What do you think?
Rate this book
Glemt soldat
Boken handler om den norske østfront soldaten Wolfgang, en av 7000 unge norske soldater som sluttet seg til Hitlers styrker for å kjempe på østfronten under den annen verdenskrig. Han ble tatt til fange i 1944 og tilbrakte 10 år i russisk fangenskap. Her forteller han om sine opplevelser på østfronten og i sovjetisk krigsfangenskap.
157 pages, Hardcover
First published January 1, 1983
2 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 of 1 review
December 17, 2025
Igjen krigsmemoarer som anbefaler maurtue som avlusingsstasjon, men ulikt andre frontkjempere, handler hoveddelen av boka om fangenskapet i Sovjetunionen som takket være det likegyldige og tilfeldige sovjetiske systemet, sørget for at Wolfgang Windingstad endte opp med nesten ti år i forskjellige arbeidsleire.
Boka er ført i pennen av Sigurd Senje og ble først utgitt i 1983, da anonymisert hvor Wolfgang var «Ulf», mens den nye utgaven er med hans ekte navn, og ble utgitt etter Sigurd Senjes død (så jeg regner ikke med at det er større endringer enn navneskiftet, i såfall blir det jo rart, for da utgir en død forfatter en redigert bok).
Du kan si at boken er kvalmende bra for her er det mye sykdom og dritt. Det er et under at Wolfgang overlever da han er hardt skadet (brukket arm og skutt seg selv gjennom brystet uten å dø). Han går fra å bli truet med «pang-pang» i hodet ved fronten av russiske soldater, til å ligge syk og skadet under de forferdeligste forhold, men det dukker opp vennlige sjeler som hjelper han slik at han klarer seg. Det kan være en medvirkende faktor at Wolfgang har hår på hodet, og ikke er snauklipt og derfor tror de han er en offiser i begynnelsen (skjønt han aldri nevner dette selv, men hårluggen nevnes ofte).
Det er overraskende at skadde soldater overlever i de stalinistiske leirene, men disse memoarene viser det er mulig, ikke bare for han, men også en østerriksk soldat (Jochen) som er lam fra under skulderbladene og like fullt overlever to år før han sendes hjem.
Men boka viser også hvordan tilfeldighetene rår, blant annet gjennom norske fiskere som blir kapret av russiske ubåter og havner i fangeleir og en jøde fra Ungarn som da han endelig vender hjem, anholdes av russerne og aldri får vite hvorfor han blir holdt i fangeleiren.
Systemet viser også hvordan Stalin kan følge reglene, men samtidig ikke. Haagkonvensjonen om for mye gram kjøtt krigsfanger skal få, blir overholdt, bortsett fra at kjøttet er hestehoder, kuhoder og klover som det ikke er mye kjøtt på (som det blir kokt suppe på).
Da de vestlige maktene maser på at Sovjet skal sende hjem krigsfangene, opprettes femminuttersdomstoler som gjør krigsfangene til krigsforbrytere av de merkeligste grunner (slik som at de ikke skjøt offiserene sine og deserterte under krigen). Men pga tilfeldighetene blir noen av dem likevel sendt hjem, mens Wolfgang som aldri får en dom, fordi prosessen stopper opp, blir igjen i leiren.
Igjen er det flere scener jeg bet meg fast i. Ertesuppemarsjen hvor tyske krigsfanger ble marsjert gjennom Moskvas gater hvor de dreit på seg og publikum skrek «Germanski nix kultura» mens det ble laget propagandafilm. Det ble ikke filmet at de i forkant ble gitt næringsrik suppe som var for kraftig for de underernærte kroppene, hvor tanken var at de skulle gjøre i buksa mens de gikk (i alle påstår en av medfangen til Wolfgang dette, da medfangen selv var mer på marsjen).
En annen scene er grisen i bekkefaret mellom frontlinjene under krigen som lokker til seg tyske soldater for å stille sin evige hunger. De som sniker seg ned for å fange den, oppdager for sent at den er bundet rundt den ene foten. I den andre enden er det russiske soldater som peker med gevær og slik blir de tyske soldatene tatt til fange (sult er et vedvarende tema i de fleste memoarer på østfronten).
Jeg lærte også at rotter foretrekker øyne og kjønnsdeler på gjenglemte lik i kleshauger hvor klær skal sorteres og at de viktigste eiendelene til en fange, bortsett fra klærne, er treskje og en blikkboks i snor rundt liv.
Og at det var krigsfanger ble Hitlerjugend som kommer som 18-19 åringer til Wolfgangsbrakke i 1947-48 som da må ha vært mindreårige da de ble fanget. Samt at de som overgav seg etter krigen kalte seg kapitulanter og mente de ikke var vanlige krigsfanger, men soldater fortsatt, noe som gikk over i løpet av kort tid.
Hvis du vil ha et usentimentalt innblikk i stalinistiske leire sett gjennom norske øyne, er dette en bok du bør lese. Den er kort, men drivende og informativ. Etter jeg leste den, er jeg glad jeg ikke er Wolfgang Windingstad, som var så uheldig å være halvt tysk og slik nesten ble skubbet inn i NS gjennom vedvarende mobbing (den tyske moren var helt imot at han vervet seg til Luftwaffe da han var 16 år, for han ville bli flyver, men tilfeldighetene spilte inn: da to dansker stakk av fra treningsleiren ble det bestemt at ingen av de skandinaviske rekruttene kunne bli flyvere).
