Med udgangspunkt i efterladte papirer, breve og gamle fotografier sammenfletter en søn fortællingen om en fars barndom: i Egypten, hvor drengens far, Dommeren, holder sin lille familie i et kolonialt jerngreb, hos fremmede i Oslos forstæder, på kostskole i Genève, på hotelværelser op og ned gennem et Europa på vej mod en ny stor krig. Fars ryg skildrer en ung mands forsøg på at leve i en verden, han ikke forstår, men alligevel kæmper for at blive en del af. Og en voksen søns forsoning med, hvem faren var og blev.
Fars ryg er en stor og dybt menneskelig roman, øm, mørk og fuld af humor, om familie og overrumplende kærlighed i det 20. århundrede, om en dreng og en mor, som er bundet sammen af ensomhed, og om ensomhed, som går i arv.
Niels Fredrik Dahl er en norsk forfatter og dramatiker.
Romanene "På vei til en venn" og "I fjor sommer" har fått god mottakelse både hos kritikere og publikum, og er oversatt til dansk, svensk, tysk og nederlandsk. "På vei til en venn" ble belønnet med Brageprisen i 2002. Dahl har også skrevet manus til flere TV-serier, blant annet Hotel Cæsar og Soria Moria. Han er gift med Linn Ullmann.
Dahl er en av Norges mest markante forfatterne og har utgitt noveller, dikt, gjendiktning og skuespill. Hans første roman "Journalisten" utkom i 1997. For romanen "På vei til en venn" (2002) ble han tildelt Brageprisen. Han ble også nominert til Kritikerprisen og P2-lytternes pris. Både denne og romanen "I fjor sommer" (2003) er oversatt til en rekke språk, blant annet engelsk, fransk, nederlandsk og italiensk. I 2009 utkom romanen Herre. Romanen er solgt til flere land, og for denne romanen ble Niels Fredrik Dahl nominert til P2-lytternes romanpris.
Dahl er også en særpreget og feiret dramatiker. For skuespillet "Som torden" fikk han i 2002 både Ibsenprisen og Fringe First Award i Edinburgh. I 2006 hadde Riksteatret urpremiere på stykket "Henrik og Emilie" som ble skrevet i forbindelse med Ibsen-året 2006.
Den här svarade inte upp till förväntningarna. Prosan och tilltalet är en klar fyra, temat att söka i sin historia är å ena sidan uttjatat å andra sidan outtömligt, dispositionen tillsammans med uppläsningen sänker betyget från mig.
Att man ärver ensamhet är för mig ett påstående lika sorgligt som sant. Man kan kämpa emot sitt arv men med tveksamt resultat.
Det kommer med alderen, dette behovet for å se seg bakover for å forstå framtiden. Dette behovet for å forstå sin far er et behov for skjønne seg selv, og jo mer jeg ser av min egen far dess mer er det meg selv som dukker opp.
Omtrent sånn tolker jeg denne vakre, vakre boken, og som du skjønner så treffer den som en innertier.
Den här har legat och småputtrat på nattduksbordet sen november. Annan läsning har kommit emellan - TYVÄRR för jag kände direkt att det här är en otrolig bok. Kanske är det därför det HAR tagit tid, har inte velat skynda genom sidorna.
Språket är fantastiskt, och sprängfyllt av insikter. Det är insikter utskrivna i texten av författaren och det landar insikter i mig som läser. Kan inte komma på att jag läst om ensamhet på det här sättet tidigare. Det är ömt men smärtsamt. Och den här typen av tyst man har man sett och ser så ofta. Fint att få ett porträtt av "honom".
En rørende historie om en mann; en far, sønn, bestefar. Om ensomhet og tilhørighet, eller mangel på nettopp det. Om oppvekst, forhold til far, forholdet til mor, forholdet mellom far og mor.
Ensomhet er et stort tema, og her sees det også i sammenheng med manglende tilhørighet og opplevelse av utilstrekkelighet. Et sentralt spørsmål i boka - iallfall slik jeg leste den - handler om hvor godt man egentlig kan kjenne et annet menneske.
Stilfærdigt og roligt fortalt. Annie Ernaux - inspirerede refleksioner over fotos - både afspejlende privatliv og samtid.
Temaer: Ensomhed. Autoritetens spændetrøje af generthed, ufleksibilitet og mangel på empati.
