Allis son

by Magnhild Haalke, Helena Hansson (Translator), Linda Segtnan (Afterword)

Genres: Roman

280 pages, Hardcover

First published January 1, 1935

About the author

Magnhild Haalke (1885-1984), fra Vikna i Nord-Trøndelag, debuterte som forfatter i 1935 med romanen Allis sønn. Hun var da 50 år gammel, og boken regnes fremdeles som hennes beste verk. Den ble oversatt til 17 språk.

I 1939 vant hun en nordisk romankonkurranse om «yrkeskvinnen i hennes forhold til arbeid, kjærlighet og hjem» med romanen Trine Torgersen. Frem til 1940 jobbet Haalke som lærer. Hun skrev siden en lang rekke romaner, hvor hun gjerne fulgte samme hovedperson eller slekt gjennom flere bøker, blant annet trilogien om Gry; Åkfestet, Dagblinket og Rød haust?, og trilogien om Kaja Augusta og slekten hennes; Karenanna Velde, Kaja Augusta og Kvinneverden.

Reviews

[Anneli · Rating 5 out of 5]

Så takknemlig for at denne boka eksisterer (og fikk en ny vår så vi ble oppmerksomme på den)! Shit. Hard kost. Livsviktig. Skal aldri aldri aldri glemme denne.

[beecharmer · Rating 5 out of 5]

I en liten stuga på en norsk, vindhärjad ö utspelar sig detta otroliga kammarspel, som alltmer utvecklas till en psykologisk thriller mellan mor och son. Är det mamman som förstör sin son? Eller är mamman själv ett offer för sina omständigheter - de svåra svärföräldrarna, den frånvarande mannen, bybornas alla dömande blickar? Det finns mycket att grubbla över. Kanske hade jag önskat mig ett annat, mer öppet slut, men i övrigt var jag som trollbunden.

[Nora Sofie Bruun · Rating 4 out of 5]

4,5

[Ida · Rating 4 out of 5]

Herregud. Dette var sterke saker. Og dette blir langt.

Jeg veksler mellom å ville røske tak i Alli og Elling, og be de skjerpe seg, tenke seg om en gang til. Elling er bare barnet, han burde få slippe de stramme tøylene menneskene rundt ham snurrer rundt ham i en så ung alder. Sett med 2024-briller er rimene han lager ganske så uskyldige. Etter hvert vokser han til å bli en vanskelig gutt, med tanker og følelser som han ikke evner å håndtere. Hvem sin skyld det er, er ikke godt å si.

Alli prøver, men hun har også sitt å stri med. Onde og vonde svigerforeldre som absolutt ikke gjør tingenes tilstand bedre. En svigermor/farmor som smir og former slik hun vil, og som gjør en allerede vanskelig situasjon enda verre. Hun hadde ikke trengt å sladre til Elling om den blå boka. Men Alli hadde ikke trengt å ødelegge den, heller. Antageligvis er dette noe av det hun angrer mest på, for det gjør Elling enda vanskeligere, og det mørket i ham som har vært til stede i hele boken, vokser seg større etter at han får vite om morens svik. Det hjelper heller ikke at det kommer en lillesøster inn i bildet, som i Ellings øyne stjeler morens oppmerksomhet og er slik et barn skal være.

Men hva er det med Elling? Er det kun det at han ikke får frihet til å tenke og gjøre som han vil som gjør han vanskelig, uregjerlig og utforutsigbar? Eller er det noe mer, noe vi i dag ville satt en diagnose på? Jeg vet ikke. Kanskje.

Både Elling og Alli er ofre på sine måter. Alli går alene i verden. Svigerforeldrene støtter henne ikke, hakker på henne og Elling, og stiller spørsmål ved alle avgjørelser hun tar. Hennes egen familie ser på henne som en fremmed. Spesielt etter at sønnen viser sine vonde sider, ser de ikke på han som en av deres familie. De blir uønsket. Estil, faren til Elling og Tone, er er på sjøen i seks år av gangen og vil bare ha det hyggelig når han endelig er hjemme. Han evner ikke å hjelpe kona med å forbedre forholdet til svigerforeldrene, og dermed blir ikke forholdene for sine egne barn noe bedre heller.

Magnhild Haalke skriver godt. Hun kunne latt Alli få hjelp av lensmann eller Ellings lærer, men hun isolerer Alli mot verden. Det finnes ingen utvei. Og en dag blir det fatalt. Jeg skjønte hva som kom til å skje, men håpet på det beste. Elling kveler sin egen lillesøster, og tas med til fastlandet i tvangstrøye. Dette er en av tingene som får meg til å lure på om det er noe mer med Elling, enn bare undertrykt personlighet. Det virker ikke som han riktig forstår hva han har gjort. Alvorlighetsgraden i det. Han forstår ikke konsekvensene av sine egne handlinger. Han skulle bare gjøre Alli et "pek".

Dette er ikke første gang Elling bruker vold. Både Alli og Elling er voldelige - Alli slår Elling når han ikke oppfører seg, mens Elling kaster steiner, knuser vindu, slår sin egen mor med ildrake slik at hun besvimer. Her hjelper farmoren også til: hun sprer ordet om Elling som slo ned sin egen mor. Hun snakker gjerne om barnebarnet som er litt utenom det vanlige og voldelig. Etter dette blir folkene rundt dem mer redd Elling enn det de allerede var.