I etterordet av Wolfgang Windingstad forteller han at han i 2007 vendte til Kaprolat og Hasselmann-høyden hvor han i sin tid ble tatt til fange, men hvor levningene av hans kamerater lå (sammen med russiske levninger) slik de falt 24-26. juni 1944, noe som viser hvor heldig han egentlig var som ikke led samme skjebne.
Boka er ført i pennen av Sigurd Senje og ble først utgitt i 1983, da anonymisert hvor Wolfgang var «Ulf», mens den nye utgaven er med hans ekte navn, og ble utgitt etter Sigurd Senjes død (så jeg regner ikke med at det er større endringer enn navneskiftet, i såfall blir det jo rart, for da utgir en død forfatter en redigert bok).
Du kan si at boken er kvalmende bra for her er det mye sykdom og dritt. Det er et under at Wolfgang overlever da han er hardt skadet (brukket arm og skutt seg selv gjennom brystet uten å dø). Han går fra å bli truet med «pang-pang» i hodet ved fronten av russiske soldater, til å ligge syk og skadet under de forferdeligste forhold, men det dukker opp vennlige sjeler som hjelper han slik at han klarer seg. Det kan være en medvirkende faktor at Wolfgang har hår på hodet, og ikke er snauklipt og derfor tror de han er en offiser i begynnelsen (skjønt han aldri nevner dette selv, men hårluggen nevnes ofte).
Det er overraskende at skadde soldater overlever i de stalinistiske leirene, men disse memoarene viser det er mulig, ikke bare for han, men også en østerriksk soldat (Jochen) som er lam fra under skulderbladene og like fullt overlever to år før han sendes hjem.
Men boka viser også hvordan tilfeldighetene rår, blant annet gjennom norske fiskere som blir kapret av russiske ubåter og havner i fangeleir og en jøde fra Ungarn som da han endelig vender hjem, anholdes av russerne og aldri får vite hvorfor han blir holdt i fangeleiren.
Systemet viser også hvordan Stalin kan følge reglene, men samtidig ikke. Haagkonvensjonen om for mye gram kjøtt krigsfanger skal få, blir overholdt, bortsett fra at kjøttet er hestehoder, kuhoder og klover som det ikke er mye kjøtt på (som det blir kokt suppe på).
Da de vestlige maktene maser på at Sovjet skal sende hjem krigsfangene, opprettes femminuttersdomstoler som gjør krigsfangene til krigsforbrytere av de merkeligste grunner (slik som at de ikke skjøt offiserene sine og deserterte under krigen). Men pga tilfeldighetene blir noen av dem likevel sendt hjem, mens Wolfgang som aldri får en dom, fordi prosessen stopper opp, blir igjen i leiren.
Igjen er det flere scener jeg bet meg fast i. Ertesuppemarsjen hvor tyske krigsfanger ble marsjert gjennom Moskvas gater hvor de dreit på seg og publikum skrek «Germanski nix kultura» mens det ble laget propagandafilm. Det ble ikke filmet at de i forkant ble gitt næringsrik suppe som var for kraftig for de underernærte kroppene, hvor tanken var at de skulle gjøre i buksa mens de gikk (i alle påstår en av medfangen til Wolfgang dette, da medfangen selv var mer på marsjen).
En annen scene er grisen i bekkefaret mellom frontlinjene under krigen som lokker til seg tyske soldater for å stille sin evige hunger. De som sniker seg ned for å fange den, oppdager for sent at den er bundet rundt den ene foten. I den andre enden er det russiske soldater som peker med gevær og slik blir de tyske soldatene tatt til fange (sult er et vedvarende tema i de fleste memoarer på østfronten).
Jeg lærte også at rotter foretrekker øyne og kjønnsdeler på gjenglemte lik i kleshauger hvor klær skal sorteres og at de viktigste eiendelene til en fange, bortsett fra klærne, er treskje og en blikkboks i snor rundt liv.
Og at det var krigsfanger ble Hitlerjugend som kommer som 18-19 åringer til Wolfgangsbrakke i 1947-48 som da må ha vært mindreårige da de ble fanget. Samt at de som overgav seg etter krigen kalte seg kapitulanter og mente de ikke var vanlige krigsfanger, men soldater fortsatt, noe som gikk over i løpet av kort tid.
Hvis du vil ha et usentimentalt innblikk i stalinistiske leire sett gjennom norske øyne, er dette en bok du bør lese. Den er kort, men drivende og informativ. Etter jeg leste den, er jeg glad jeg ikke er Wolfgang Windingstad, som var så uheldig å være halvt tysk og slik nesten ble skubbet inn i NS gjennom vedvarende mobbing (den tyske moren var helt imot at han vervet seg til Luftwaffe da han var 16 år, for han ville bli flyver, men tilfeldighetene spilte inn: da to dansker stakk av fra treningsleiren ble det bestemt at ingen av de skandinaviske rekruttene kunne bli flyvere).
I etterordet av Wolfgang Windingstad forteller han at han i 2007 vendte til Kaprolat og Hasselmann-høyden hvor han i sin tid ble tatt til fange, men hvor levningene av hans kamerater lå (sammen med russiske levninger) slik de falt 24-26. juni 1944, noe som viser hvor heldig han egentlig var som ikke led samme skjebne.
Displaying 1 of 1 review