Romanen handler - jvf titlen - ikke mindst om at afkode faderens sparsomme kropssprog - hvad ligger der i den ryg han vender sønnen? Jeg læser den som patriarkatskritik.
https://knyguziurkes.com/2026/10/25/t... ___ When I think about the words I’d associate with this book, two things come to mind: a child’s loneliness and exoticism.
The exoticism is definitely unexpected. A Norwegian man, let’s call him a diplomat, travels all the way across Europe to Egypt, where he works. His young wife and little son travel with him. In the summers, they travel across Europe again, this time “upwards” on the map, to Norway, to breathe in the fresh mountain air, recover, and get some rest from the noise and dust of Egypt.
The boy is particularly attached to his mother, and there’s a very close, tender bond between them. The son is a source of support for his mother, who feels alienated from and dislikes the forced social life and interactions of the pre-war Egyptian upper class and expat community. She is both somewhat free (when wandering along the coast) and, in a way, a prisoner. This contradiction becomes even more apparent as the narrator gradually reveals more of the family history, in which the coldness and a certain despotism of the father’s father also come to light, along with his ideas about how a boy should be raised. Eventually, the son, who is only twelve, is torn away from his family and sent north to school.
The generations in the book are arranged in a rather confusing way. The narrator tells the story of his father’s childhood, but never calls his grandfather “grandfather”, referring to him instead as “his father’s father”. It feels as though this is meant to show that he has nothing in common with this man, that their connection is distant, almost nonexistent. At the same time, it also confuses the reader, who constantly has to stop and think about who is narrating at that moment, who is speaking, whose father is being discussed, and which stage or period of the story we’re in.
But perhaps that distance is intentional? It feels as though this “father’s father” further intensifies the child’s loneliness throughout the story. Cold, never within reach, even making his son’s classmates question whether he exists at all, perhaps seeming more like someone an orphan has invented. Controlling, forcibly severing the warm bond between mother and son. A manipulator and an experimenter with other people’s lives, but also a humanist of sorts, a free thinker, a daring traveller.
The narrative is quite fragmented, which doesn’t make the reading any easier. Every now and then, you get this sense of déjà vu, so at times it was genuinely difficult to figure out where I was, what time period I was in, or whether I’d somehow returned to a place I’d already been. I don’t know, perhaps this was done deliberately to show the process of piecing a story together from little fragments, or perhaps it’s simply the author’s way of telling a story. Either way, the uncertainty was a little disorienting and tiring. But all in all, it’s an interesting and, as I said, exotic family story.
Jeg likte «Mor om natten» veldig godt, så jeg måtte jo bare lese «Fars rygg». «Fars rygg» er et farsportrett. Her møter vi far, dommeren og Ellen. De to siste er fortellerens besteforeldre. Far vokser opp i Alexandria og sendes alene til Stabekk for å gå på skole som 13 åring, senere til Geneve. Allerede i Alexandria beskrives en ensom tilværelse med en mor som har nerver og en far som er borte det meste av tiden. Denne ensomheten blir ikke mindre alene på Stabekk, og den følger far gjennom hele livet. «Fars rygg» er en sår fortelling om et liv i skyggen av en dominerende far og en knekt mor. I sin anmeldelse på NRK sier Leif Ekle at dette «er fortellingen om et barn, en voksen som aldri fikk høre til. En vakker roman om arvelig ensomhet.» han kaller boka varig og gir den terningkast 6.
Jag letar efter att bli imponerad. Det fattas en pusselbit. En allt för stor förlösande pusselbit. Grundberättelsen har många ingredienser som borde kunna garantera att romanen måste gripa tag i mig som läsare men det vill sig inte.
Det känns som att författaren försöker att skildra och förstå sin egen far men att blåser upp en trasig ballong.
Spennende om svært annerledes oppvekst enn den mine foreldre og besteforeldre har hatt, samtidig et søkk av ensomhet i det som så ut som et glansbilde av spennende erfaringer.
Jeg plejer godt at kunne lide denne genre, og har læst en del af de nordiske forfattere, der beskæftiger sig med det personlige og private set i kontekst af samfundetes udvikling. Men jeg kan simpelthen ikke få fat på denne bog. Jeg kedede mig. Men da den har vundet Nordisk Råds Litteratur-pris, er det muligvis mig, der har en dårlig læse-uge. Og ikke bogen, den er gal med.
Legger meg nærmere Nordisk råd enn Bernhard Ellefsen, synes ikke han treffer helt med at dette er «ren kitsch». Et imponerende puslespill av en fortelling av sin fars liv, basert minner, papirer, bilder og brev.
