the inhabitants of Brunasand, we learn again and again that curiosity, that the untameable inner voice, that thoughts and questions arrive like stray animals, not all welcome, but all hungry, and more insistent than any doctrine (or king's decree).
Yet again, Stefánsson reminds us that love is both shelter and the wind that strips us to bone and nerve, that the past it both behind us and within us, an icy current running beneath the surface of the present moment, and that the pen, though denied the blunt force of the sword, is, in fact, mightier, for it wounds are not fatal but eternal, and its ink stains history with questions that outlast any act of violence, ensuring that the conversation continues, where the sword imposes only silence, declaring the end.
Reading this is, as always with Stefánsson, to find that in the midst of all that is unravelling, and everything is always unravelling (history, memory, purpose, faith, values, identity), is a strange and luminous peace, the peace of knowing that every edge is also a starting point, that every exile is a form of arrival, and that the stars, itinerant though they may be, persist in their shining. To be undone is not necessarily to be destroyed, and if it is, destruction's not necessarily synonymous with the finality of death. And who among us doesn't occasionally require such a reminder?
December 30, 2024
4 og hálf stjarna. Frábær bók, en tek hálfa stjörnu af fullri stjörnugjöf vegna furðulegra og óraunsannra lýsinga á staðháttum á Ströndum.
June 16, 2026
Séra Pétur á Meyjarhóli segir söguna af Spánverjavígunum árið 1615, aðdraganda þeirra og eftirmálum. Hann er vel tengdur inn í valdastétt landsins en hefur orðið ýmislegt á í lífinu. Hann þarf að ákveða hvort hann eigi að segja frá vígunum eins og þau gerðust og eiga á hættu að kalla yfir sig óvild valdamikilla manna.
Fallega skrifuð saga, eins og við er að búast af Jóni Kalman og með hans bestu bókum að mínu mati.
Fallega skrifuð saga, eins og við er að búast af Jóni Kalman og með hans bestu bókum að mínu mati.
February 14, 2026
Jón Kalman hefur einu sinni enn sett saman ótrúlega sögu. Frásagnarmátinn er sérkennilegur, séra Pétur á Meyjarhóli er lengi að komast í gang við að segja frá Baskavígunum. En allt er þarna, aðdragandinn, ástæður, vígin sjálf og eftirleikurinn.
June 3, 2026
REZENSION – Bereits seit 25 Jahren kennt man auch in Deutschland den isländischen Schriftsteller Jón Kalman Stefánsson (62), der damals mit „Himmel und Hölle“, dem ersten Band einer Romantrilogie, seinen internationalen Durchbruch schaffte. Im Jahr 2018 gehörte er zu den Finalisten für den – wegen kurzfristiger Absage des originalen Nobelpreises – ersatzweise geschaffenen Alternativen Literaturnobelpreis. Mit seinem nun im April beim Piper Verlag veröffentlichten Roman „Himmelskörper am Rande der Welt“, mit dem Stefánsson zu Recht für den im Herbst zu vergebenden Preis des Nordischen Rates nominiert ist, verteidigt er erfolgreich seinen Ruf als „einer der bedeutendsten Autoren seines Landes“.
Sein neuer Roman, der vor über 400 Jahren im fiktiven isländischen Dorf Brunasund „am Rande der Welt“ spielt, ist ein episches und berührendes Drama um Machtmissbrauch, Mord und Betrug: In seinem kleinen Pfarrhaus schreibt der lutherisch-reformierte Pfarrer Pétur im Jahr 1615 einen langen Brief an seine Tochter über grausame Geschehnisse, die gerade seine Gemeinde aufwühlen. Es ist eine literarische Verarbeitung historischer Ereignisse, theologischer Überlegungen und philosophischer Reflexionen, die beim Lesen Konzentration abverlangt und zum Nachdenken anregt.
