We're a little more than halfway through Balle's hypnotic, monumental seven-volume novel about a woman set adrift within the walls of November 18th. Balle's riveting project continues to wring ever more fascinating dimensions from time and its hapless, mortal captives. In Book III we saw the addition of a handful of new characters to Tara's world--fellow travelers within November 18th--and now Book IV heralds the arrival of many others, and soon to be even more, roaming uncertainly through the same November day. Could this be the first stirrings of an alternate civilization? The big house in Bremen turns into the headquarters for this growing group of time-trapped individuals. But who are they and what has happened to them? Are they loopers, repeaters, or returners? A brilliant modern spin on the myth of Babel in the Book of Genesis, Book IV asks urgent questions, concerning the naming of things, of people, and of the functions of language itself-must a social movement have a common language in order to exist? Snatches of conversation, argument, and late-night chatter crowd onto the pages of Tara's notebooks. Amid the buzz and excitement of a new social order coming into being, Book IV ends with a sudden, unexpected, and tantalizing cliffhanger that no one--not even Tara, our steady cataloger and cartographer of the endless November day--could have foreseen.
Solvej Balle er en særegen stemme i dansk litteratur. Hun var del af en gruppe hovedsageligt kvindelige forfattere, som debuterede eller slog deres navne fast i begyndelsen af 90’erne. Siden Balle debuterede i 1986 med romanen ”Lyrefugl”, har hun udgivet ganske få værker, så det var en overraskelse, da hun i 2020 annoncerede det ambitiøse og filosofiske syvbindsværk ”Om udregning af rumfang”, som hun i 2022 modtog Nordisk Råds Litteraturpris for, for de første fire bind
I just love the atmosphere of these books. They are the perfect mix of tension, relaxation and intellectual stimulation. The only problem is they are too short...I finish them in 3 hours and then have to wait for months for the next instalment to come out...
Det har nu gått snart tio år sedan Tara fastnade i artonde november, den här boken rymmer drygt fyra av dem. I Bremen börjar ett mindre samhälle utveckla sig befolkad av människor med samma enahanda tideräkning. Nu är Tara del i ett kollektivt vi och det blir tydligt hur flockdjuret människan med hjälp av språk organiserar, planerar, skapar rutiner och samarbetar i arbetsgrupper för att skapa bästa möjliga förutsättningar. En människa som bokstavligen lever för dagen, är det ens en människa? Tara funderar på om de håller på att förlora sin mänsklighet utan karriärjakt, konkurrens, tillväxt och framtidsplanering.
Jag gillar fortfarande att följa Solvej Balles undersökning av vad en människa är, men i den här fjärde delen råder stiltje. Det är först på sidan 55 när diskussionen om ”Ego-bilen” avhandlas som mitt intresse vaknar. Men sen tycker jag inte heller den scenen är eklatant nog. Kanske börjar Om uträkning av omfång bli alltför politisk för min smak. Det verkar som att Balle fastnat med blicken på folket (”årstidsmonstren” =vi som inte nöjer oss med det klimat vi lever i utan reser och idkar resursslöseri) och att makthavare och industri hamnat i döda vinkeln.
Avslutningsvis placerar hon mig hängande på klippan och givetvis ser jag fram emot nästa del i Balle-septologin.
De filosofische onderstroom van Solvej Balles tijdexperiment worstelt zich in dit vierde en voorlopig interessantste en vlotst lezende deel opvallend meer naar de oppervlakte. Enerzijds is er het concept - kraakhelder en toch moet je er je hoofd bij houden en zijn er onregelmatigheden die het spannend houden. Dat concept zorgt voor de verhaallijnen en maakt 'Over de berekening van ruimte' bijgevolg nog steeds een roman, literatuur dus.
Maar anderzijds worden er in dit deel heel wat filosofische thema's en benaderingen aangesneden, niet alleen over het concept tijd en onze beleving(en) daarvan, maar ook over het bewustzijn, over 'wat te doen?' en 'hoe te leven?' binnen een gegeven situatie. Het collectieve wordt tegenover het persoonlijke afgewogen en zeker hedendaags zijn de ecologische, duurzame en milieubewuste keuzes die je kan maken.
Met voorlopig nog slechts 1 vertaald deel binnen handbereik en dan, volgens de website van de uitgeverij, is het wachten tot augustus 2026 om het voorlaatste deel te kunnen lezen. Ik ga de tijd dus zijn werk laten doen en iets langer wachten om deel V als overgang naar volgende zomer te lezen, niettegenstaande opnieuw een intrigerende cliffhanger.
