Wie wird man ein Schriftsteller? Ist es möglich, das Schreiben zum Beruf zu machen? Kann man davon leben? Und was für ein Leben wird das sein? In seinem jüngsten Buch Lust verbindet Tomas Espedal Autobiografie und Bildungsroman und geht dieser Frage nach vierzig Jahren des Schreiben nach. Dabei verwebt er Leben und Literatur auf bezwingende Weise miteinander. Der Doppeldeutigkeit des Titels wird er dabei auf mehr als eine Weise Lust ist ein Roman über das Lesen und das Schreiben. Über das Vergessen und das Erinnern. Über Reisen und Liebesaffären. Über die Bedeutung des Ortes für das Schreiben. Über Städte. Über Kopenhagen und das Leben der Schriftsteller. Über die Suche nach den idealen Schreiborten und Arbeitszeiten. Über das Schreiben in der Nacht. Über das Schreiben mit der Hand. Über Freundschaften. Und nicht zuletzt über Geld und gute und schlechte Wirtschaft.
Tomas Espedal er født i Bergen i 1961 og debuterte som forfatter i 1988.
Han er utdannet ved Universitetet i Bergen og har utgitt både romaner og kortprosasamlinger. I 1991 ble han prisbelønt i P2/Bokklubbens romankonkurranse for Hun og jeg. Han har vært initiativtager til Bergen Internasjonale Poesifestival. Tomas Espedal eksperimenter ofte med sjangeroverskridelser. Espedals senere utgivelser utforsker forholdet mellom romanen og sjangere som essay, brev, dagbok, selvbiografi og reiseskildring.
Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2006) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og han ble på ny nominert for Imot kunsten (2009). Espedal ble også tildelt Kritikerprisen 2009 og Gyldendalprisen 2009.
Skjønnlitterære utgivelser: Imot kunsten (notatbøkene). 2009 Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. 2006 Brev (et forsøk). 2005 Dagbok (epitafer). 2003 Biografi (glemsel). 1999 Blond (erindring). 1996 Hotel Norge. 1995 Hun og jeg. 1991 Jeg vil bo i mitt navn. 1990 (Eide Forlag) En vill flukt av parfymer. 1988 (Eide Forlag)
Salg til utlandet Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv 2006 Danmark, Russland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Tsjekkia, England, USA, India Imot kunsten (notatbøkene) 2009 Danmark, India, Storbritannia, USA
I have calculated that le plaisir de la lecture that I get from reading the autofictionalised life of Espedal is 31.1 Barthes greater than the pleasure of reading Knausgård’s Struggle.
How did I manage to do that? Here is a simple formula that you, too, can apply when comparing other authors according to your own pleasure of reading them:
First, I took a thermometer and the manual Le degré zéro de la littérature by Roland Barthes from my upper bookshelf, and used the two to calibrate Knausgård’s Kamp and Espedal’s Lyst. I wasn’t surprised by the results for the first book: it had barely 0.1 degrees of literature, due to its mostly flat écriture. The second book was much hotter. Reading it for only half an hour while taking my body temperature, the thermometer showed 37.2 °C. A light fever!
I then took a pulse oximeter and Le plaisir de la lecture, by the same Barthes. This manual I don’t even keep on my bookshelves, so the children won’t accidentally find it and read it. I won’t even tell you where I keep it. I followed the instructions within: my reading temperature minus my normal temperature (37.2 − 36.7) gives 0.5 degrees of literature for Lyst. Min Kamp was obviously 36.8 − 36.7 = 0.1.
Then I multiplied the results by my pulse while reading. The oximeter showed 49 bpm after struggling for half an hour with Min Kamp—a heart rate close to the one I have when falling asleep. After reading Lyst for the same amount of time, the oximeter showed 72 bpm, which is about the same pulse I have when slightly aroused.
So:
0.1 × 49 = 4.9 (Min Kamp) 0.5 × 72 = 36 (Lyst)
The crushing difference is 31.1 Barthes, in favour of Espedal.
«Lyst» leste jeg mens jeg feiret jul i Ukraina 2023. De gangene det var behov for det, var det fint å flykte inn i en helt annen verden – der Tomas Espedal skriver om egen tilværelse. Svulstig, kvasifilosofisk og kokett vrøvl, sier kritikerne. Heldigvis er de fleste av episodene og tankegodset han deler av litterær art og høy kvalitet, og da fungerer det utmerket for meg. Gjespedal for noen, hakeslepp for andre.
Han snakker kanskje grøtete, Espedal, men han skriver rent. Som vanlig utleverende, men i «Lyst» heves det personlige og private til å bli noe mer enn bare dyneløfting. Det får en større verdi, det blir gjenkjennelig og allment. Aller mest: det blir litterært. Riktignok ikke hele veien. Begynnelsen av boka (barndom) var ganske kjedelig, og det er også en del utlevering av ekte mennesker jeg ikke digger helt. (Må man holde på med det?) Uansett, biografien blir bare bedre og bedre utover. Han lever poetisk, og skriver poetisk. Drikker seg blakk og vaser rundt. En siste bohem. Jeg tror i hvert fall på det han skriver. Jeg kjøper historien og mytene han forsøker å formidle om at ekte kunst best skapes hvis man lever på ekte van Goghs vis.
Å skrive er å lese om det som ennå ikke er skrevet, skriver Espedal. Slike setninger, altså høytideligheten, er mye av grunnen til at jeg alltid kommer tilbake til ham. Det er fint å være i det alvorlige og seriøse, men han skriver også humoristisk. Kjønnsløst og kompromissløst. Inderlig uten å bli latterlig. På grensen til det patetiske, som han selv sier. Man kan nesten kjenne tankekraften bak setningene, der ordene har blitt arbeidet frem, ett etter ett, sakte. Grunntonen settes i den viktige første setningen: «Vi dør flere ganger i løpet av et liv». Og allerede der får du pekepinn på hva som vil komme. Er du med på leken vil du ha glede av boka. Espedal har sine fans, og han har sine motstandere. Det virker som om han liker det sånn.
Den ene stjerne er for forfatterens genfortælling af hans tid i København i 1980erne. Jeg må have været på samme tid og sted som Espedal undervejs. ‘Lyst’ åbner med et irriterende tredjepersons perspektiv, ikke ulig Per Olov Enquists erindringer, men finder undervejs en medrivende form, der åbner for værkstedet og skriveriets evige bøvl og baksen.