What do you think?
Rate this book
Instukid - Mine år på ungdomsavdeling
Instukid er en rystende og litterær fortelling fra innsiden av barne- og ungdomspsykiatrien, sett gjennom øynene til en 15 år gammel jente, som senere skulle bli klinisk psykolog.
Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd.
Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.
Der TV-serier som Instukids på NRK har gitt oss historier om ungdom på barnevernsinstitusjoner, gir Johanne Rogndal en dypere innsikt i hvilke utfordringer pasienter og behandlere møter i psykisk helsevern for barn og unge. Gjennom hennes rå skildringer får vi innblikk i livet på en ungdomsavdeling, hvor hun som femtenåring tilbrakte nesten to år. På den ene siden låner Rogndal oss blikket til den sårbare ungdommen, på den andre siden stiller hun som psykolog nødvendige, kritiske spørsmål til behandlingen av ungdom på institusjon, og viser hvordan hennes opplevelser av tvangsbruk og isolasjon har formet hennes syn på sårbarhet og menneskeverd.
Instukid er en bok om å være ung og uten stemme i et system som risikerer å svikte de mest sårbare. Det er en historie om overlevelse, motstandskraft og om verdien av å bli hørt og sett. Den viser hvorfor det å bli forstått er avgjørende, og den viser hvordan det å ikke bli forstått kan få dyptgripende og langvarige konsekvenser.
204 pages, Hardcover
First published January 16, 2025
8 people are currently reading
190 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 15 of 15 reviews
February 12, 2025
Modig og tankevekkende
February 7, 2025
Nok et vitnesbyrd om behandling innenfor psykisk helsevern som er mer til skade enn nytte.
I starten tenkte jeg at boka ikke hadde så mye nytt å tilføre denne "sjangeren", men etter endt lesning, sitter jeg igjen med et annet inntrykk.
Det var først da jeg nærmet meg slutten på boka at jeg følte på tyngden av det jeg hadde lest. Jeg kjente lettelse på vegne av Johanne for at hun endelig skulle få slippe ut av institusjonslivet; og samtidig som hun begynte å ta innover seg og reflektere over det hun hadde opplevd, gjorde jeg det samme. Meget elegant gjort!
En fin og viktig bok.
I starten tenkte jeg at boka ikke hadde så mye nytt å tilføre denne "sjangeren", men etter endt lesning, sitter jeg igjen med et annet inntrykk.
Det var først da jeg nærmet meg slutten på boka at jeg følte på tyngden av det jeg hadde lest. Jeg kjente lettelse på vegne av Johanne for at hun endelig skulle få slippe ut av institusjonslivet; og samtidig som hun begynte å ta innover seg og reflektere over det hun hadde opplevd, gjorde jeg det samme. Meget elegant gjort!
En fin og viktig bok.
March 4, 2025
Hjertet brister for de av oss som er utsatt for denne typen «hjelp». Jeg er i utgangspunktet for tvangsbehandling, men boka gir et mørkt innblikk i hverdagen til mange ungdommer som har det vanskelig. Hvordan det ikke bør være. Og hvor vondt og ensomt livet kan være uten håp - og hvordan det kan snu gjennom korrigerende relasjonserfaringer.
Jeg tenker på alle de jeg har møtt innenfor låste dører som pasient, de jeg har holdt og de som ikke er her mer.
En viktig og rystende bok. ❤️🩹
Jeg synes også denne boka tilfører denne sjangeren bøker noe nytt, gjennom faglige refleksjoner gjort av pasienten/barnet/ungdommen som voksen. Sterkt og godt gjort å utvikle historien på den måten frem til slutten!
Jeg tenker på alle de jeg har møtt innenfor låste dører som pasient, de jeg har holdt og de som ikke er her mer.
En viktig og rystende bok. ❤️🩹
Jeg synes også denne boka tilfører denne sjangeren bøker noe nytt, gjennom faglige refleksjoner gjort av pasienten/barnet/ungdommen som voksen. Sterkt og godt gjort å utvikle historien på den måten frem til slutten!
