What do you think?
Rate this book
Tåkemordet
Datoen er 16. november og året er 1973. På sitt kontor i Oslo blir privatetterforskeren «K2» oppsøkt av en langveisfarende storbonde fra Telemark. Klienten oppgir å ha sterke personlige grunner til at han i løpet av en uke må få oppklart omstendighetene rundt sin brors dramatiske dødsfall senhøsten 1943. Privatetterforskeren lar seg friste av denne innbringende utfordringen og reiser samme kveld til Telemark. Han blir der innlosjert i huset hvor klientens unge storebror, som var en nylig hjemkommet frontkjemper, ble funnet skutt en tåkete høstdag 30 år tidligere.
Huset, klienten og hans familiehistorie gjør et fascinerende og samtidig tidvis skremmende inntrykk. «K2» kommer til et for ham fremmed lokalsamfunn, hvor det viser seg at hendelser fra krigsårene fortsatt kaster lange skygger over livene til både unge og eldre mennesker. Patricia sitter langt unna hjemme i Oslo, men «K2» erkjenner snart at han vil trenge hennes hjelp for å oppklare et gammelt drapsmysterium som for ham fortoner seg stadig mer forvirrende og urovekkende…
Huset, klienten og hans familiehistorie gjør et fascinerende og samtidig tidvis skremmende inntrykk. «K2» kommer til et for ham fremmed lokalsamfunn, hvor det viser seg at hendelser fra krigsårene fortsatt kaster lange skygger over livene til både unge og eldre mennesker. Patricia sitter langt unna hjemme i Oslo, men «K2» erkjenner snart at han vil trenge hennes hjelp for å oppklare et gammelt drapsmysterium som for ham fortoner seg stadig mer forvirrende og urovekkende…
- GenresCrime
367 pages, Hardcover
First published November 7, 2024
2 people are currently reading
20 people want to read
About the author
Hans Olav Lahlum
46 books182 followersHans Olav Lahlum (born 12 September 1973) is a Norwegian historian, crime author, chess player and organizer, and politician. He has written biographies on Oscar Torp and Haakon Lie, and a history book about all the Presidents of the United States.
On May 22–23, 2013, he was interviewed by VG for 30 hours, 1 minute and 44 seconds, setting a Guinness World Record for the longest interview ever, beating the previous record by over four hours.
Lahlum is an active chess player with a FIDE rating of 2193 as of March 2014, having been an International Arbiter since 2000.
On May 22–23, 2013, he was interviewed by VG for 30 hours, 1 minute and 44 seconds, setting a Guinness World Record for the longest interview ever, beating the previous record by over four hours.
Lahlum is an active chess player with a FIDE rating of 2193 as of March 2014, having been an International Arbiter since 2000.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 4 of 4 reviews
June 7, 2025
Lahlum, jeg elsker bøkene dine, men denne trengte virkelig en runde til både hos redaktør og korrektur:(
June 7, 2025
Jeg har ikke lest noen av Lahlums krimbøker siden den første, «Menneskefluene», som jeg ikke syntes noe særlig om. Men nå har han kommet til bok nummer tolv (!) i serien om Kolbjørn Kristiansen, og siden «Tåkemordet» har fått gode omtaler tenkte jeg å gi både Lahlum og Kristiansen en ny sjanse. 368 seige sider seinere angrer jeg på det. La det være helt klart: Dette er en svært svak krimbok, og hvorfor et begavet menneske som Lahlum spiller kreftene sine på dette, forstår jeg ikke.
Her har han fått det for seg at det kunne være en god ide å blande sammen en slags engelsk herregårdskrim (komplett med et forsvunnet testamente og alle mistenkte samlet i biblioteket i siste akt) med den norske favorittdisiplinen «det var noe som skjedde under krigen». Handlingen skal foregå i 1973 i Bø i Telemark. Men det kunne like gjerne vært et hvilket som helst annet tettsted. De aller fleste snakker et «standard riksmål». (Eller gjør de det? Vi skal komme tilbake til det.) Når Lahlum en enkelt gang prøver seg på å gjengi Bø-dialekten ender det med forferdelse, og taleren slår for sikkerhets skyld plutselig om til riksmål igjen midt i en replikk. (Hvor var forlagets språkvasker?!) Blant de angivelig typiske «telemarksnavnene» finnes riktignok noen slike, men også et knippe jeg tror må være diktet opp. Natur, kultur og liv i Bø er så lite skildret at stedet forsvinner i … jeg hadde nær sagt tåka. Tidskoloritten er forresten også særdeles blek, særlig hvis man trekker fra noen få opplesninger fra avis-forsidene, som ærlig talt virker påklistrete.
