Kari Brattsjå drømte en gang om å bli skuespiller, men endte i stedet som sufflør ved Nationaltheatret. Nå er hun i ferd med å bli kastet ut av leiligheten hun har bodd i siden hun flyttet fra Drangedal til Oslo for femten år siden. Men heller enn å prøve å finne seg et nytt sted å bo, forsøker hun å ordne opp i livet til en deprimert forfatter med skrivesperre og en avdanket skuespiller som håper på et comeback på scenen.
Det er den samme gamle historien: Kari involverer seg i andres liv for å slippe å ta tak i sitt eget. Hun har det kanskje ikke bra, men hun har det gøy. Og for Kari trumfer det alt.
Jeg elsker Kari, jeg elsker Fartein og jeg elsker til og med Sjur – i hvert fall nesten;)
Dette er en frekk, varm og smårar bok om bittelitt stakkarslige, men meget relaterbare folk, og en bok om Tor Ulven og happy techno. Den er både lettbeint og eksistensiell, og har et språk som gjorde at jeg frydet meg under hele lesingen.
Et morsomt sitat jeg transkriberte fra lydboka:
"Greit, du elsker Karsten, men liker du ham?" Jeg rister innbitt på hodet. "Selvsagt ikke. Han er en bortskjemt pappagutt som sender falske dickpics, tømmer siste vinslant i eget glass og bruker pulsklokke. Ærlig talt er det få jenter som liker kjærestene sine, det er enklere å elske dem."
Og Kari elsker deg! 💖 4,5 stjerner - perfekt balanse av humor og alvor. Jeg elsker hovedkarakteren, å blir inspirert til å bruke alle lønningene mine fremover på dyre klær.
Elsker, elsker, ELSKER Kari! Og Eikehaug. Som med jevne mellomrom gir oss sånne unike leseopplevelser. Latter og grining om hverandre. Gleder meg allerede til neste bok ♥️
Kari, 35. Enslig. Nesten hjemløs etter at husverten hun har bodd hos er på sykehjem og huset skal selges. Hun sier ikke nok til egen hus. Hun jobber som sufflør på teater og omgås kunstnersjeler både på jobb og privat (skuespillere på jobb, forfattere på privaten). Tidligere venner har glidd bort. Mora har hun et anstrengt forhold til, hele hjembygda har hun fortrengt og vendt ryggen til. Karis liv er en rotete røre hun ikke orker begynne fikse opp i, og hun fikser derfor heller opp i alt mulig annet enn i sitt eget rot.
Sleit litt med å holde fokuset i starten pga veldig mange ukjente referanser (til musikk og teater) som jeg begynte å google og ramlet ned i det ene kaninhullet etter det andre.
Sleit også med å forstå hovedpersonen - hun er sarkastisk og full av ironi, noe jeg likte, men samtidig var det vanskelig å se henne gjennom det fordi det til tider var vanskelig å skjønne hva hun faktisk mente og hva som var ironi. For eksempel kaller hun seg selv for flink pike stadig vekk, noe jeg fremdeles er usikker på om var ment alvorlig. Det samme gjelder hennes eget syn på seg selv som bedre enn alle andre. ironisk eller ikke? jeg vet ikke.
For øvrig er resten av karakterene godt utviklede, sære og likandes (selv når man ikke liker dem).
Boka til seg opp mot slutten, da syntes jeg det som ble tilført av dybde gav boka en retning og at jeg som leser faktisk ble ført et sted, mens de første 75% var mer som å jakte sin egen hale - gøyalt, for all del, men litt sånn nesten meningsløst. Det er mye humor, både mtp hendelse og i skrivestilen. Til tider blir det nesten for meget, på en slik måte at det virker litt kunstig eller fremtvingt; som at her ser jeg at forfatteren er morsom, heller enn bare å oppleve det som morsomt. Intensjonen om humor skinner litt gjennom.
Hva skjer når Bridget Jones møter Tor Ulven i en bok om en antiheltinne à la Ester Nilsson med Ingrid Winther-aktige undertoner?