February 18, 2025
Rett og slett målløs. Får bare lyst til å gi Johanne en god klem og si, tusen takk. Har selv vært innlagt i psykatrien, og aldri klart å uttale og forklare hvordan jeg hadde det, hvordan jeg følte meg etc. som endte opp i at jeg utagerte. Så det å få les Johanne sin historie, satt virkelig dype spor og hub beskrev de følelsene etterpå, så god. For som hun skrev, du får på en måte kjærlighet for de som har prøvd å hjelpe deg, for de er bare mennesker de og.
Så tusen takk Johanne for at du deler historien din, for det gjør at det at jeg selv delte historien min til verden for et år siden, gjør at jeg sitter med en følelse av å bli sett enn å bli redd og dømt for det.
Så tusen takk Johanne for at du deler historien din, for det gjør at det at jeg selv delte historien min til verden for et år siden, gjør at jeg sitter med en følelse av å bli sett enn å bli redd og dømt for det.
January 22, 2025
Målløs.
March 9, 2025
«Relasjoner er det viktigste og det vanskeligste for oss. Det er i hvert fall sant når man er i en sårbar situasjon, der man trenger den gode kontakten. Noen relasjoner skaper håp, mens andre skaper utrygghet. Noen relasjoner bygger oss opp, andre bryter oss ned. Det er viktig at vi som er hjelpere er ydmyke for hvilken effekt vi kan ha, og aldri tar for gitt at vi vet.»
January 29, 2025
Altså, sååå bra denne boka er!! Ekstremt viktig!
August 27, 2025
Tar med meg mye viktig fra denne boka, både som fagperson og medmenneske..
March 20, 2025
Viktig historie
Godt skrevet med balanse mellom personlig utlevering, fakta/samfunnskritikk og skjønnlitterær skildringer og dramatiseringer.
Godt skrevet med balanse mellom personlig utlevering, fakta/samfunnskritikk og skjønnlitterær skildringer og dramatiseringer.
June 25, 2025
Det står stor respekt av å våge å gå tilbake til den mest sårbare tiden i eget liv og kritisere systemet for tvangsbruk og makt. Viktigheten av å bli sett, hørt og forstått kommer tydelig fram. Det er en del aspekter jeg kan kjenne meg igjen i, selv om jeg aldri var innlagt over så lang tid som forfatteren. Å isolere en 16 åring og nekte utgang i over 1 år er for meg helt uforståelig.
«Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hva jeg følte eller hva som ville skje om jeg sa noe jeg angrer på og ville trekke tilbake, men ikke kunne, for da var det ikke mitt lenger. Språket satt langt inne. Men jeg tenkte nok at det var fint med en pause på UK. I begynnelsen var det slik jeg tenkte på det. En pause som ville gjøre alt mye bedre» (s.23).
«Det var så mange spørsmål som lå der i lufta, som aldri ble besvart. De voksne kunne jo ikke fortelle oss noe om henne. De hadde taushetsplikt. Der og da var det som om de hadde lyst til å si noe til hverandre, men liksom ventet til de kunne snakke sammen senere, på vaktrommet uten oss. Det føltes som om det var oss og dem, med et så stort skille imellom» (s.41).
«Det kanskje viktigste jeg har erfart, er at blikket vårt har alt å si. Hva vi ser, når vi ser» (s.76).
«For meg har det blitt viktig å etterleve nettopp de verdiene jeg opplevde at var sterkest truet under oppholdet mitt på UK; selvbestemmelse, frihet, respekten for menneskelig integritet» (s.147).
«Kontrollen over hva jeg spiste og drakk var det eneste som var igjen av autonomi. Det begynte ikke med et ønske om å bli tynn, slik det gjør for noen. Det begynte med et ønske om å bestemme noe selv. Hva som helst. Den selvbestemmelsen ville jeg ha» (s.152).
«Jeg hadde vært et slags objekt der inne, som lot seg styre av alle andres forventninger. Nå måtte jeg ikke la meg påvirke, men være den som setter premissene. Den som tar ledelsen og ser fremover. Bare fremover» (s.173).