I krimhistorier er det ikke uvanlig at vitnene husker overraskende godt. Men bøheringene i denne boka har en ganske overmenneskelig hukommelse, og alle husker hver minste detalj av det som foregikk for tretti år siden. Og det er jo bra når det aller meste av boka går ut på at detektiven snakker med vitner. Dette blir i seg selv et problem ettersom denne runddansen av samtaler er særs monoton, med en nesten uendelig rekke av avventende og anspente møter og hjertelige, eller i det minste respektfulle, avskjeder.
Og for noen samtaler! Ikke bare er dialekten fraværende, men dialogene er formulert som om aktørene er med i fjernsynsteaterets dramatisering av en odeltingsproposisjon. Noen tilfeldige eksempler:
«Det var i sannhet en krevende omstilling for oss begge, som det tok flere år å få gjennomført.»
«Det ville overraske meg om en av de to andre søsknene hadde med drapet å gjøre, men en kategorisk utelukkelse kan jeg dessverre ikke skrive ut for noen av dem.»
«Jeg er smertelig klar over at enhver teori kan møtes med sterke innvendinger.»
«Jeg skal ærlig svare at det i flere år var en aktuell mulighet og at jeg den gang selv var åpen for den.»
«Det er utvilsomt av stor betydning for Halvor å få oppklart om familien Bragestøl hadde noe med drrapet å gjøre. Skulle svaret på det spørsmålet vise seg å være et sikkert nei, vil han nok møte opp i bryllupet og i det ytre akseptere ekteskapet.»
Og så videre. I en alt for lang rekke av pinnestive dialoger durer alle de mange vitnene fram på samme monotone og oppstyltede vis med langt framskreden substantivsjuke. Det er overhodet ikke noe som skiller språkføringen hos dem: Menn og kvinner, skoleelever, storbønder og tjenere (ja, tenk, det holdt man seg med i Bø på 70-tallet!) snakker alle likt. Men det er jo lettvint for Lahlum at de alle fører omtrent samme språk som ham selv, selv om ingen andre i Norge snakker slik, verken i 1973 eller 2024.
Et annet plagsomt trekk i teksten er at ingenting er vondt, vanskelig, tungt, ubehagelig eller problematisk; det er alltid «krevende». Dette ordet (som neppe var i bruk på den måten i 1973) har forfatteren hengt seg fullstendig opp i, og bruker det som universal-adjektiv.
Jeg synes ikke plottet og handlingsforløpet fortjener så veldig mye omtale. Etterforskningen siger tregt framover og etter hvert skjer det naturligvis ett mord til. Undersøkelsene har virvlet opp krevende ting i familien og lokalsamfunnet, må vite! Etter hvert blir et forsvunnet testament av stor betydning; norsk odels- og arvelov virker ikke å gjelde fullt ut i Bø i 1973. Og selv om etterforskeren knapt finner ut noen ting på egen hånd, har han heldigvis sin venninne Patricia i Oslo som ikke bare er lynskarp, men både ufør og nå også lesbisk, så det går bra til slutt og den oppskrytte etterforskeren kan, med politiet som umælende og underdanig publikum, lure fram en tilståelse i den siste scenen der alle familiemdlemmene, de fleste både med motiv og uten alibi, er samlet. Men innen den tid hadde jeg mistet interessen helt.
Et par bra ting med boka. Tittelen er temmelig klassisk og kurant, og omslagsdesignet (ved Anders Bergesen) er meget bra. Men det som er inni boka er – for å bruke Lahlums eget yndlingsord – krevende.
