Året er 1814, og Aslak Broch har akkurat fylt atten år da representanter fra hæren kommer til gården og krever at han melder seg til tjeneste. Foreldrene motsetter seg sønnens ønske om å dra. De har ofret for mye til å la ham dø i strid for en dansk konge.
Aslak har ventet på en slik mulighet hele livet. Han trosser foreldrene, og for første gang blir han kjent med gutter på sin egen alder. Hjemme på gården må foreldrene håndtere angsten for at sønnen skal dø.
Et jentebarn er historien om brorskapet mellom tre unge menn i krig, og to foreldre som blir stående igjen alene med skyldfølelsen etter synden de utførte for å holde sønnen i live.
Utrolig godt skrevet, helt vilt at Tilrem er så ung og skriver sånn om mennesker. Men det ble for mørkt for meg.. Leste den på rommet til min egen lille gutt mens han sov ved siden av meg. Passer ikke for sarte småbarnsmødre. Fikk ikke sove for det prega meg sånn. Hvis du tåler refleksjoner om krig, mørk skam over fryktelige ting som nok har skjedd (prøver å ikke spoile her) så kjør på! Språket flyter og beskrivelsene er veldig gode. Nå må du ha meg unnskyldt for jeg må begynne asap på en Kate Morton bok og noe lettere og mer fornøyelig etter denne mørke stenen i magen! Men kudos til Martin Tilrem altså!
This is a fabulous read. It’s hard to believe that it’s the author’s debut novel — and that the author is a 25-year-old. It would be nearly impossible for me even to summarize it without spoiling the plot. For those who don’t read Norwegian, I can only say that it will be worth waiting for a translation!
En gripende og vond historie om fattigdom og krig. Har man et valg? Tar man de mulighetene som kommer? Dette er en debutant. Han har valgt et spennende tema, nemlig kampene mellom Norge og Sverige i 1814. Det er en fattig tid, og mange av guttene som er soldater, er gutter som kommer fra gårder og som har liten erfaring med kamp. Det kan være fristende å dra i krigen. Det er to historier som går parallelt. Hovedpersonen er tilsynelatende Aslak Broch. Han har levd et beskytta liv i fattigdom. Foreldrene fikk tvillinger, men søsteren hans døde da hun var veldig liten. Aslak vokser opp og lærer gårdsarbeid, skogsarbeid og lesing og skriving av faren. Vi følger den lille familien fram til det øyeblikket han drar med soldatene som kommer med innkalling til krig. Parallelt følger vi ham inn i krigshandlingene. Disse to tidsnivåene gjør at vi får gradvis kunnskap om hva som kommer til å hende i framtida før vi leser ferdig om fortida. Denne kunnskapen gjør det vondt å lese. Det blir hjerteskjærende. Det er vanskelig å skrive om boka uten å røpe for mye. Jeg kan si så mye som at det handler om umulige valg. Det er kanskje ikke valg, en gang. Samvittighet. Anger. Samspill. Gud? Tittelen på romanen kunne ha vært knytta til han det handler mest om i det ytre; nemlig Aslak. Men så er tittelen Jentebarnet. Vil du vite hvorfor, må du lese boka. Det synes jeg du skal gjøre.
For ei nydelig bok. Elsker måten den hopper i tid og perspektiver. Språket flyter så godt, og boka har godt driv hele veien. Måtte grine. Ligger an til å bli årets beste bok, skal mye til for å toppe denne leseopplevelsen. At dette er en debutroman er utenfor min fatteevne. Bravo!!
Jeg liker bøker som plasserer enkeltmenneske inn i store historiske hendelser. Mikrobilde veves sammen med makrobilde. Når makrobilde er Norges selvstendighetsprosess i 1814, og hendelsen er en dramatisk men like fullt lite kjent krig mot Sverige i løsrivelsesprosessen, er de ytre spenningsfaktorene på plass. Men for å utløse komplett leseropplevelse, må også mikrohistorien være troverdig og engasjerende. For meg ble ikke denne dimensjonen av romanen tilfredsstilt. Jeg tror kanskje det handler om at karakterene er for endimensjonale. Jeg opplever at sentrale karakterer i begrenset grad utvikler seg. Og kanskje det er meningen; at menneske er fanget av sine egne vaner og mønstre. Men når jeg leser at forfatteren er født i 2000, blir jeg imponert. Så jeg utelukker ikke å lese mer av denne forfatteren senere.