A bit of philosophical interlude in the middle of the septology, filled with the at times boring work of community building, including meetings, minutes and large group discussions. As always Balle leaves us with a tantalising cliffhanger "Maybe there are too many of us by now," said Olga. "Or just enough," said Chani. "Enough people to let the world grow."
Giving Tower of Babel vibes and channeling the adagio that more cooks don't make for faster cooking, and a commune is not necessarily the most efficient form of organising a group of people, we are in a bit of a lull in Bremen in Volume IV. Tara, biologically in her mid 30s now, discovers community, there are a lot of meetings and people coming by and branching out again to Liege, Osnabruck, Italy and Spain. There are some herbological signs that not everything is as fixed in 18 November as one might suspect. The fact that passport pictures are further and further from biologically aging people is a jolt, showing how deeply Solvej Balle thinks about the topic.
I am wondering how much impact years of consumption, even by a small group of people, would have on the food reserves of a relatively small town as Bremen. Things like coffee, tea and more particular fresh produce must run out quite quickly in our current just in time economy (making me think again of how every civilisation is just a few days from famine and anarchy if the logistics of food would be disrupted, recalling earlier volumes their passing fascination with the Roman empire).
And then there is a cliffhanger and twist at the end of the volume that leaves me eager to read part V. Hopefully translated soon from Danish! Onwards!
Dutch Quotes, decidedly spoilers if one has not read I through III yet: 'Opnieuw werd hij geloofd. Deze keer zonder iets te hoeven bewijzen. Veel begrip, geen hulp, zei hij. Maar wat kon je eraan doen?'
'Maar dan denk ik dat het misschien mijzelf betreft. Misschien ons allemaal. Misschien zijn we allemaal een beetje onrustig. Vrezen we schokken en onverwachte veranderingen. We hebben het eerder meegemaakt: een wereld verliezen die we kenden. We weten dat je nergens zeker van kunt zijn. Of van niemand. Alsof een ander mens een geschenk is waar we op moeten passen.'
'Het is duidelijk dat Ralf vindt dat we ons meer zouden moeten richten op de tijd na de achttiende, zodat we daar klaar voor zijn, maar de meesten van ons geloven niet dat er haast bij is. Het is moeilijk je voor te bereiden op iets waarvan je niet gelooft dat het zal gebeuren
'Misschien zijn we inmiddels met te veel, zei Olga. Of met genoeg, zei Chani. Met genoeg mensen om de wereld te laten groeien.
'Er moest plaats zijn in de woorden, er moest niet alleen plaats zijn voor iedereen, maar ook voor kennis en inzicht. We moesten goed nadenken. Hoe konden we anders weten of een woord juist was. Je kunt niet zomaar een woord aanwijzen en eisen dat andere mensen zich erin kunnen vinden. Hoe kunnen we weten of onze stilstand een catastrofe is of gewoon een kentering. Als we een woord willen bedenken voor wat ons is overkomen, moeten we eerst begrijpen wat het is. Ze bedoelde dat we veel te weinig ons best hadden gedaan om te begrijpen wat er feitelijk was gebeurd. Lag het aan ons? Was er iets veranderd in onze hoofden? Was de wereld zelf ontwricht geraakt? Dat moesten we allemaal weten, wilden we enige hoop koesteren om woorden te vinden die precies waren.'
'Er waren grenzen aan hoeveel kennis we konden verlangen. De mensen van vroeger konden de zon zien opgaan en dus noemden ze dat een zonsopkomst, want dat was wat ze zagen. Een object dat zich omhoog bewoog. Hadden ze de zaak moeten onderzoeken en grondiger te werk moeten gaan? Hadden ze moeten wachten met over de zon spreken tot na Copernicus? Of nog langer? Hadden ze moeten zeggen dat ze helaas pas over duizenden jaren over het opkomen en ondergaan van die gele schijf konden spreken als iemand ontdekt dat wij en de planeet waarop we leven om de zon draaien. Dat de zon geen schijf is, maar een bol, dat ze niet geel, oranje of rood is, maar dat de atmosfeer haar de kleuren geeft. Wanneer weten we genoeg om de dingen een naam te geven? Wanneer gooien we de woorden die we hebben weg en bedenken we nieuwe?