Der an der Universität Kopenhagen ausgebildete, durch das Studium wissenschaftlicher Schriften weltoffene Geistliche, intellektuell seinen noch in überlieferten Mythen verhafteten Dorfbewohnern weit voraus, schreibt vom brutalen Mord an 30 spanischen, in den Westfjorden Islands gestrandeten Walfängern. Sie wurden von Péturs eigenen Gemeindemitgliedern gemeuchelt, die durch Lügen und Verleumdungen zur Tat angestachelt oder durch Machtmissbrauch der Herrschenden zur Mittäterschaft gezwungen worden waren. Wie können gutherzige, gewöhnliche Menschen nur so barbarisch handeln, fragt sich Pfarrer Pétur – eine Frage, die auch in heutiger Zeit angesichts mancher TV-Meldungen oder Kriegsgeschehen aktuell ist. Im Schreiben ringt der Pfarrer mit seinem christlichen Glauben und muss sich entscheiden, ob auch er gefahrlos der herrschenden Macht dienen oder als Geistlicher besser die Wahrheit über das Geschehene offenbaren soll, wodurch er allerdings jene Dorfbewohner verrät, für die er doch als Gemeindepfarrer verantwortlich ist.
Jón Kalman Stefánsson schildert das urwüchsige Island in einer Zeit des Umbruchs, in der neue wissenschaftliche Erkenntnisse – allen voran die Arbeiten von Kepler, Kopernikus und Galilei – den alten christlichen Glauben und das mittelalterliche Weltbild der Kirche ins Wanken bringen: Die Erde ist doch nicht der Mittelpunkt des Universums! Doch wer diese neuen Theorien vertritt, kann in Lebensgefahr – auch Petúr, der sich, selbst akademisch geschult, für umfassende Bildung einsetzt: „..., dass es notwendig sei, Werke auf Latein abzufassen, die den Ruhm Islands so weit verbreiten und von der großen Bedeutung unserer Sprache und unseres Erbes kündigen, damit gebildete Menschen im Ausland sie lesen und begreifen können, dass hier keine Barbaren und Verrückte, Trolle und Analphabeten leben, wie manche annehmen und wie schreckliche Bücher von Ausländern über unser Land mit Übertreibungen und Lügen ausmalen und verbreiten.“
Doch so historisch uns Stefánssons Roman „Himmelskörper am Rande der Welt“ mit seinen ausführlichen Lebens- und Landschaftsbeschreibungen aus damaliger Zeit auf den ersten Blick erscheinen mag, gleicht er in seinen Aussagen doch einer zeitlosen Parabel. Denn im Roman geht es um allzeit gültige Werte wie Liebe, Menschlichkeit, Verantwortung und Wahrhaftigkeit. „Und was wird aus uns ohne die Wahrheit?“, fragt Pétur. „Wenn sie und die Gerechtigkeit verdreht und verfälscht werden, aus schlechtem Wetter gutes, aus Gewalt eine Heldentat, aus Falsch Recht, aus Lüge Wahrheit gemacht wird?“ Doch die Wahrheit muss letztlich siegen, denn „Schweigen und Vergessen, unsere Gedankenlosigkeit und Apathie arbeiten ewig den Gewalttätern aller Zeiten zu". Schweigen macht mitschuldig – eine Erkenntnis, die auch heute gilt.
Fehlende Bildung schafft Unselbstständigkeit und Abhängigkeit und macht es Populisten leicht, Massen gezielt zu manipulieren, wie es im hier geschilderten Fall des Mordes an 30 spanischen Walfängern im Jahr 1615 der Fall war oder noch heute bei ausländerfeindlichen Überfällen festzustellen ist: „Nicht selten sind wir versucht, anderen das Allerschlimmste zuzutrauen, besonders denen, die wir kaum kennen, und erst recht, wenn sie überdies noch eine fremde Sprache sprechen. Es scheint dann leichter, solche Schlüsse zu ziehen.“
Der Roman „Himmelskörper am Rande der Welt“ überzeugt als historische Erzählung mit fast meditativer Wirkung, vor allem aber durch philosophische und psychologische Tiefe sowie eine wunderbar poetische Sprache, die sich stilistisch dem 17. Jahrhundert anzupassen versucht. Dies auch in der deutschen Fassung nachempfinden zu können, ist zweifellos ein Verdienst des landeskundigen Übersetzers Karl-Ludwig Wetzig, der nicht nur in Reykjavík Germanistik und Skandinavistik gelehrt hat, sondern uns durch seine Erfahrung in der Übertragung mittelalterlicher Island-Sagen sprachlich und atmosphärisch in die Situation des Landes um 1615 zu versetzen vermag.
