Romanen er en frittstående fortsettelse av Utsikt til paradiset (1993). Igjen er hovedpersonen den ensomme Elling. Etter sammenbruddet i blokkleiligheten våkner han opp på psykiatrisk institusjon, på rom sammen med den like ensomme Kjell Bjarne. To underlige mennesker nærmer seg hverandre og et skjørt vennskap oppstår. I et tilbakeblikk møter vi også Elling og moren i et fortvilet forsøk på normal ferietilværelse i badebyen Benidorm. Fortsetter i Brødre i blodet og Elsk meg i morgen.
Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs (1956-2025) was a Norwegian writer. He is best known for his "Elling" tetralogy: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996), and Elsk meg i morgen (1999).
Brødre i blodet ("Blood brothers") was turned into a successful movie, entitled Elling, which received an Oscar nomination in the Best Foreign Film category in 2001. The English translation of the novel is called Beyond the Great Indoors.
His debut novel was a semi-autobiography called 23-salen ("The 23rd Row"), in which he criticized Norway's efforts to take care of psychically challenged individuals. In all his novels he has spoken the outsiders' cause, as he did in his break-through novel Hvite Niggere ("White Niggers") in 1986. The novel is about a young man who leads a life somewhat on the edges of normal society.
He is also known for the youth's book series "Pelle og Proffen" which circles around two detective teenagers, getting involved in all kinds of mysteries or crimes involving drugs, pollution and neo-Nazism among other things. He started this project after having read some of Franklin W. Dixon's books about The Hardy Boys. The books Døden på Oslo S, Giftige Løgner, and De Blå Ulvene of this series were also turned into successful movies. In 2005 the book Drapene i Barkvik ("The murders in Barkvik") appeared, about the teenager Fillip Moberg attempting to solve an axe murder in a small Norwegian village.
Ambjørnsen has received many prizes for his writing. Among them is the prize for the 80s best book for children and young adults (Pelle and Proffen books), the Tabu prize in 2001, Telenor Culture Award 2002, and the Brage Prize 1995.
His three Samson and Roberto books have become particularly popular in Russia, in part due to the illustrations by Nikolai Vorontsov, which also contribute carefully orchestrated local Russian-related colloquialisms to the stories.
Elling, whose father died before he was born, breaks down after his mother dies with whom he has lived all his life, and wakes up in a psychiatric clinic. The story of Elling and Kjell Bjarne, the man he shares a room with in the clinic, is a heartwarming story of friendship told with equal amounts of humour and sadness.
Andre bok i mitt 24-timers bok-maraton. Dette var jo en herlig bok-opplevelse, akkurat slik liker dem. Må si Elling er en ekstremt intens karakter og det tar på å lese alt i ett. Den er delt opp i 3 deler, Brøynes, der vi møter Kjell Bjarne, som er meget kjent fra film-adaptasjonene med Sven Nordin. Denne delen var så underholdene at jeg nesten gruet meg til del 2, Spania-rapporten. Hvordan kan boken bli bedre enn dette? Det kan den faktisk. Vi får et herlig portrett av Elling og moren for første gang og det er så morsomt å lese om de to som reiser på ferie sammen. Boken slutter temmelig hjerteskjærende og jeg sitter og lurer på om Elling enten er en av de ondeste vennen noensinne eller om han faktisk er tidenes beste venn.
Sitter og lurer på om jeg skal hoppe på neste eller spare på godsakene. Herlige saker altså.
Husker at dette var min Elling-favoritt i forrige runde, og synes ikke denne har svekket seg noe nevneverdig siden sist gang jeg leste den. Du merker på en måte at Ambjørnsen har satt Elling-karakteren i denne boken i langt større grad enn i «Utsikt til paradiset». Det er nok også grunnen til at hoveddelen av boken er et tilbakeblikk til en ellevill charterferie til Bernidorm sammen med moren som åpenbart må være inspirert av filmen «Selskapsreisen».
«Fugledansen» inneholder mye slapstick, noe som bør sies å være et smaksspørsmål om man liker eller ikke. Jeg elsker det, selv om jeg hadde blitt gal av å ha Elling med meg på ferie, uansett hvor det skulle være. Favorittscenen må være da Elling klikker over at hotellet ved en feil har gitt ham og moren dobbelseng, hvorpå Elling kommer med syke beskyldninger mot moren om at hele reisen er en iscenesettelse for at de to skal innlede et seksuelt incestuøst forhold, som ender med at Elling dunker hodet sitt så mange ganger mot veggen at de hjernecellene som eventuelt var igjen bør ha fått seg alvorlige smeller.