'Geobserveerd worden. Dat was erger dan de gedachte dat hij uit het geheugen van de mensen werd gewist. Liever vergeten dan te veel bekeken, zei hij.'
'Olga snapt niet dat iemand kan denken dat hij zelf schuld heeft aan het tot stilstand komen van de tijd. Alsof de wereld een plek is die stabiel blijft als je maar het juiste doet. Een balans die je niet mag verstoren. Alsof er panklare oplossingen bestaan, en als je die maar volgt, zal jou niets overkomen. Helemaal niets. En als jou wel iets overkomt, heb je iets verkeerd gedaan.’
'De wereld is geen kalme zee die je bevaart en waarbij je alleen maar moet voorkomen dat je bootje begint te schommelen, zei ze. De wereld is een schommelende boot, een schip in een storm, en als je omvergeworpen wordt komt het daardoor. Omdat de wereld een plek is die je omverwerpt. Ze vond dat al onze overwegingen over eigen schuld een overschatting waren van onze capaciteiten. Alsof we het universum in beweging konden brengen, buiten werking stellen, de dag op repeat konden zetten. Als we dat echt vonden, begreep ze niet dat we onze superkrachten niet allang voor iets beters gebruikten. Als je de natuurwetten en het hele universum kon tarten door het stelen van ziekenhuishemden, dan moesten we maar eens aan de slag.'
'Ze had het gevoel gehad dat elke golftop het einde had kunnen betekenen en dat elk dal het laatste moment kon zijn geweest voordat de golven over de boot heen sloegen. Maar die gedachte kwam pas in haar op toen ze weer aan land was. Dat verbaasde haar. Alsof we ons op de toppen en in de dalen van het bestaan bevinden zonder te weten wat er gaande is. Terwijl je daar bent denk je dat je veilig bent.'
'En nu? Wie oefende druk op ons uit? Niemand. Waar moesten we heen? Nergens heen. Wat werd er van ons verwacht? Niets. We leefden niet in een wereld van botsingen en hindernisbanen, we waren niet elkaars tegenstanders of springplank of helpers of pionnen in elkaars spel. We hoefden ons niet te laten gelden, te positioneren, hoefden niet te performen, niet het tempo te verhogen, geen doel te bereiken. Het ontbrak ons aan niets, we hoefden elkaar niet te bevechten om banen en aanzien en hoger loon. We hoefden onze status en rijkdom niet te tonen met auto’s, woningen, gadgets of mooie kleren, want iedereen kon hetzelfde krijgen. Als je wilde.'
'Maar dan denk ik dat ik hem gisteren heb gezien. Op de zeventiende. Waarom zou ik hem nu al missen? En morgen zie ik hem weer. Op de negentiende. Zeg ik. Dat is gauw. Morgen is gauw, zelfs al duurt het misschien nog heel wat dagen. Als morgen komt. Maar je kunt nooit weten of dat gebeurt. Vandaag is vandaag en de dagen vloeien in elkaar over. Vandaag vloeit over in vandaag. Dat is geen ramp, het is enkel een dag die is gestopt en ik weet hoe het is: Thomas is gelukkig in zijn huis en hij mist me niet, want ik kom morgen.’
'Ze willen steeds meer: nieuwe plekken, een betere zomer dan laatst, nieuwe wintergerechten, vers geplukte paddenstoelen uit verre bossen, ze willen nieuwe vrienden en reisgenoten, ze willen nieuwe schoenen en verse bessen. Wat is er mis mee om iets te willen, wilde Stevan weten, en wat is er mis mee om te krijgen wat je wilt?'
'Wie zijn wij? Horen we bij elkaar? Hebben we een richting? Hebben we iets gemeen? Zijn er anderen op weg naar hun lang geleden verloren geliefde? Op weg om deel van een groepje van twee te worden die veel te lang van elkaar gescheiden waren? En ben ik dáár naar op weg? Ik weet het niet, maar we vervolgen onze weg. Ik kijk naar het landschap achter het raam en het wordt een beetje donker buiten, alsof het gaat regenen. Ook hierbinnen wordt het donkerder en het licht gaat aan in de coupé. Ik kijk uit het raam. Het regent.'
Det er utroligt at læse en romanserie, der virker så gennemtænkt og så velplanlagt som Om udregning af Rumfang. Den måde Solvej Balle har udregnet sit univers er fænomenal.