Sein neuer Roman, der vor über 400 Jahren im fiktiven isländischen Dorf Brunasund „am Rande der Welt“ spielt, ist ein episches und berührendes Drama um Machtmissbrauch, Mord und Betrug: In seinem kleinen Pfarrhaus schreibt der lutherisch-reformierte Pfarrer Pétur im Jahr 1615 einen langen Brief an seine Tochter über grausame Geschehnisse, die gerade seine Gemeinde aufwühlen. Es ist eine literarische Verarbeitung historischer Ereignisse, theologischer Überlegungen und philosophischer Reflexionen, die beim Lesen Konzentration abverlangt und zum Nachdenken anregt.
Der an der Universität Kopenhagen ausgebildete, durch das Studium wissenschaftlicher Schriften weltoffene Geistliche, intellektuell seinen noch in überlieferten Mythen verhafteten Dorfbewohnern weit voraus, schreibt vom brutalen Mord an 30 spanischen, in den Westfjorden Islands gestrandeten Walfängern. Sie wurden von Péturs eigenen Gemeindemitgliedern gemeuchelt, die durch Lügen und Verleumdungen zur Tat angestachelt oder durch Machtmissbrauch der Herrschenden zur Mittäterschaft gezwungen worden waren. Wie können gutherzige, gewöhnliche Menschen nur so barbarisch handeln, fragt sich Pfarrer Pétur – eine Frage, die auch in heutiger Zeit angesichts mancher TV-Meldungen oder Kriegsgeschehen aktuell ist. Im Schreiben ringt der Pfarrer mit seinem christlichen Glauben und muss sich entscheiden, ob auch er gefahrlos der herrschenden Macht dienen oder als Geistlicher besser die Wahrheit über das Geschehene offenbaren soll, wodurch er allerdings jene Dorfbewohner verrät, für die er doch als Gemeindepfarrer verantwortlich ist.
Jón Kalman Stefánsson schildert das urwüchsige Island in einer Zeit des Umbruchs, in der neue wissenschaftliche Erkenntnisse – allen voran die Arbeiten von Kepler, Kopernikus und Galilei – den alten christlichen Glauben und das mittelalterliche Weltbild der Kirche ins Wanken bringen: Die Erde ist doch nicht der Mittelpunkt des Universums! Doch wer diese neuen Theorien vertritt, kann in Lebensgefahr – auch Petúr, der sich, selbst akademisch geschult, für umfassende Bildung einsetzt: „..., dass es notwendig sei, Werke auf Latein abzufassen, die den Ruhm Islands so weit verbreiten und von der großen Bedeutung unserer Sprache und unseres Erbes kündigen, damit gebildete Menschen im Ausland sie lesen und begreifen können, dass hier keine Barbaren und Verrückte, Trolle und Analphabeten leben, wie manche annehmen und wie schreckliche Bücher von Ausländern über unser Land mit Übertreibungen und Lügen ausmalen und verbreiten.“
Doch so historisch uns Stefánssons Roman „Himmelskörper am Rande der Welt“ mit seinen ausführlichen Lebens- und Landschaftsbeschreibungen aus damaliger Zeit auf den ersten Blick erscheinen mag, gleicht er in seinen Aussagen doch einer zeitlosen Parabel. Denn im Roman geht es um allzeit gültige Werte wie Liebe, Menschlichkeit, Verantwortung und Wahrhaftigkeit. „Und was wird aus uns ohne die Wahrheit?“, fragt Pétur. „Wenn sie und die Gerechtigkeit verdreht und verfälscht werden, aus schlechtem Wetter gutes, aus Gewalt eine Heldentat, aus Falsch Recht, aus Lüge Wahrheit gemacht wird?“ Doch die Wahrheit muss letztlich siegen, denn „Schweigen und Vergessen, unsere Gedankenlosigkeit und Apathie arbeiten ewig den Gewalttätern aller Zeiten zu". Schweigen macht mitschuldig – eine Erkenntnis, die auch heute gilt.
