En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.
For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?
På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter. Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.
Johan B. Mjønes er en norsk forfatter og skribent fra Orkanger.
Mjønes debuterte i 2009 med romanen Terminalhastighet på Aschehoug forlag. I august 2010 ga han ut sin andre roman Orkanger. Boken handler om mobbing, hevn og livslangt skjebnefellesskap. 27. februar 2013, på førtiårsdagen for okkupasjonen av Wounded Knee, ga Mjønes ut Fortellingen om sju bål. I oktober 2013 debuterte Mjønes som ungdomsbokforfatter med romanen Død manns kiste. Mellom 2009 og 2014 foreleste Mjønes på Aschehougs forfatterskole sammen med Kari Fredrikke Brænne.
4 i 2025: En nydelig bok om sorg, savn, kjærlighet. Den er veldig "ujålete" skrevet, men poetisk og flott likevel. Jeg synes den klarer å få fram en emosjonell nerve, uten å oppleves som spekulativ og sentimental. Et grep som fungerer veldig bra er den sømløse vekslingen mellom nåtid og fortid.
Wow. Denne var bra. Så godt skrevet, med enkelt og flytende språk. Veksling mellom fortid og nåtid er sømløst. For en fin og rørende historie om hemmeligheten som er holdt altfor lenge. Om skam og savn som preger generasjoner. Anbefales.
Veldig spennende og fengende handling. Problemet er at jeg bare ikke helt klarer å tro på det hovedpersonen føler når forfatteren er en mann. Hva vet han om å være en 15 år gammel jente eller en 87 år gammel dame egentlig?
Knallsterk start på det norske bokåret 2025, med en gripende historie med utgangspunkt i en ikke alt for fjern fortid. En ung kvinne havner i uløkka, og først som 87-åring, i det hun blir enke, setter hun seg fore å finne sønnen som en gang tidlig på 50-tallet ble bortadoptert ved fødselen.
«Spuria» av Mjønes er en nær, tilgjengelig og gripende roman som skildrer vanlige menneskers utfordringer for å få hverdagslivet til å funke. Som leser får vi et sterkt innblikk i hvordan oppvekst og valg i fortiden kaster lange skygger inn i fremtiden. Selv etter 71 år preger adopsjonen og tapet av Kristins førstefødte hennes psyke og væremåte på en måte som føles både troverdig og menneskelig. Forfatterens veksling mellom nåtid og fortid fungerer godt. Overgangene er sømløse, og den innledende forvirringen i kapitlet der Tobias introduseres, glir raskt over i en følelse av spenning og driv. Kristins tankestrøm rundt det anstrengte forholdet til døtrene sine er skildret direkte, usentimentalt og med en ærlighet som gjør inntrykk. Nettopp denne nøkternheten gjør at teksten treffer følelsesmessig. Et annet aspekt som løfter romanen, er skildringen av alderdom. Tapet av selvstendighet, begrenset bevegelsesfrihet og det konstante behovet for å bevise at man fortsatt er mentalt til stede, beskrives med varme og presisjon. Det er både gjenkjennelig og sårt. En sterk og anbefalelsesverdig roman
Bok 1/25 fra 2025: Veldig sterk firer. Beskrivelsen av forholdet mellom hovedperson og barn, barnebarn og avdød ektemann (så vel som forholdet til seg selv) er sårt, vondt, fint og nydelig beskrevet. Det er i grunnen også savnet som utgjør bokens hovedfortelling. Tilbakeblikkene er interessante og gir en god følelse av situasjonen hun sto i, men glir ikke alltid perfekt inn i narrativet og er ikke alltid like interessant. En framifrå bok som anbefales varmt.
Nydelig fortelling og sammenveving av fortid og nåtid i historien om barnet som ble født utenfor ekteskap. Forteller om hvordan det kunne være på 1950 tallet, å bli gravid uten å være gift: en Spuria. Også nært om relasjoner i familier, og om hva som kan ligge under handlingene våre og det vi tror vi vet.
Sterk historiefortelling, hovedperson Kristin var artigere (som 87-åring) enn jeg så for meg. Liker gamle Kristins stemme bedre enn unge Kristin, men overgangene er veldig kule. Særlig gode er delene om håndkledene, skuffen, faren på julaften og begravelsen til Trygve. Noen partier har litt for omstendelig språk for min allergi.
Dette var ei sterk og nydeleg bok. Spuria=uekte. Det sto det på fødejournalen til ugifte kvinner. Om å leve med ein løyndom heile livet og kostnadene det har for både deg sjølv og dei rundt deg. Ekstra fin for meg av di historia går føre seg i Hemne. Der budde besteforeldra mine og det var min andre barndomsheim. Eg ser klårt for meg kor Kristin går og kva ho ser. Det er ei fin utvikling i boka og ein av dei betre sluttane eg har lese på lenge.
Tenkte litt på det når jeg åpnet boken og begynte å lese den deilige flyten, at dette kanskje blir en av årets høydare, og det ble det. Tårer felles på slutten! En forferdelig og vakker historie om ett liv i taushet, og hvor forferdelig taushet kan ramme både en selv og alle rundt. Jeg blir glad for at tidene har forandret seg, men lei meg på så manges veiene, for dette med taushet og hemmeligheter har nok både da og nå rammet for mange. Anbefales veldig!
En helt nydelig bok om å leve et helt liv med hemmeligheter og savn. Det skal litt til for at jeg blir grepet av en bok, men denne tok meg. Språket er også alldeles nydelig, gjentakelsene i Kristins verden alldeles på sin plass. Storartet leseopplevelse uten for mye fiksfakseri.
For en utrolig fantastisk roman! Jeg nileste og kunne ikke legge boken fra meg. Her var det mange lag og strålende overganger mellom fortid og nåtid. Et mesterverk!!
Denne var fin og lettlest om relasjoner, familiehemmeligheter, smerte og litt håp. Den brakte frem tårer underveis og den var vanskelig å legge fra seg. Absolutt en god bok!