Bare måden hvert enkelt bind i serien opererer som ringe i vandet er fascinerende. Hun udvider for hvert bind. Det går fra det nære, minimale, intime til i højere og højere grad at blive det kollektive, maksimale og allestedsnærværende.
Den kredsende koncentriske koncentration, der ligger i hendes begrebsforskydninger er mesterlig. Læs bare læs.
Vi er heldige, at så stor kunst kan udspringe af vores middelmådige socialdemokratiske smatstat.
Tycker serien som helhet är fantastisk men det kändes aldrig riktigt som jag kom in i den här boken. Lite för mycket samma samma, väldigt många namn som jag inte höll isär, kanske läste jag den för sakta och för upphackat? Men, tio sista sidorna, där hände något! Och såklart kommer jag läsa del 5 och 6 och 7.
vau, kokia pabaiga! skaitant paskutinį skyrių per kūną lakstė šiurpuliukai ir dabar siaubingai reikia penktos dalies. :D šiek tiek kankinausi skaitydama filosofines diskusijas apie kalbą ir žodyną, bet paskui grįžo istorijos, kurias balle moka taip gražiai sugalvoti, o netikėtas posūkis pabaigoje buvo lyg šviežio oro gūsis - gaivinantis ir net gąsdinantis. šiaip šita dalis išsiskiria iš kitų savo utopiškumu, buvo gera patirti tą utopiją, žavią, bet kartu grėsmingą, nes einant laikui, ar tiksliau, klojantis dienų pasikartojimams, paslaptis sunkėja. labai smalsu, kaip viskas rutuliosis toliau.
Denne var bra, men kanskje den jeg likte minst hittil. Den føles litt ut som eneren men hvor forfatteren bare har fantasert om hvordan forskjellige folk kan ha opplevd å sitte fast i tiden. Likte likevel alle samtalene og møtene som kom ut av de forskjellige menneskemøtene. Og hun avslutter selvsagt boka med en cliffhanger.
Tror ikke den skal inn i bingoen, men hvis jeg blir desperat kan jeg plassere den i «land jeg har vært»
Nej men NU skakar marken jag står på, hur kunde jag ens ha mina små tvivel på denna samling böcker? Det här är det bästa som skrivits!
”Hela tiden något som blir till något annat, alla dessa transformationer, och ändå kommer vi inte vidare, vi agerar och agerar och det är samma dag. Ingenting rör sig framåt. Det stormar i ett glas vatten.”
Tycker om att denna utforskar lite fler sätt att leva i den 18 november. Jag har tänkt att man hade kunnat fucka ur och ta vara på möjligheten att typ kunna göra vad som helst. I denna del är det några som gör något lite åt det hållet, även om det inte är fullt så dramatiskt. Men konsekvenserna blir att resurser försvinner, och de behöver förflytta sig och hitta nya ställen. Tara och hennes gäng försöker istället spara på resurserna och inte belasta världen. Vad är det rätta att göra när de lever i den värld de gör?
”Och nu? Vem pressade oss? Ingen. Vart skulle vi? Ingenstans. Vad förväntades av oss? Ingenting. Vi levde inte i en värld av kollisioner och hinderlopp, vi var inte varandras motståndare eller språngbrädor eller hjälpare eller brickor i varandras spel. Vi behövde inte hävda oss, prestera, positionera oss, öka farten, komma i mål. Vi saknade ingenting, vi behövde inte tävla mot varandra om jobb och anseende och högre lön. Vi behövde inte visa vår status eller rikedom med bilar och bostäder och gadgets och häftiga kläder, för alla kunde få samma sak. Om de ville.”
Fjärde delen i den här serien och halvvägsstrecket passeras.
Det är kanske den del hittills som är mest science fiction; inte för att det händer något nytt men för att det är mer fokus än tidigare på diskussioner om både den stannade tidens praktiska följder och teorier om vad den kan bero på. Det är ömsom intressant, ömsom långtråkigt. Mest spännande är samtalen om klass, våld och resurshantering men eftersom så mycket fortfarande är okänt är det svårt att veta vilka analyser man kommer att kunna dra i slutändan.
Som i alla tidigare delar slutar det med en cliffhanger, kanske den mest intressanta hittills. Efter en del som i mångt och mycket kändes som att trampa vatten blev jag på de sista sidorna väldigt peppad på fortsättningen.