Fehlende Bildung schafft Unselbstständigkeit und Abhängigkeit und macht es Populisten leicht, Massen gezielt zu manipulieren, wie es im hier geschilderten Fall des Mordes an 30 spanischen Walfängern im Jahr 1615 der Fall war oder noch heute bei ausländerfeindlichen Überfällen festzustellen ist: „Nicht selten sind wir versucht, anderen das Allerschlimmste zuzutrauen, besonders denen, die wir kaum kennen, und erst recht, wenn sie überdies noch eine fremde Sprache sprechen. Es scheint dann leichter, solche Schlüsse zu ziehen.“
Der Roman „Himmelskörper am Rande der Welt“ überzeugt als historische Erzählung mit fast meditativer Wirkung, vor allem aber durch philosophische und psychologische Tiefe sowie eine wunderbar poetische Sprache, die sich stilistisch dem 17. Jahrhundert anzupassen versucht. Dies auch in der deutschen Fassung nachempfinden zu können, ist zweifellos ein Verdienst des landeskundigen Übersetzers Karl-Ludwig Wetzig, der nicht nur in Reykjavík Germanistik und Skandinavistik gelehrt hat, sondern uns durch seine Erfahrung in der Übertragung mittelalterlicher Island-Sagen sprachlich und atmosphärisch in die Situation des Landes um 1615 zu versetzen vermag.
April 28, 2026
Noe av det mest langtekkelige jeg har lest, og jeg elsker som regel historie! Om det er forfatteren selv eller karakteren presten som har et ekstremt bablebehov vet jeg ikke, men det kombineres med gjentakelser og endeløs omstendighet. Endeløst er det vel teknisk ikke, det er bare at 427 sider med dette føles sånn. De siste 80 sidene blir mer innholdsrikt, endelig, men da har skipet seilet for min del. Presten er også nesten for fremsynt i enkelte saker. Tenkte man virkelig dette midt i Galileo Galileis tid før man så hele historien?: "[...] ja, som truer med å endre måten vi tenker på og hvordan vi ser på denne vår verden. [...] Det er et strev å snu opp ned på verden, og det enkleste er trolig å ikke se i det hele tatt."
Likevel. Noen utdrag jeg festet meg ved:
Likevel. Noen utdrag jeg festet meg ved:
Read
July 19, 2026Bogen er ligesom et Picasso-maleri: fragmenteret, med et farvestrålende sprog og en usædvanlig dybde. Den er mere i stil med digtning end traditionelle romaner og har den samme kærlighed til naturen, som man finder hos Robert Frost. Kulden fra Grønland løber én koldt ned ad nakken gennem genfortællingen om den legendariske kamp mod de ondskabsfulde spaniere, og om hvordan sysselmand Ari tappert besejrede dem. Eller gjorde han? For hvad er sandheden værd på verdens yderste rand?
Det er det spørgsmål, Petur stiller sig selv i sit uendeligt lange brev til sin ukendte datter. Kan man virkelig indfange et helt liv, alle sine tanker og hele sin personlighed i et brev til en beslægtet fremmed? Det forsøger han, med Guds vejledning, som han dog sjældent følger. Havde det ikke været for hans svage vilje og manglende evne til at modstå de mange fristelser omkring sig, kunne han måske være blevet den præst, Ari ønskede: Guds hårde hånd, der straffer synden ud af menneskene. Men Petur er desværre for godhjertet. Han accepterer menneskers fejl og skrøbelighed og kan derfor aldrig blive den ubarmhjertige dommer, Ari ønsker.
At læse bogen er som at vandre gennem Grønlands smukke, hvide og uendelige landskaber, hvor det kan være svært at skelne mellem efterårets visne blade og forårets spirer. Det er en vandring, der virker formålsløs, men netop derfor rejser romanen sine største spørgsmål: Hvilken magt har vi over vores eget liv, når skæbnen og autoriteterne hænger tungt over os? Hvordan kan vi tale sandheden uden at risikere at blive dømt for den?
Sandheden er, at Petur blev sendt ud til verdens yderste rand på grund af kærlighed – eller fejhed, som han selv hellere vil kalde det.
Mit råd til dem, der vil læse denne bog, er at have tungen lige i munden. Romanen behandler tidløse temaer, men den følger ikke en fast eller traditionel struktur. Ligesom et Picasso-maleri består den af fragmenter, der først langsomt samler sig til et hele. Det gør den til en krævende læseoplevelse, men også til en usædvanligt smuk og tankevækkende roman.