«Historien min fra UK gjør at jeg aldri kommer til å se ned på et menneske som sitter på gulvet i krise. Jeg setter meg ned. Jeg kommer aldri til å gi opp i en situasjon som virker håpløs, for jeg vet at det kan snu. Når vi minst venter det, kan det snu også i riktig retning» (s.203).
«Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hva jeg følte eller hva som ville skje om jeg sa noe jeg angrer på og ville trekke tilbake, men ikke kunne, for da var det ikke mitt lenger. Språket satt langt inne. Men jeg tenkte nok at det var fint med en pause på UK. I begynnelsen var det slik jeg tenkte på det. En pause som ville gjøre alt mye bedre» (s.23).
«Det var så mange spørsmål som lå der i lufta, som aldri ble besvart. De voksne kunne jo ikke fortelle oss noe om henne. De hadde taushetsplikt. Der og da var det som om de hadde lyst til å si noe til hverandre, men liksom ventet til de kunne snakke sammen senere, på vaktrommet uten oss. Det føltes som om det var oss og dem, med et så stort skille imellom» (s.41).
«Det kanskje viktigste jeg har erfart, er at blikket vårt har alt å si. Hva vi ser, når vi ser» (s.76).
«For meg har det blitt viktig å etterleve nettopp de verdiene jeg opplevde at var sterkest truet under oppholdet mitt på UK; selvbestemmelse, frihet, respekten for menneskelig integritet» (s.147).
«Kontrollen over hva jeg spiste og drakk var det eneste som var igjen av autonomi. Det begynte ikke med et ønske om å bli tynn, slik det gjør for noen. Det begynte med et ønske om å bestemme noe selv. Hva som helst. Den selvbestemmelsen ville jeg ha» (s.152).
«Jeg hadde vært et slags objekt der inne, som lot seg styre av alle andres forventninger. Nå måtte jeg ikke la meg påvirke, men være den som setter premissene. Den som tar ledelsen og ser fremover. Bare fremover» (s.173).
«Historien min fra UK gjør at jeg aldri kommer til å se ned på et menneske som sitter på gulvet i krise. Jeg setter meg ned. Jeg kommer aldri til å gi opp i en situasjon som virker håpløs, for jeg vet at det kan snu. Når vi minst venter det, kan det snu også i riktig retning» (s.203).
This entire review has been hidden because of spoilers.
July 16, 2025
En veldig god bok, der forfatter har tatt uteolig flotte valg når det formidles, det tror jeg gjør at boken blir holdningsdannende på en god måte for alle lesere. En unikt flott mulighet for å få innsikt i en side av en del av ett liv en sjelden ville fått innblikk i uten boka. Takk for flott bok, takk for perspektiver. En bok jeg synes alle som er litt engasjerte rundt det å være ett godt medmenneske bør lese!
October 5, 2025
En sterk historie som viser hvordan velment behandling kan forsterke smerte og manglende forståelse. Anbefales!
«Nå forstod jeg hva ydmykelse var. Det er noe som fortsetter å vibrere i deg. Det er hele mennesket i oppløsning»
«Du vet hvordan pus gjemmer seg når han er skadet, for å ikke belaste flokken? Det trenger ikke du å gjøre»
«Ingen av oss har glemt. Det fikk meg til å tenke på hvordan trær har usynlige rotforbindelser under bakken»
«Nå forstod jeg hva ydmykelse var. Det er noe som fortsetter å vibrere i deg. Det er hele mennesket i oppløsning»
«Du vet hvordan pus gjemmer seg når han er skadet, for å ikke belaste flokken? Det trenger ikke du å gjøre»
«Ingen av oss har glemt. Det fikk meg til å tenke på hvordan trær har usynlige rotforbindelser under bakken»
April 6, 2025
Sjokkerende, skremmende, sterk og tankevekkende.
August 13, 2025
Viktig perspektiv å få innsikt i, særlig for oss som jobber i institusjoner med anledning til å bruke tvang!
Displaying 1 - 15 of 15 reviews