Halvvägs genom boken tyckte jag att den var SÅ tråkig och meningslös, började önska att författaren slutat efter första boken (som var så så bra). Men mot slutet blev det ändå bättre sååå
what is actually Solvej Balles literary strength? the fact that she has written these seven volumes, that it’s a cohesive story and that it is continuous in style. what is the thing that she is doing really well in these books, what is her focus? there isn’t really a focus: the books don’t really dig deep into the characters’ emotional experiences, it doesn’t really narrate very interesting events at regular intervals, it’s doesn’t seem to intent to answer the questions why the standstill has happened and why it’s still there, and it’s stylistically not really especially interesting. it seems she just wanted to write a report on how life would be in case of a standstill like this one. she’s dragging on through the days without shying away from mundanity, which makes it realistic though not necessarily in a way that would make the work impressive. the characters are all kind of flat, a little bit similar, they just carry the same kind of funny names.
earlier i wrote that i missed some broader reflections on the protagonist’s part concerning the way her life changed, some reflections as to whether she misses her husband, her previous life and the anticipation of a future. that affect finally gets some attention in part 4, where she actually writes that it is precisely the being together with peers that was necessary to bring about such reflections (page 117). i am actually not sure if i find that a very credible way of thinking. there must have been moments before, short moments of reflection on what it entails that this is her life now — precisely because she was alone then, and had a lot of time to think — where i’d expected an overwhelming sadness. i’d think being together with other people is only a welcome distraction from that loss. it is, the protagonist tells us, but it also puts emphasis on that loss — i am not sure if i believe that. if i agree with the author in that regard.
many extra characters have been introduced, but they’ve been introduced at such a high pace that they’re not really introduced but rather mentioned in passing, the reader doesn’t really get an idea of who those characters actually are. the not-so-thorough philosophical discussions that i found a little tiring in part III are continued now, and the only thing that’s different is the amount of people participating in those discussions, but because the characters don’t really come alive, it’s only more names that have been added and not more interesting perspectives on those discussions and it feels like nothing has really changed or developed at all in comparison to part III. consequently, the narrative falls flat a little bit. it’s as if the book has fallen prey to the scepter that haunts big cycles like this one, it falls flat in the middle.
i wonder how Solvej Balle researched this series. or is it just one big thought experiment?
there’s something a bit unconvincing about these endless meetings. i just don’t buy that after the standstill everyone has turned into a cooperative being that is so open for discussion, so mentally flexible, as to allow these unending and wavering discussions. why aren’t there any people who aren’t open to the opinions of others, and just act uncompromisingly according to their own convictions?
earlier i wrote that i wondered why the protagonist did not really think about the people who aren’t stuck in November 18th; about their perspective; now it seems that this has finally gotten some attention in one of the many discussions the characters engage in. they discuss everything, so also this — i’m just surprised that the protagonist hasn’t considered these things herself in the, what, four years that she has spent alone?
Vad vore värst - att vara fast i 18e november eller fast i cirkulära resonemang med personer i ditt kollektiv kring olika ords betydelse? I fjärde delen av OUAO kombinerar SB dessa mardrömsscenarion!! Blev väldigt triggad av diskussionerna pga påminde mig om att vara med i Uppsala f*ministk*r när man tragglar saker utan att komma någonvart :- ) Tidshoppen blir större och större och karaktärerna fler. Förlorat grepp om det hela.
Mina frågor: har det framgått om de alla fastnade i tiden samtidigt?? Också, hur kommer det sig att ingen har skjutit av sig än?
Som vanligt en bra cliffhanger... YOU GOT ME AGAIN SOLVEJ! Ses snart för den femte delen av denna septologi.
Mange interessante samtaler i denne. Det er jo kanskje det jeg liker best. Jeg synes det er spennende at de er så mange folk, det gjør meg nysgjerrig på hvor stort omfanget av denne hendelsen (eller anastrofen) er. Likevel er det også litt slitsomt når mange nye karakterer blir introdusert på kort tid, og man er usikker på om dette er noen man skal forholde seg til videre eller ikke.
Nå føler jeg at jeg må vente med den femte boka til jeg ser den sjette i butikken, vet jo ikke helt når den skal komme ut.