Det er det spørgsmål, Petur stiller sig selv i sit uendeligt lange brev til sin ukendte datter. Kan man virkelig indfange et helt liv, alle sine tanker og hele sin personlighed i et brev til en beslægtet fremmed? Det forsøger han, med Guds vejledning, som han dog sjældent følger. Havde det ikke været for hans svage vilje og manglende evne til at modstå de mange fristelser omkring sig, kunne han måske være blevet den præst, Ari ønskede: Guds hårde hånd, der straffer synden ud af menneskene. Men Petur er desværre for godhjertet. Han accepterer menneskers fejl og skrøbelighed og kan derfor aldrig blive den ubarmhjertige dommer, Ari ønsker.
At læse bogen er som at vandre gennem Grønlands smukke, hvide og uendelige landskaber, hvor det kan være svært at skelne mellem efterårets visne blade og forårets spirer. Det er en vandring, der virker formålsløs, men netop derfor rejser romanen sine største spørgsmål: Hvilken magt har vi over vores eget liv, når skæbnen og autoriteterne hænger tungt over os? Hvordan kan vi tale sandheden uden at risikere at blive dømt for den?
Sandheden er, at Petur blev sendt ud til verdens yderste rand på grund af kærlighed – eller fejhed, som han selv hellere vil kalde det.
Mit råd til dem, der vil læse denne bog, er at have tungen lige i munden. Romanen behandler tidløse temaer, men den følger ikke en fast eller traditionel struktur. Ligesom et Picasso-maleri består den af fragmenter, der først langsomt samler sig til et hele. Det gør den til en krævende læseoplevelse, men også til en usædvanligt smuk og tankevækkende roman.
July 25, 2026
God! Føler historiske romaner er mer sjeldent om dagen, utrolig gøy å lese noen som klarer å sette seg inn i Island rundt år 1600; det middelalderske og norrøne henger fortsatt igjen, men reformasjonen har inntruffet og moderne vitenskap er godt på vei. Mange tråder i lufta. Stefansson makter veldig godt å sette seg inn i den religiøse verdensanskuelsen. Prosaen er kvikk og lystig, det virker alltid som om forfatteren kunne dvelet ennå lenger ved hvaenn han skriver om, verdenen som beskrives virker uutømmelig.
Likevel litt krampaktig: Plot-messig bygger hele boka seg opp mot et blodig slag, og det virker som om Stefanssons mål er å få dette til å være sentralt — det er dette boka _egentlig_ handler om — men det er så mange baller i lufta og digresjoner som går både framover og bakover i tid at dette klimakset egentlig blir ganske uinteressant. Det blir til og med litt uklart når dette klimakset egentlig befinner seg på tidslinja om man ikke følger alt for godt med. Digresjonene er mye morsommere uansett. Er omtrent 100 sider midt i boka der alt handler om dette slaget, og det var de mest kjedelige. Vurderte nesten å legge bort boka. Men alt rundt, til og med slutten av romanen, er svært god.
Om språket: Oversetteren dropper å skrive subjekt _veldig_ mye. Veit ikke om dette er et stilistisk valg som lar seg oversette, altså om subjekt på islandsk rett og slett er mer valgfritt (slik det pleier å være i kasustunge språk) enn på norsk, selvom vi kan gjøre det i en viss grad også. Synes ikke det funker alt for godt, og blir (naturligvis) forvirrende til tider hvem subjektet egentlig er. Lurer også på om språket hadde klinget bedre på nynorsk, da det ligger nærmere islandsk og du til og med kan ta litt høgnorske gloser. Det blir imidlertid kanskje for snevert med tanke på målgruppen...
Litt lei av å lese samtidsromaner nå. Trur det blir litt klassikere før jeg begynner på noe fra nyere tid igjen...
Likevel litt krampaktig: Plot-messig bygger hele boka seg opp mot et blodig slag, og det virker som om Stefanssons mål er å få dette til å være sentralt — det er dette boka _egentlig_ handler om — men det er så mange baller i lufta og digresjoner som går både framover og bakover i tid at dette klimakset egentlig blir ganske uinteressant. Det blir til og med litt uklart når dette klimakset egentlig befinner seg på tidslinja om man ikke følger alt for godt med. Digresjonene er mye morsommere uansett. Er omtrent 100 sider midt i boka der alt handler om dette slaget, og det var de mest kjedelige. Vurderte nesten å legge bort boka. Men alt rundt, til og med slutten av romanen, er svært god.