Det blir en blanding av floskler, finkultur og farse, med en uventet klangbunn av sjangeroverskridende fortellinger som jeg er usikker på om funker. Det er som å spise en pose ostepop: jeg er usikker på om jeg egentlig liker det, men jeg klarer ikke stoppe og etterpå føler jeg meg både tilfredsstilt og litt skitten.
Misforstå meg rett, jeg elsker Kari, men i lengden ble det bare litt for mye av alt? Men for et fantastisk karakterregister, Farstein i mitt hjerte<333
Omtale av Alle elsker Kari, en roman av Erik Eikehaug, 2025
En morsom bok om Kari Brattsjø som til kanskje ikke har lykkes helt i livet, men som likevel prøver å ta det med ro og ha det gøy. Hun ville bli skuespiller, men jobber som sufflør ved Nationaltheatret. Der spiller de Det altetende rommet, basert på tekster av Tor Ulven. Forfatterskapet hans har døden som et viktig tema. Gjennom boka er det en del sitater fra Ulven.
Kari er en type som oppmuntrer andre. For eksempel hjelper hun en skuespiller med å gjøre et comeback. Hun hjelper en forfatter som har stoppa helt opp. Men så var det hennes eget liv, kan hun hjelpe seg sjøl? Hun er der det skjer, men hun er samtidig usynlig. Hun har i mange år leid rom hos en eldre dame, som nå har blitt dement og flytta på aldershjem. Så nå må også Kari flytte på seg. Hun har altså ingen steder å bo. Skildringene av kunstnerlivet i hovedstaden er karikert og underholdende. Skrivestilen er gjennomført lettbeina og har et skråblikk som får oss til å humre.
Vi får tilbakeblikk til livet hennes. Hun kommer fra Drangedal, og hun lengta ut da hun bodde der. Det er nå 15 år siden. Mormoren blir syk, og Kari må tilbake for å sitte på dødsleiet hennes. Da hører vi også en del detaljer om familien hennes som setter ting i perspektiv.
Jeg likte boka. Jeg ble litt sliten i midtpartiet (humor kan være krevende å lese, synes jeg), men den tok seg godt opp igjen mot slutten. Er ganske sikker på at jeg ikke klarte å se alle referansene, men ble nysgjerrig på Tor Ulvens dikt. Har ikke lest så mye av han. Jeg har lest litt om Nationaltheatrets oppsetning av En vanlig dag i helvete, 2008, som bygger på Ulvens tekster. Forfatteren var sufflør den gangen.
Og mens jeg sitter slik, tenker jeg at å være voksen er en evig søken etter varme. Fra en annen kropp, fra solen, fra et glass vin, fra en peis, men vi tar til takke med hver bidige gnist som kommer vår vei. Hvilket annet valg har vi.
For greia med mødre er at de ikke bare føder barn, de føder også et nytt selv. Alltid kommer de tilbake fra den andre siden med nye innsikter. Særlig elsket de å fortelle meg hvor deilig det var å ikke være det viktigste mennesket i livet sitt.
Lettbent og fengende sommerlektyre med en tidvis mørk undertone. Jeg-personen Kari er nemlig et ganske sammensatt menneske. Både sjarmerende og irriterende. Ofte uten filter og sosial intelligens. Erik Eikehaug har med denne boka skapt interessante karakterer i et interessant miljø på Nationaltheatret. Det er både morsomt, spennende og rørende.
Fantastisk underholdende. Fortjener ikke at jeg brukte så lang tid på den.
Kari er sufflør av yrket, men også i eget liv. Hun er også full av Tor Ulven-sitater. Hun kan irritere med surringen og sarkasmen sin. Det hun trenger jo å gi seg selv og de riktige folka i livet sitt kjærlighet, på sin egen måte. Jeg elsker også Kari.
Ja, alle elsker jo Kari, og Kari elsker selvsagt alle! Fordi Kari er så langt unna alt jeg er og gjør, eller alt jeg forakter? Bare ikke bli som morra hennes, med unntak av vin og nye oppskrifter. Fint å få et lite gjensyn med de fleste karakterene fra Skatten og Tyven også.
Bra utgangspunkt, fin idé med Tor Ulven-stykke, triste skjebner og masse bra humor. Men åpenbart for lang og utvannet. Hvis teksten hadde vært betydelig kuttet ned, kunne dette blitt en knallbra bok.