Fortsatt fascinerande. Och saker börjar kanske lite klarna, känns den inte lite som ett politiskt ställningstagande, eller i alla fall ifrågasättande, av vår konsumtion? Kanske är det jag som börjar bli otålig, men den är lite långsam. Det gillade jag i början, för det kändes som man verkligen var fast i tiden, men nu är det lite upprepande. Grejen är fattad. Men kan mycket väl vara jag som är otålig också, och vill veta vad som ska ske. Hon är bra på cliffhangers, det får man verkligen säga.
At læse bogserien "Om udregning af rumfang" af Solvej Balle, er som en rejse hvor vi i bog fire forholder os til dilemmaet med at en hel gruppe af personer oplever at datoen forbliver den samme. Historien er velskrevet og man glæder til at læse den næste bog.
"Så på det viset var vi ganska lika, menade hon: tvivlare, människor i ett vägskäl eller på resa. Människor med lösa identiteter och förvirrade liv. ... Det var väl bara det.Vi hade suttit löst och slitits med av en vindstöt och förts omkring i blåsten, ensamma eller i små flockar, och så småningom hade vi lagt oss här och där, i hörnen, under en häck, i parkerna. Gulbruna, torra och alldeles lugna. Och nu satt vi här och prasslade lite i vinden."
Minsandten om Solvej Balle ikke (igen) slutter med en gigantisk cliffhanger. Og nu kan jeg endda ikke længere kigge intenst på biblioteksappen for at fremskynde næste bog, for bind V er slet ikke udkommet endnu! Jeg har søgt lidt, men må konkludere, at der ikke ligger en udgivelsesdato. Jeg ville have gættet på 18. november, men det er en lørdag...
Dette bind er domineret af samtaler om, hvad man skal kalde ting. Først og fremmest den ting, at være fanget i den 18. november. De efterhånden mange "fanger" i dagen har ret forskellige opfattelser af deres situation, og selvom det på overfladen ligner lidt småkværulanteri, så har Balle meget mere på hjerte. En af de ret nytilkomne i huset i Bremen, hvor mange af dem bor, siger: "Måske var vi bare dem, der sad løst?" Hun uddyber det med lidt snak om efterårsblade (vi er jo i november). Tara konkluderer: Og nu sad vi her og raslede lidt i vinden.
Under læsningen af dette bind er jeg for alvor begyndt at tænke på, hvordan sygdom og død vil udfolde sig i den 18. november. De berører det i nogle af de mange samtaler, men kun i teorien. Der er dog en enkelt hændelse, som Tara går besynderligt let henover, selvom den er yderst signifikant. Jeg regner med, at den vil blive udfoldet i næste bind.
I den fjärde delen av Balles septologi överbefolkas den artonde november av människor som är fast i samma dag. Det vemodiga kontemplativa är borta och jag tar mig missnöjd igenom den kryllande romanen som mest är en serie förvirrade dialoger ett otal människor emellan som försöker mäta, namnge och gå upp i gemenskap för att hantera sin tidskatastrof (som de inte vill kännas vid som katastrof). Jag blir irriterad på att världsbygget inte håller för så många karaktärer - den vacklande logiken i tidsloopen blir ännu mer vacklande när det är fler människor som testar dess gränser. Hur är det möjligt att hugga mängder av ved som stannar kvar över natten, varför fungerar telefonerna plötsligt så oproblematiskt? Men Balle är väl egentligen inte så intresserad av att universumet ska hålla. Kanske tvärtom. Medan jag skriver får jag mer och mer distans till den här snurriga romanen som jag egentligen inte läste med så mycket behållning. Med distansen kommer en behållning. Boken är ju en snygg metafor för världen vi lever i nu, där en liten privilegierad del av jordens befolkning ändå är tillräckligt stor för att sätta det naturliga kretsloppet ur spel, där man lever som att det inte finns någon morgondag eller enligt principen mycket snack men lite verkstad. Där man gömmer sig i massan för att bedöva sig eller för att slippa ta ansvar. (Jag fastnar för citatet: "Om hon hade varit ensam hade hon säkert sett att det hade kommit oväntade gäster men man ser inte så mycket när man är en del av en grupp"). Solvej Balle är jävligt intressant och stryker mig inte medhårs. Som läsning en tvåa men som tankegods att fundera vidare på en fyra, så landar i något slags medelbetyg - borde förmodligen inte betygsätta alls. Balle är också en jäkel på cliffhangers, som om hon ägnade sig åt spänningslitteratur, och del 4 har också en ordentlig en. Kommer att läsa septologin till slutet!