Om språket: Oversetteren dropper å skrive subjekt _veldig_ mye. Veit ikke om dette er et stilistisk valg som lar seg oversette, altså om subjekt på islandsk rett og slett er mer valgfritt (slik det pleier å være i kasustunge språk) enn på norsk, selvom vi kan gjøre det i en viss grad også. Synes ikke det funker alt for godt, og blir (naturligvis) forvirrende til tider hvem subjektet egentlig er. Lurer også på om språket hadde klinget bedre på nynorsk, da det ligger nærmere islandsk og du til og med kan ta litt høgnorske gloser. Det blir imidlertid kanskje for snevert med tanke på målgruppen...
Litt lei av å lese samtidsromaner nå. Trur det blir litt klassikere før jeg begynner på noe fra nyere tid igjen...
June 13, 2026
Stórmerkileg bók, mjög grípandi alveg frá byrjun. Fyrsta bók sem ég les eftir Jón Kalman. Ég bjóst ekki við að vera svona hrifsaður í sálrænt ferðalag af ljóðrænum textanum, en hún gerði það og var ég með alla leið.
Eitt helsta viðfangsefnið sem hún tæklar (útlendingahatur) er mjög tímabært fyrir ástandið í heiminum í dag og leyfði bókin mér að sökkva mér dýpra ofan í allar siðferðislegu hliðarnar á því máli og spegla við sjálfan mig í nútímanum: hvaðan kemur svona orðræða og vilji til illverka, hvernig er sannleikurinn beygður fyrir fólki, hvernig á maður eiginlega að bregðast við þegar réttlæti og sannleikur leiðir af sér sársauka fyrir aðra? Svo margar spurningar!!!
Svo er það allt þetta með Pétur prest sjálfan og hans sársauka í kring um ástir o.s.fv. sem mér fannst mjög gaman að lesa um og sumt gat ég tengt við en þó aðeins upp að vissu marki, hann verður heldur djarfur stundum. Grey grey Pétur á Meyjarhóli, hann má vorkenna sjálfum sér aðeins minna stundum, greyið guðs maður.
Heimur og persónugallerí er annars fyrirtaks og spennandi, hjálpar að hafa persónulista aftast. Fannst líka gaman að kynnast Íslandi á 17. öld þó ég veit ekki hversu nákvæmlega Jón Kalman fylgir heimildum, sumt virðist furðu nútímalegt hjá þeim í sveitinni. En hvað veit ég.
Það er svo galið að það var framið fjöldamorð gegn tilteknum kynþætti á Íslandi og það er sjaldan minnst á það!
Lesin í Fannagili, Teslunni, Heima, Skaftafelli og kláruð í blíðunni úti á svölum.
Eitt helsta viðfangsefnið sem hún tæklar (útlendingahatur) er mjög tímabært fyrir ástandið í heiminum í dag og leyfði bókin mér að sökkva mér dýpra ofan í allar siðferðislegu hliðarnar á því máli og spegla við sjálfan mig í nútímanum: hvaðan kemur svona orðræða og vilji til illverka, hvernig er sannleikurinn beygður fyrir fólki, hvernig á maður eiginlega að bregðast við þegar réttlæti og sannleikur leiðir af sér sársauka fyrir aðra? Svo margar spurningar!!!
Svo er það allt þetta með Pétur prest sjálfan og hans sársauka í kring um ástir o.s.fv. sem mér fannst mjög gaman að lesa um og sumt gat ég tengt við en þó aðeins upp að vissu marki, hann verður heldur djarfur stundum. Grey grey Pétur á Meyjarhóli, hann má vorkenna sjálfum sér aðeins minna stundum, greyið guðs maður.
Heimur og persónugallerí er annars fyrirtaks og spennandi, hjálpar að hafa persónulista aftast. Fannst líka gaman að kynnast Íslandi á 17. öld þó ég veit ekki hversu nákvæmlega Jón Kalman fylgir heimildum, sumt virðist furðu nútímalegt hjá þeim í sveitinni. En hvað veit ég.
Það er svo galið að það var framið fjöldamorð gegn tilteknum kynþætti á Íslandi og það er sjaldan minnst á það!
Lesin í Fannagili, Teslunni, Heima, Skaftafelli og kláruð í blíðunni úti á svölum.