I den tiden hvor Jessheim ikke var særlig annet enn en lysning i skogen, finner vi Aslak og foreldrene hans. De har det godt om ikke romslig i det lille tømmerhuset sitt, men en kan ane at det ikke har vert like greit der tidligere.
Noe særlig annet enn kongledyr har heller ikke Aslak i nettverket sitt, så når det Ullensakerske Skarkskytter- kompani kommer på døra for å kreve at gården avleverer et mannstykke til fedrelandets beskyttelse ser Aslak mulighet til å utforske verden.
Eller hvertfall kommer han seg helt til Kongsvinger, lengre unna enn han noen sinne har vert. Her gjøres han klar for å møte svenske kuler sammen med andre unge menn fra Romerike.
Under denne korte krigen med Sverige i 1814, men virkelig nok for de som deltok i den, sitter de to foreldrene igjen alene i tømmerhuset sitt og tenker på ukristelige valg de måtte ta for at sønnen skulle vokse opp, en sønn de kanskje ikke ser igjen.
Et jentebarn er da altså en betydelig mer brutal bok enn hva tittelen skulle tilsi, og betydelig mer velskrevet enn hva en skulle forvente av en debutant. Jeg våger meg nesten til å rulle yatzi for denne nybegynnerboka, men nøyer meg med fullt hus.
Et jentebarn er en bok med god flyt i språket, og en fortelling om hvordan mennesker kan reagere i nød. Den handler også om krig, og fattigdom, og overbeskyttelse. Boken er satt i 1814. Jeg likte fortidslaget hvor vi følger foreldrene som får tvillinger, men bare har råd til et barn. Samtidig tenkte jeg at, kunne de ikke bare gitt bort barnet?
Forfatter kunne gjerne skildret mer gjennom boken. I starten er det et veldig slående bilde av moren som ser ut på Aslak og mannen, og tenker på et maleri. Når soldatene kommer for å verve Aslak til krig tenker hun på blod i maleriet. Så forfatteren kan absolutt, han kunne bare gjort det litt mer.
Jeg følte at jeg var nærmere karakterene i fortidslaget enn nåtidslaget i krigen. Aslak føles litt for distansert, og noe av ensomheten hans som barn kunne skint enda mer gjennom i nåtidslaget. Usikker på hva jeg synes om pacingen. Det er godt driv, men det går også litt vel fort uten at det får en funksjon, bortsett fra kanskje i krigsscenene.
Relasjonen mellom foreldrene etter det forferdelige er gjort interesserer meg nesten mest. Det kunne vært en hel roman i seg selv, hvordan de bærer og takler dette.
Et jentebarn av Martin Tilrem er en sterk debut, en roman som lar meg som leser dikte med underveis. Romanen er ganske stramt lagt opp, det liker jeg. Det er visse steder der jeg ikke får helt tak på fortellerstemmen, men jeg synes det er interessant og tenker på hvorfor jeg tolker sånn som jeg gjør. Videre tror jeg ikke det er realistisk at et persongalleri i handling lagt til før 1900-tallet ville brukt ord som «klikke» og «sjekke». Dette er uansett småpirk fra meg.
Vond å lese, men gripende og aktuell. Måten den beskriver krigens meningsløshet det treffer. Den viser hvordan mennesker blir brikker i et større politisk maktspill. Samtidig beskriver den også hvordan de fattige og sårbare i samfunnet er de som bærer den tyngste prisen. En roman om det å miste, å ofre, og å leve videre med det. Jeg sitter igjen med spørsmålet om hva er det vi ofrer og hva får vi egentlig igjen?
Den beste boken jeg har lest på lenge. Forfatteren har en helt utrolig formidlingsevne som drar leseren inn, og karakterbeskrivelser som gjør at man føler man kjenner karakterene og selv er en del av historien.
En sterk og gripende historisk roman. Vi møter 18 år gamle Aslak i 1814, når han trosser foreldrene og går inn i hæren. Han finner fellesskap blant andre unge menn, mens foreldrene må håndtere redselen og skyldfølelsen hjemme på gården. Jeg ble imponert over hvor nært og levende en forfatter på kun 25 år har skrevet. Boka rommer både krig, familiebånd, fattigdom og håp, og jentebarnet som dukker opp gir historien en ekstra dybde. En bok jeg kommer til å huske lenge.