Julie er en historisk person. Født 1836, død i 1911 på plejehjemmet Alders hvile i Bergen, Hun efterlod sig ingenting, ingen familie, intet skriftligt.
De små spor efter hende, i annoncer o.l. hvor hun har udbudt sin arbejdskraft, fortæller, at hun har tjent i de ”fineste” huse i Bergen som husjomfru. Har haft mange tjenere under sig og har indtaget måltiderne ved herskabets borde. Og hun har erfaret med en resigneret selvfølgelighed, hvor stor afstand der er mellem klasserne i samfundet. Hun kender livet igennem sin egen plads uden dog at acceptere, at sådan er verden.
Udover King James Version – den engelske bibel, trykt 1762, som hendes far hjemkøbte, læser hun helst Arbejdet. Hoem har digtet et kvindeliv frem fra beskedne historiske fakta. Et kvindeliv fra før velfærdssamfundet tog over. Han har skåret igennem ideologi og klicher og skabt et troværdig fascinerende portræt af en kvinde og viser, hvordan tidens spændetrøje og tilfældige afgørelser får livsvarige konsekvenser. Et liv fuld af drømme om kærlighed, der aldrig går i opfyldelse, men alligevel fuld af mening.
Edvard Hoem (f. 1949) debuterte i 1969 og har sidan vore svært produktiv som romanforfattar, dramatikar, salmediktar og Shakespeare-gjendiktar. For Kjærleikens ferjereiser (1974), Prøvetid (1984), Ave Eva (1987) og Mors og fars historie (2005) vart han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. For Mors og fars historie mottok han Melsomprisen og Petter Dass-prisen, og han vart òg innstilt til Kritikerprisen. Frå 2009-2013 gav Hoem ut biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire band. I 2011 vart Hoem tildelt statsstipend og i 2013 fekk han Språkprisen. I 2014 gav Hoem ut Slåttekar i himmelen, første band i den bestseljande romanserien om slekta frå Romsdal. Dei fem bøkene, Slåttekar i himmelen (2014), Bror din på prærien (2015), Land ingen har sett (2016), Liv andre har levd (2017) og Jordmor på jorda (2018) har eit opplag på over 400.000. Sjette bok, Felemakaren, kom ut høsten 2020.
I 2019 vart Edvard Hoem tildelt Brages hederspris, og i 2020 vart han utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sin framragande innsats for norsk litteratur og kulturarv.
Et spennende tilskudd til serien om familien Hoem både i Norge og utlandet. Selv om det foreligger lite materiale, dagbøker og brev har Edvard Hoem skrevet nok en interessant og lærerik fortelling om en spennende og sterk kvinne som klarte seg alene både i gode og onde dager. For meg som bergenser er den særlig interessant siden den forteller om familier og steder i Bergen som jeg kjenner til. Men Hoem skriver alltid på en måte som engasjerer og skaper gode bilder.
En fin avslutning på familiekrøniken. En historie som viser at også de som ikke etterlater seg noen, de som ikke får partner eller barn, de som ikke er rike eller berømte, også har historier og liv som er verdt å lese om. Det rører meg at Julie fikk sin egen roman.
Hoem skriv i etterordet at dette er siste forteljinga i krønika om folket frå Rekneslia. Det trur eg er like greitt, for denne boka var han ikkje nøydd om å skrive.
I tillegg til historie er det den makelause måten Hoem skriv relasjonar som har gledd meg i desse bøkene. Difor er det skuffande når Julie går gjennom livet nærast utan ein einaste truverdig djup relasjon. Hoem seier Julie og Caroline er vener, han seier Julie blir lei seg når Aslak døyr, men eg trur han ikkje, fordi han aldri viser meg kjenslene hennar.
I tillegg er det skuffande kor keisamt han skildrar livet hennar. Denne boka styrkjer liksom fordommane om at kvinneliv er keisame, og det er det ingen grunn til at Julie sitt trengte å vere. På grunn av yrket sitt hadde ho tilgang til fleire av dei rikaste og mektigaste menneska i den største byen i Noreg i ei av dei mest hendingsmetta tidene i historia vår, men kva hjelper det når Julie går som i svevne gjennom livet? Mest av alt minna boka meg om kiosklitteraturen eg las i tenåra, berre utan drama, intriger elller sex. Gjesp.
Noko som var interessant var å lese skildringane av kvardagslivet i Bergen, den adopterte heimbyen min, seint på 1800-talet. Her er det tydeleg at Hoem har gjort like nøye undersøkingar som i dei andre bøkene. Diverre var kjeldene frå livet til Julie nok for skrint til at det eigentleg kunne byggjast ein roman utav dei.
Enda en troverdig og engasjerende historisk roman om Hoems familie fra Nordmøre, denne gangen Julie, som reiser fra Kristiansund til Bergen, for å være hushjelp hos flere velstående familier der i siste halvdel av 1800-tallet. Selv likte jeg bøkene om utvandrerne til Amerika enda bedre, men også denne er godt skrevet, og har tankevekkende observasjoner og refleksjoner om hvordan livet for en ugift dame i Bergen kunne ha fortont seg.