February 9, 2026
Jón Kalman Stefánssons Himmellegemer over verdens yderste rand er nok forfatterens mest ambitiøse roman. Den har en fortælling om videnskab overfor religion. Luther, Kepler og Galilei er de store stjerner i romanen. Hver med sit. Luther med religionen, Kepler med matematikken og planeternes baner og Galilei med den banebrydende kikkert, så man kunne se mange flere stjerner. Fortælleren Petur er præst og oversætter og afskriver ude ved verdens rand. Han er en vellystens mand, der besvangrer gifte koner og sætter sig op mod øvrighedens i form af sysselmanden. Man kan sige, at intet menneskeligt er fjernt fra denne kirkens mand. Om han fortæller sagligt er en anden sag. I forhold til andre af forfatterens romaner blev jeg en smule skuffet over denne. Gentagelser og anråbelser af Gud og Jesus og andre gudelige remser mm overskyggede lidt de voldsomme fortællinger.
March 6, 2026
Dette er en gripende bok om en prest som av sin overordnede (biskoper) blir sendt til utkanten av Island. Den handler om kampen mellom sannhet og løgner, om rettferdighet og urett og sannhet og ansvar. Hovedpersonen er en rettskaffen lærd prest, som uten omsvøp vil fortelle hva som skjedde da sysselmannen på Island samlet menn for å drepe spanske fiskere, som etter at båtene deres ble knust, slår seg ned på Island. Han vil fortelle sannheten om drapene fordi han var der. Fra å være en person med omsorg for sine og er kanskje litt feig, blir stri når han vil fortelle sannheten om det skjedde. Da skyver han folk fra. Samtidig er han en person som føler seg ussel og har barn med to kvinner. Han må etter tidens målestokk være en liberal prest som lar «miskunn» styre sin tolkning av Bibelen. Han skriver mye og har mange refleksjoner som livet og den tvetydige sannheten.
This entire review has been hidden because of spoilers.
February 1, 2025
Meiriháttar góð bók, ein sú allra besta frá Jóni Kalman.
Saga Baskavíganna sögð frá allt öðru sjónarhorni en maður á að venjast. Presturinn Pétur er breiskur og mun "mannlegri" en maður hefur trú á að prestar hafi almennt getað eða mátt vera á sautjándu öld. Enda hefnist honum fyrir.
Skemmtilegt hvernig hann blandar saman víkum, vogum, söndum og ströndum á Vestfjörðum og hvernig hann tvinnar inn í söguna landsfrægum mönnum eins og Arngrími lærða og Guðbrandi biskupi en byggir hana samt upp á skálduðum karakterum.
Hlakka til að lesa aftur.
Saga Baskavíganna sögð frá allt öðru sjónarhorni en maður á að venjast. Presturinn Pétur er breiskur og mun "mannlegri" en maður hefur trú á að prestar hafi almennt getað eða mátt vera á sautjándu öld. Enda hefnist honum fyrir.
Skemmtilegt hvernig hann blandar saman víkum, vogum, söndum og ströndum á Vestfjörðum og hvernig hann tvinnar inn í söguna landsfrægum mönnum eins og Arngrími lærða og Guðbrandi biskupi en byggir hana samt upp á skálduðum karakterum.
Hlakka til að lesa aftur.
May 2, 2026
I feel like Stefansson language has turned somewhat more pretensions than some of his previous books.
This historic novel presents a creative and quite beautiful perspective on the historic events from island through the priests eyes. But he feels a bit too righteous while still quite explicitly trying to be humble - and him trying to makes him more righteous and makes me feel less sympathy form him. Show don’t tell. I’m not convinced of this man. I miss seeing more of his true vulnerability, not only his weaknesses.
This historic novel presents a creative and quite beautiful perspective on the historic events from island through the priests eyes. But he feels a bit too righteous while still quite explicitly trying to be humble - and him trying to makes him more righteous and makes me feel less sympathy form him. Show don’t tell. I’m not convinced of this man. I miss seeing more of his true vulnerability, not only his weaknesses.
July 29, 2025
Stóðst ekki mínar væntingar og fyrstu tveir þriðjungar bókarinnar eru ekki nægilega sterkir. Svo setur Jón í rallígírinn og siglir fínni sögu í höfn. En það má líka hafa það í huga að ég geri etv óeðlilega háar kröfur til höfundar, enda einn sá best skrifandi í dag.
Kannski kíki ég aftur í þessa bók eftir nokkur ár og kemst þá vonandi að annarri niðurstöðu.
Kannski kíki ég aftur í þessa bók eftir nokkur ár og kemst þá vonandi að annarri niðurstöðu.