Nei, jeg blir litt målløs. En helt fantastisk vakker bok. 6 stjerner.
I starten tok nok egoet litt overhånd, for de første hundre sidene er ganske trege, og jeg tenkte nok å parkere den som «halvveis», eller noe annet teit. Men så skjer det noe fra 100-siders merket. Ensomhet (både egen og kanskje nedarvet) er den gjennomgående røde tråden i boka, og jeg tok meg i å glemme hvor sakte ensomhet faktisk beveger seg; hvert fall om man er oppvokst i det, forma av det. Så de 100 sidene i forkant - absolutt nødvendig.
Og hvor paradoksalt enkelt det er å møte ensomhet, og kanskje bekjempe det, som forfatteren selv skriver i enkelte scener, «med nærhet og nysgjerrighet» - noe farsfiguren i boka aldri opplever. Og når han først gjør det, opplever det lille glimtet av å bli sett, som 12-åring, eller 16, 22, kanskje: er det alltid like uvant. Men den kroppslige reaksjonen forteller likevel at det er livsnødvendig for overlevelsen.
Tok x antall bilder av ulike sitater fra boka, for de traff så godt, men denne satte seg fast i meg: «Stabekk var nytt, men ikke fremmed. Genève er fremmed, men ikke nytt. For far kan det være det samme hva stedene heter, hvilke språk de snakker der. For ham er de prikk like og bare en forlengelse av å være alene. (…) Ingenting kommer noen gang til å bli annerledes. Dette juvet mellom ham og de andre.»
Riktigt vacker och tung roman om ensamhet som fortplantar sig över generationer. En ensamhet som formats av den starkt begränsade värld som en auktoritär far - domaren - skapar åt sin vackra, sköra fru och lilla son i ett främmande, soligt, kolonialt Alexandria. Sonen har inga vänner, bara sin mor, som undervisar honom i hemmet. Sen bestämmer ”domaren” att han ska skiljas från henne, och honom, och föras till Norge för att gå på internatskola. Han vet inte hur man knyter an till andra och längtar efter sin mamma. Samtidigt, i Alexandria, går hon fram och tillbaka längs strandpromenaden utanför det vackra kolonialhuset. Hon har ingenstans att ta vägen, ensam med en okänslig, oförstående man och en son som tvingats iväg från dem. Hennes leenden försvinner och hon krymper som människa. Allt fullbordas när domaren dumpar henne för en annan kvinna. Hon vandrar på jorden som en levande död men kommer så småningom till Oslo igen, där hon och sonen förenas i en lägenhet som köpts av domaren. Så har de varandra, extremt ensamma, tills sonen börjar studera och göra militärtjänsten, i en tid där nazisternas ockupation av Norge börjar. Den här romanen tror jag kommer stanna i minnet. Bitvis så vacker och existentiellt utmanande, för att man som läsare kan känna och identifiera sig med ensamheten. Att livets olika vindlande spår, glädjeämnen och förluster, till slut tar dig till en punkt där du är helt ensam. Där dina sociala sammanhang, aktiviteter, jobb och barn inte kan dölja att även Du är ensam. Vi är många som är ensamma.
En lågmäld bok med många bottnar som inte lämnade mig oberörd. Kan vi gå opåverkade genom livet och vad exakt är det som sätter djupast spår? Vi får här följa en sons utforskande av det som varit i ett försök att hitta och förstå sin egen far. Det enkla, lågmälda och vackra språket blev som ett balsam för den ensamhet som jag upplevde som huvudtemat i berättelsen. Att vara ensam i relation till såväl föräldrar som vänner (eller var det verkligen vänner?) är kanske ändå den grymmaste ensamheten av dom alla.
Efter de första hundra sidorna tyckte jag att denna bok var otroligt tråkig och jag hade svårt att ”hitta” anledningar till att gilla den. Men den gick upp sig där i mitten och slutet var faktiskt inte helt fel. Bokcirkeln med lärarna var också helt fantastisk!!! Jag fick till mig perspektiv och åsikter som jag inte hade kunnat formulera på egen hand! Inte den bästa boken jag läst men i kombination med bokcirkeln blev det en rolig upplevelse. 3 av 5 stjärnor.
Far 💔💔💔 Litt rart å les en historie korr man ikke veit helt ka som e fiksjon og ikke, men sånn e det kanskje når man ska pusle sammen tidligere generasjona sitt liv