Dette er en helt grei gjennomgang av noen trekk ved modernismen, men den faller litt mellom to stoler. Den er nemlig ikke så veldig grundig, men samtidig ikke så veldig lettlest. Den lover å gi en pedagogisk innføring til temaet, men henvender seg samtidig til en ganske så akademisk skolert leser. For min del ble det raskt tydelig at jeg mangler fullstendig et fagspråk for å forstå analyser av musikk, så her kom jeg rett og slett til kort.
Men boken har flere engasjerende partier, spesielt når Andersen går litt i dybden på et utvalg kunstnere. Han skriver om arbeidet til Emil Nolde og Frida Kahlo på en måte som virkelig motiverte meg til å bli bedre kjent med dem. Det var også interessant å se de mange parallellene mellom modernismen og romantikken, spesielt troen på kunstneren som geni og fascinasjonen for det eksotiske og fremmede.
Jeg forstår at dette er en introduksjonsbok, men for meg blir boken for tynn og springene. Eksemplene, som gis mye plass, er dårlig motivert. Den fungerer som en 2 timers rask introduksjon, men blir for tynn til at man egentlig lærer noe.