February 26, 2026
Det var lidt som at høre min mand fortælle en historie, den ene historie afledes af den næste og ind i mellem bliver det lidt forvirrende. Men kvaliteten af historierne var høj og lysten til at fortsætte fik mig igennem hele bogen. Jeg er ikke sikker på at jeg har forstået det hele. Men jeg har været underholdt og måske også lidt klogere på Islands historie.
July 24, 2026
En morsom, kringlet og meget menneskelig historisk roman om Island anno 1615. Man skal til tider holde tungen lige i munden, hvis man vil danne sig et kronologisk overblik over begivenheden forløbet, da historien fortælles konsekvent ude af reel rækkefølge, men af hovedpersonen Petur selv, som har svært ved at fortælle historien med en tendens til at begive sig ud i sidefortællinger.
January 5, 2025
Þetta er ein af þeim bókum sem maður verður leiður yfir að klárist - svo góð er hún! Leiftrandi frásögn og frábær texti svo iðulega þarf að stoppa við og lesa aftur hendingar og klausur. Mikil mennska og vísdómur, krufin á fallegan hátt.
January 26, 2026
Historien som han vil fortelle er bra. Jeg synes bare det ble altfor omstendelig. Mange religiøse anskuelser, sikkert for å vise hvor gjennomgripende gudtroen- og frykten var dengang. Litt skuffet er jeg dog.
July 6, 2026
Kwam wat langzaam op gang, maar uiteindelijk vintage Stefánsson. Het heilige en het aardse liggen altijd dicht tegen elkaar aan, en er is schoonheid op de meest onverwachte momenten. Prachtig!
En zoals gewoonlijk weer subliem vertaald door Marcel Otten, heel knap.
En zoals gewoonlijk weer subliem vertaald door Marcel Otten, heel knap.
November 27, 2024
Ein af þeim bókum sem erfitt er að leggja frá sér. Betri skáldsaga en tvær síðustu af hendi höfundar að mínum dómi, sem þýðir að þetta er afbragðs bók sem vert er að mæla með.
Did Not Finish
January 11, 2026DNF: mood mismatch
May 31, 2026
Litt treg å komme inn i, men vel verdt tida det tok! Nydelig bok!
Read
June 8, 2026Mange skønne beskrivelse af mennesker. Lidt svær at finde rundt i, da fortælleren Petur springer rundt i tid og associationer. Sætter tanker igang om medmenneskelighed og ansvar.
June 26, 2026
Jon Stefansson is mijn favoriete schrijver wegens zijn poëtische, dromerige stijl met deze keer ook nog een bijzonder sterk verhaal. Voor mij zijn beste roman, een nobelprijs waardig.
June 26, 2026
Denne var langdryg…
July 7, 2026
Metnaðarfull og á köflum erfið, en erfitt að segja að þessi bók sé neitt annað en þess virði. Mæli innilega með.
July 19, 2026
Can go a bit of the rails at times, but the writing and characters where really got. It can relate to many of our modern moral problems even though it has a historic setting.
February 17, 2025
Enn ein perlan frá höfundi - virkilega góð og vel skrifuð saga - margt sem er hægt að, hvað skal segja; læra af henni, draga lærdóm af/ályktanir, en kannski umfram allt; yfirfæra á samtímann hvað varðar hvað er rétt og hvað er sannleikur, hverju trúum við eða kannski hverju viljum við trúa? Á að dæma (drepa) alla út frá þessum fáu slæmu eplum í tunnunni, eða kannski öllu heldur; því sem "málsmetandi" fólk segir og hafa orð þeirra meira vægi en þeirra veiku radda sem reyna að segja satt og rétt frá, þó það henti ekki öllum og þá allra síst þeim sem meira mega sín. Áleitin saga sem á eflaust alltaf vel við.
Sennilega næstbesta bók höfundar á eftir Fjarvera þín er myrkur - en erfitt að velja á milli þar sem bækur eins og Himnaríki og helvíti og Sumarljósið gera einnig sterkt tilkall.
Sennilega næstbesta bók höfundar á eftir Fjarvera þín er myrkur - en erfitt að velja á milli þar sem bækur eins og Himnaríki og helvíti og Sumarljósið gera einnig sterkt tilkall.
Displaying 1 - 29 of 29 reviews