Her har han fått det for seg at det kunne være en god ide å blande sammen en slags engelsk herregårdskrim (komplett med et forsvunnet testamente og alle mistenkte samlet i biblioteket i siste akt) med den norske favorittdisiplinen «det var noe som skjedde under krigen». Handlingen skal foregå i 1973 i Bø i Telemark. Men det kunne like gjerne vært et hvilket som helst annet tettsted. De aller fleste snakker et «standard riksmål». (Eller gjør de det? Vi skal komme tilbake til det.) Når Lahlum en enkelt gang prøver seg på å gjengi Bø-dialekten ender det med forferdelse, og taleren slår for sikkerhets skyld plutselig om til riksmål igjen midt i en replikk. (Hvor var forlagets språkvasker?!) Blant de angivelig typiske «telemarksnavnene» finnes riktignok noen slike, men også et knippe jeg tror må være diktet opp. Natur, kultur og liv i Bø er så lite skildret at stedet forsvinner i … jeg hadde nær sagt tåka. Tidskoloritten er forresten også særdeles blek, særlig hvis man trekker fra noen få opplesninger fra avis-forsidene, som ærlig talt virker påklistrete.
I krimhistorier er det ikke uvanlig at vitnene husker overraskende godt. Men bøheringene i denne boka har en ganske overmenneskelig hukommelse, og alle husker hver minste detalj av det som foregikk for tretti år siden. Og det er jo bra når det aller meste av boka går ut på at detektiven snakker med vitner. Dette blir i seg selv et problem ettersom denne runddansen av samtaler er særs monoton, med en nesten uendelig rekke av avventende og anspente møter og hjertelige, eller i det minste respektfulle, avskjeder.
Og for noen samtaler! Ikke bare er dialekten fraværende, men dialogene er formulert som om aktørene er med i fjernsynsteaterets dramatisering av en odeltingsproposisjon. Noen tilfeldige eksempler:
«Det var i sannhet en krevende omstilling for oss begge, som det tok flere år å få gjennomført.»
«Det ville overraske meg om en av de to andre søsknene hadde med drapet å gjøre, men en kategorisk utelukkelse kan jeg dessverre ikke skrive ut for noen av dem.»
«Jeg er smertelig klar over at enhver teori kan møtes med sterke innvendinger.»
«Jeg skal ærlig svare at det i flere år var en aktuell mulighet og at jeg den gang selv var åpen for den.»
«Det er utvilsomt av stor betydning for Halvor å få oppklart om familien Bragestøl hadde noe med drrapet å gjøre. Skulle svaret på det spørsmålet vise seg å være et sikkert nei, vil han nok møte opp i bryllupet og i det ytre akseptere ekteskapet.»
Og så videre. I en alt for lang rekke av pinnestive dialoger durer alle de mange vitnene fram på samme monotone og oppstyltede vis med langt framskreden substantivsjuke. Det er overhodet ikke noe som skiller språkføringen hos dem: Menn og kvinner, skoleelever, storbønder og tjenere (ja, tenk, det holdt man seg med i Bø på 70-tallet!) snakker alle likt. Men det er jo lettvint for Lahlum at de alle fører omtrent samme språk som ham selv, selv om ingen andre i Norge snakker slik, verken i 1973 eller 2024.
Et annet plagsomt trekk i teksten er at ingenting er vondt, vanskelig, tungt, ubehagelig eller problematisk; det er alltid «krevende». Dette ordet (som neppe var i bruk på den måten i 1973) har forfatteren hengt seg fullstendig opp i, og bruker det som universal-adjektiv.
Jeg synes ikke plottet og handlingsforløpet fortjener så veldig mye omtale. Etterforskningen siger tregt framover og etter hvert skjer det naturligvis ett mord til. Undersøkelsene har virvlet opp krevende ting i familien og lokalsamfunnet, må vite! Etter hvert blir et forsvunnet testament av stor betydning; norsk odels- og arvelov virker ikke å gjelde fullt ut i Bø i 1973. Og selv om etterforskeren knapt finner ut noen ting på egen hånd, har han heldigvis sin venninne Patricia i Oslo som ikke bare er lynskarp, men både ufør og nå også lesbisk, så det går bra til slutt og den oppskrytte etterforskeren kan, med politiet som umælende og underdanig publikum, lure fram en tilståelse i den siste scenen der alle familiemdlemmene, de fleste både med motiv og uten alibi, er samlet. Men innen den tid hadde jeg mistet interessen helt.
Et par bra ting med boka. Tittelen er temmelig klassisk og kurant, og omslagsdesignet (ved Anders Bergesen) er meget bra. Men det som er inni boka er – for å bruke Lahlums eget yndlingsord – krevende.
April 14, 2025
lahlum skriver jo litt spesielt men synes det var spennende
May 29, 2025
Brukte jævlig lang tid, men skylder på eksamens lesing
Displaying 1 - 4 of 4 reviews