Det banker på døren til Josefine en septembermorgen, det dundrer hardt, to politibetjenter står brått i gangen. Er det du som er Josefine Kjærstad, spør de, det har skjedd en voldshendelse. Har det skjedd noe med barna? tenker Josefine først, men så skjønner hun. Kanskje har hun alltid visst. Det er mamma. Og det er pappa som har drept henne.
Å gifte seg er noe av det farligste en kvinne kan gjøre i Norge. I 2023 utgjorde partnerdrap 44 % av drapsstatistikken. 13 kvinner ble drept av partneren sin.
Dette er fortellingen om moren til Josefine og om livet til familien hennes etterpå. En hudløs og brutalt ærlig skildring av sjokket og den fortvilte forlattheten som inntreffer etter å ha mistet en mor.
Fæl, selvfølgelig, men innsiktsfullt om en helt absurd situasjon. Blir mindre intens og gripende etter hvert, i takt med at forfatteren skriver seg ut av den akutte sorgen. Man vil jo veldig gjerne vite mer, spesielt om barndommen, men forståelig at det ikke var dette prosjektets oppdrag. Tidvis litt repetitiv. 3.7.
Virkelig vondt å lese Josefines opplevelse. Hvordan leve videre når mor er drep av far? Hvordan være en mor for egne barn, plutselig eldst i familien som 39-åring. Og kunne noe vært gjort for å forhindre? Vi må tale ihjel, ikke tie ihjel vold. Alltid. Alltid undersøke ekstra når skader oppstår igjen og igjen, vi må tro på at vold skjer, først da kan vi hindre at det skjer igjen. Takk Josefine, for at du taler og deler dine erfaringer. Skulle ønske du slapp ❤️
Det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om noe så innmari personlig. Jeg savnet nok at det ble løftet fram et mer inkluderende perspektiv i tillegg, slik baksiden kunne antyde.