Det eneste som irriterer meg er den litt lettvinte forklaringen på fugledansen som har gitt romanen navnet. Jeg synes filmen løser den forklaringen mer troverdig enn boken, men når man fornedrer seg til å lese fiksjon en gang i blant må man vel bare ta slikt med en klype salt.
BTW: Jeg gleder meg helt SYKT til å lese den siste Elling-boken nå.
En av få bokserier der oppfølgeren er bedre enn debuten. Blir glad av relasjonen Elling - Kjell Bjarne, og ikke minst Elling - mor med mange hjertelig øyeblikk med en rørt Elling og omsorgsfull mor. Setter også pris på mindre seksualisering av landsmoderen i denne omgang
Een bijzonder verhaal over een man die het leven vanaf de zijlijn beschouwd. Hier en daar vertederend en met humor geschreven, met als resultaat een prachtig verhaal. Dit boek is onderdeel van een serie. Ik heb zelf alleen dit deel gelezen.
Eling, een dertig jarige man die al zijn hele leven samen woont met zijn moeder, wordt op een dag wakker in een psychiatrische inrichting. Vaag komen de flarden terug van de crisis die hij de avond daarvoor heeft doorgemaakt, en de politie agenten die hem hier naar toe hebben gebracht. In de eerste instantie voelt Eling zich uiterst benadeeld in deze situatie. Hij irriteert zich aan de andere patiënten, maar er doet zich een moment voor waarop hij de rust van de afdeling begint de waarderen. Hij sluit vriendschap met zijn kamergenoot en wordt verliefd op 1 van zijn begeleiders. En "zijn hoofd" kan even op adem komen. Eling blikt terug op de bijzondere vakantie naar Benidorm met zijn moeder, en alle onbekende indrukken die hij daar op deed. Want van mensen en onderlinge relaties snapt hij niet zoveel. Waar zijn moeder op gaat in het sociale leven, sluit Eling vriendschap met een Spaanse kat. Tot er ook op de vakantie een situatie voor doet die leidt tot een grote crisis.
The wonderful style of the first Elling book continues into the second one, but in this one Elling's internal monologue and fantasies are, to a much greater extent, guided by actual events. This makes the book quite different from the first one. Whereas the first book was essentially a dive into the mind of Elling, Fugledansen is an insight into how Elling reacts to and deals with things.
As for how the book made me feel, I really can't place it. It's impossible not to love Elling as a character, feel with him, follow, and to a point agree with, his trains of thought, and support him, which makes it all the more sad when the world doesn't go his way. His frustration and sadness at times hit me in an almost visceral way, and the fact that all the adversity takes place without there being any villain - it's just the way life goes - doesn't make any of it any less sad.
The book can really only be described as being like one of the Elling books. I liked this one, as much as I liked the previous one, as much as I liked the third one when I read that in school. And I'm very glad that I have two more left to go.
Muy tarde caigo en la cuenta de que empecé esta tetralogía con el tercer volumen: Elling. Hermanos de sangre, y que el siguiente que he leído es precisamente este: Elling. El baile de los pajaritos, es decir, el segundo volumen, en el que vemos que Elling ha caído en una institución para enfermos mentales luego de la muerte de su madre (la cual seguramente tiene cabida en el primer volumen, y que por eso mismo, aún desconozco en cuanto a detalles). Allí conoce al grandullón Kjell Bjarne, que se convertirá en su mejor (y único) amigo, y a la enfermera Gunn, que será la depositaria de un amor platónico. Lo cierto es que en este libro la anécdota apenas pasa del descubrimiento de los meandros de la institución, y el recuerdo de un viaje a España con su madre, en el que un acontecimiento relacionado con una gatita absurdamente maltratada le provoca un episodio psicótico. Es decir, cotidianidad narrada desde un poético e irónico asombro, así como el inesperado descubrimiento de la amistad.
Elling har dessverre falt ned i det samme ormehullet som hovedpersonene i den forrige boka jeg leste, og har rukket å bli to år eldre i løpet av et par uspesifiserte uker (kjent som «de tapte ukene» blant Elling-kjennere). Underlagt tvungen omsorg har han lagt Gro Harlem Brundtland– med eller uten våtdrakt– bak seg og kaster seg inn i de villeste Casanova-fantasier om treroms, søndagsfrokoster og en overbærende stefartilværelse sammen med sykepleier Gunn. Idyllen brytes da orgelmusikk på julaften vekker til live traumer fra hans livs eneste sydentur. Denne delen var aldri min favoritt, men nå er arenaen i alle fall satt for Kjell Bjarne-show og Brødre i blodet.