En annen ting som tyder på at det er noe spesielt med Elling, er måten han snakker på, hva han velger å fokusere på. Han tar heller ikke ansvar for egne reaksjoner og handlinger, det er alltid andres feil at han blir sint og at han gjør som han gjør. "Det va du som fekk mæ te å gjørra det" (parafrasert). Nå er han riktig nok et barn gjennom hele boken, nærmer seg vel ungdom på slutten, men til sammenligning med kompisen Jacop er han tydelig mer barnlig i sin oppførsel.

Jeg synes slutten var grusom, og skulle gjerne vært foruten, men det gjør romanen til en veldig sterk leseopplevelse. I tillegg er tematikken fortsatt aktuell. Hvordan håndtere at noen ikke er som alle andre? Jeg håper det er mer aksept og forståelse for dette i dag. Det er en tung og vond tematikk, og jeg lot meg provosere av flere av karakterene. Som jeg skrev innledningsvis, jeg veksler mellom å ville røske i både Alli og Elling (i tillegg til de udugelige svigerforeldrene, som jeg vil røske i konstant). Og jeg tror oppriktig at Alli og hennes sønn hadde hatt det bedre om de slapp å forholde seg til samfunnet rundt dem. De bidrar til at Elling (og Alli) får det tyngre.

Anbefaler boka varmt.

[Pelle "sometimes here" Parrafin]

Han riklet bare med seg og søkte å sige fram og komme, slik hun ville ha ham, tålmodig, kuet og bare hennes, bare Elling - som hun kjente all igjennom - så intet var skjult eller sært eller underlig.

Slik var det. Folk kunne ikke få være noen ting med seg selv. Det var helgames så ondt å være så synbar bestandig! Det var som å gå sund hver eneste dag, gå sund og aldri kjenne seg hel og ihop.

[Ella · Rating 3 out of 5]

Jeg har blandade følelser for denne boken. I viss mon fordi at jeg begynner å bli mer følsom. Etter at ha kunnet lese om hva som helst i hele mitt liv så orker jeg ikke lese slike grusomme fortellinger på samme måte lengre, og det står da i veien for å gi et mer rettferdig omdømme. Videre må nok denne boken ha det vanligste språket jag vært oppi siden jeg begynte å lese på norsk. Bokmål leser jeg helt uten problemer, men denne alderdommelige trønderdialekten slet jeg med, og da får man også dårligere flyt og går letter miste om nyanser og skjulte ting, det man leser mellom radene.
Historien er viktig og intressant fortalt. Allt blir fortalt fra Ellings og hans nærmestes (mest moren sin) perspektive. Det gir en veldig intim innblikk fra deres ståsted, når vi samtidig også får veldig lite informasjon "utifra", fra en "nøytral forteller" eller utenforblikk.
Jeg får følelsen av at Haalkes hensikt var å vise hvordan det kommer seg at slike gutter som Elling blir som de blir, at penetrere in i hans følsesverden og motivasjoner. Min følelse er at hun videre ville vise på hvor oppveksten kan skade barn til å bli "monster" og at de ikke fødds til onde folk. Men jeg føler ikke at jeg sitter igjenn med svar. Ja, vist nok skjønner jeg hvorfor Elling ble som han ble, men moren da? Hvordan ble hun så skadet at hun måtte skade videre? Ibland føltes det som at boken egentlig ikke handler så mye om Elling og hans helvete, som om moren og hennes "psykose". Hvordan blir man så dybt forstyrret og skadelig som hun? At man slår og piner sitt barn bare for at det rimmer? Familien hennes på innlandet virker jo helt great. Jeg hadde villet se en til bok, boken "Ellings mor".

[Mathias Karlsen · Rating 4 out of 5]

Siste bok for å fullføre Reading Challenge, men for en trist bok. Et dysfunksjonelt mor-sønn-forhold rundt 30-tallet i Nord-Trøndelag. Syns synd på samtlige i fortellinga. Haalke skriver dels gammeldags og dels på dialekt, og selv i «ny språkdrakt» er den tidvis tunglest.

[Carina Djärv · Rating 5 out of 5]

Älskar språket i boken. Väcker många tankar, känslor och reflektioner om både föräldraskap och "att vara annorlunda". Smärtsam att läsa, men som jag ändå inte vill eller kan sluta läsa. En bok jag vill diskutera. Rekommenderas!

[Kathrine Bruflot · Rating 4 out of 5]

For en vond bok, for en beskrivelse av forholdet mellom mor og sønn, for en beskrivelse av annerledeshet - en sterk og godt skrevet bok. Litt gammeldags i språket, men veldig velskrevet.

[Aud · Rating 5 out of 5]

Som hentet fra Duuns univers. Intens leseopplevelse.

[Sigrid J. Otterlei]

Den gikk så hardt inn på meg at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lest den.

[Linus Thorildsson · Rating 2 out of 5]

Rätt tråkig rätt igenom ngl. Läste enbart klart den för jag behövde recensera den

[Jesper Henke · Rating 5 out of 5]

Fullkomligt hjärtskärande, andlöst, vedervärdigt bra.

[Kerstin · Rating 4 out of 5]

4+

[Linnéa Löfdahl · Rating 3 out of 5]

3.5

[Lovisa Rampre · Rating 4 out of 5]

3,5