Mennesket og maktene

by Olav Duun

Genres: Classics, Fiction, Novels, Roman, Scandinavian Literature

205 pages, Hardcover

First published January 1, 1938

About the author

Olav Duun was a noteworthy author of Norwegian fiction. He is generally recognized to be one of the more outstanding writers in Norwegian literature. He stands as a remarkable synthesis of the Norwegian folk spirit and the European cultural form. The most notable works are his six volume, The People of Juvik, which deals with four generations of a family of peasant landowners. He once lacked only one vote to receive the Nobel Prize in Literature, and was nominated twenty-four times, in fourteen years.

Olav Duun er en av de viktigste nynorskforfatterne fra første halvdel av 1900-tallet. Med en bakgrunn som fisker i Namdalen i Nord-Trøndelag kunne han skildre tilværelsen langs kysten friskt og livaktig, i et språk som var preget av dialekten hans.

Reviews

[Ida · Rating 1 out of 5]

Kanskje den verste boken jeg har lest i hele mitt liv. Jeg skjønner ikke hvordan forfatteren har klart å ta en historie som i utgangspunktet er interessant og bare skrive seg totalt rundt alle deler av historien som kan vekke noen som helst form for interesse. Det er jo masse handling, hvorfor skriver han ikke om det? Denne boken er 184 sider med small-talk om ingenting.

[Trine Hegre · Rating 5 out of 5]

En meget god bok. En fornøyelse å lese. Verket består av en rammefortelling med en mytisk undertone, en kollektiv fortelling om et øysamfunn og individuelle fortellinger om enkeltmenneskets skjebne. Temaet er menneskeverd og gjennom de ulike karakterenes opplevelser får vi som lesere være vitne til hvordan de selv oppdager sin egen verdi, i kraft av selv og gjennom relasjoner til andre som står de nær.

[Mathias Karlsen · Rating 2 out of 5]

En sammenfletting av flere historiet fra Øyværet, et lite samfunn, fordømt til å bli tatt av havet. Her møter vi forskjellige personer med ulike skjebner. Boka har ingen sentral handling.

Historiene til karakterene er til tider interessante, og Olav Duun kommer i ny og ne med snurrige vendinger, spesielt mange gullkorn kommer fra karakteren Helmer.

Det som trekker boka ned for meg er språket. For det første skjer mye av handlingen i boka i et lite lokalsamfunn ved sjøen, og det kommer ofte uttrykk/ord jeg ikke er kjent med. For det andre skriver Duun på det som nå er molgammal nynorsk. Kjedelig å si det, men jeg måtte fighte meg gjennom deler av boka her der jeg tidvis gjetta på hva ord/uttrykk betød. Til sammen førte dette til en heller kjip leseropplevelse, der jeg bare får med meg deler av handlinga i boka.

[Anita · Rating 5 out of 5]

Hvorfor er det bare én "date I read this book"?
Jeg leste den i 1999, i 2004 og en eller annen gang mellom der også. Hvorfor akkurat denne boka er blitt en av favorittene aner jeg ikke, bortsett fra skrivekunsten, naturligvis. For dette er Litteratur av Nobel-format.

[Kathrine Bruflot · Rating 2 out of 5]

Jeg liker konseptet i boka, at vi blir kjent med de forskjellige personene som bor på Øyvære i hvert sitt kapittel, før de til slutt bindes sammen.
Men språket er tungt, og noen av kapitlene er vanskelige å komme gjennom.

[Ninaperfektina]

Girl, denne var vanskelig. Skjønte ikke sånn alt for mye av det som skjedde, men det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg var kjempesyk... Jaja, jeg tror ikke jeg kommer til å lese så mye Olav Duun på fritida i framtida:)

[Hege Storheim · Rating 5 out of 5]

Tung, men verdt det.

[Tine Sundal · Rating 3 out of 5]

Olav Duuns siste utgivelse hadde sine høydepunkter, men ble litt langdryg.

[Sondre J. C. Kvamme · Rating 5 out of 5]

Jau.

[Henrik · Rating 3 out of 5]

Dette er ikke en roman med ett plott. Den består av flere kortere historier om noen av beboerne på Øyvære, en (som navnet tilsier) samling av øyer og skjær et sted langs norskekysten. Karakterenes fortellinger flettes til slutt i sammen, og man får gjerne et annet perspektiv på deres samhandlinger om man leser boken om igjen.

Fra første linje blir vi fortalt at "Det var spådd frå gammal tid at Øyvre skulde gå under", og gangen mot undergangen ligger under alle fortellingene og kuliminerer i siste kapittel, der menneskene virkelig må kjempe mot naturmaktene. Andre makter (samfunn, religion, konformitet, lov og moral osv.) er og sentrale.

Det hadde vore en frostrik vinter og stadig meir snø, nå var det òg vakkert. Det var første gongen han syntes at sundet og strendene sov. Dei sov fagert der dei låg. Synd at verda skal gå under ein gong. Om det er aldri så lenge til.

Vi møter karakterer som blir forlatt, baktalt, bedradd, voldtatt, og mer. Øyværet har på noen vis endt opp som et sted der det samles folk som har rømt eller blitt kastet ut av fastlandet.

Og elles så stod nå ikkje verda til dommedags heller. Det var ei trøst.

Til tross for all motgang ligger det en tro på mennesket i bunn av verket. I etterordet siteres Sigrid Undset om Duun:

"For Duun var det vi kaller alminnelige mennesker noe stort og respektinngydende - hver og en av dem bar inni seg en hel verden på godt og ondt, endeløse muligheter for utholdenhet eller svik, for ham var alle mennesker både fengslende, løyerlige og rystende store"

Etter at stormen har nær dratt Øyværet til havets bunn, og 11 av innbyggerne ligger døde, er det enda mennesker igjen. Mennesket har triumfert over Maktene

Øyvære rømte ikkje frå dem

Boken kom ut i 1938, og Duun var fullt klar over at Europa var på randen av en ny storkrig. Anno 2024 virker denne tematikken ubehagelig relevant, både med tanke på krig og klimakrise.

Det som gjør at boken kun får 3 stjerner av meg er til dels grunnet leserens svakhet når jeg må omstille meg til noe gammeldags Nynorsk. Duun kunne og vært litt mindre diffus som forteller, jeg må ofte lese paragrafer om igjen for å få med meg helt hva som har skjedd.