What do you think?
Rate this book
Barske glæder
Her er samlet et utvalg av Peter Wessel Zapffes artikler han har skrevet i aviser, tidsskrifter og årbøker. Han tar blant annet kraftig til orde for vern av naturen og fjellets majestet. Boken inneholder også fire essays av fire ulike forfattere som gir innblikk i Zapffes tankeverden.
180 pages, Hardcover
First published January 1, 1993
About the author
Peter Wessel Zapffe
26 books346 followersPeter Wessel Zapffe [pronounced ZAP-fe] was a Norwegian philosopher, author and mountaineer. He was well known for his somewhat pessimistic view of human existence and his philosophy is widely considered to be pessimistic, much like the earlier work of Arthur Schopenhauer, by whom he was inspired. His thoughts regarding the error of human existence are presented in the essay, The Last Messiah (original: Den sidste Messias, 1933). This essay is a shorter version of his best-known work, the philosophical treatise, On the tragic (original: Om det tragiske 1941). He called his brand of thought, biosophy, which he defined as "thinking on life".
(Source: wikipedia)
(Source: wikipedia)
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 18 of 18 reviews
August 29, 2025
Noget af tekstene er for mig av de fem stjernes karakter. Jag likte spæsielt "Skismøringens mysterier", "Barske glæder", "Soveposer" och "Farvel Norge".
Jag fant tekstens språg och skrivemåte krevande. Til gjengjeld var deler ochså skrevet på tysk. Likeså var ikke språget av en fullstending avskrekkendes natur, "Ein wunderbares Leseerlebnis!"
Jag fant tekstens språg och skrivemåte krevande. Til gjengjeld var deler ochså skrevet på tysk. Likeså var ikke språget av en fullstending avskrekkendes natur, "Ein wunderbares Leseerlebnis!"
February 2, 2020
Fem ganger fem stjerner for skrivekunsten alene
April 9, 2024
Peter Wessel Zapffe, 1899–1990, opplevde to verdenskriger. Forfatter, filosof, jurist og fjellklatrer. Noen vil si humorist. Skrev deler av sin juridiske embetseksamen på rim.
«Barske glæder» er en samling av kortere kåserier og historier fra naturen, særskilt den norske fjellheimen. Utvalget er skrevet i tidsrommet 1938–1958, og ikke alle har tålt tidens tann like godt, synes jeg. I visse stunder føles det ut som Zapffe er en slags bleik hybridløsning av en Kjell Aukrust under tømmermennenes innflytelse, kombinert med en Arne Næss ute av form. Men når Zappfe er god, så er han god altså. Jeg er spesielt fascinert over hvor velartikulert han er. Det er fristende å tenke at man hadde et større ordforråd den gangen det var litt brattere.
Kåseriene er barske og retter seg inn mot en viss type publikum. Jeg kan tenke meg at en god og silkebrisen guttegjeng, sittende rundt et bål der den ene historiefortelleren overgår den andre, er helt med på notene. I hvert fall da, men kanskje ikke nå. Uansett må man ta det for hva det er, det er jo skrevet i en annen tid.
Zappfe er best når han er sinna, mørk og dystopisk. Han er også ganske vittig, noen ganger til og med morsom, mens andre ganger prøver han litt for hardt på nettopp det. I historien «Farvel Norge» fra 1958 skytes det med skarpt. Spådommene treffer skremmende godt. Han påpeker til og med at russerne kommer, og da går det et gufs gjennom geleen – for de er vel på vei. «Soveposer» er knakende fin. Kunnskapen som fremlegges er betydelig, og det skinner gjennom på en måte jeg likte veldig godt. Her kommer Zappfe inn på blant annet glidelåsproblematikk, og besværet er jo som alle vet: glidelåsen glir når den skal låse og låser når den skal gli.
I boka blir leseren introdusert for ordet «langsnill» – et av de flotteste ordene jeg har hørt noen gang, tror jeg. Langsnill. Smak litt på den.
«Barske glæder» er en samling av kortere kåserier og historier fra naturen, særskilt den norske fjellheimen. Utvalget er skrevet i tidsrommet 1938–1958, og ikke alle har tålt tidens tann like godt, synes jeg. I visse stunder føles det ut som Zapffe er en slags bleik hybridløsning av en Kjell Aukrust under tømmermennenes innflytelse, kombinert med en Arne Næss ute av form. Men når Zappfe er god, så er han god altså. Jeg er spesielt fascinert over hvor velartikulert han er. Det er fristende å tenke at man hadde et større ordforråd den gangen det var litt brattere.
Kåseriene er barske og retter seg inn mot en viss type publikum. Jeg kan tenke meg at en god og silkebrisen guttegjeng, sittende rundt et bål der den ene historiefortelleren overgår den andre, er helt med på notene. I hvert fall da, men kanskje ikke nå. Uansett må man ta det for hva det er, det er jo skrevet i en annen tid.
Zappfe er best når han er sinna, mørk og dystopisk. Han er også ganske vittig, noen ganger til og med morsom, mens andre ganger prøver han litt for hardt på nettopp det. I historien «Farvel Norge» fra 1958 skytes det med skarpt. Spådommene treffer skremmende godt. Han påpeker til og med at russerne kommer, og da går det et gufs gjennom geleen – for de er vel på vei. «Soveposer» er knakende fin. Kunnskapen som fremlegges er betydelig, og det skinner gjennom på en måte jeg likte veldig godt. Her kommer Zappfe inn på blant annet glidelåsproblematikk, og besværet er jo som alle vet: glidelåsen glir når den skal låse og låser når den skal gli.
I boka blir leseren introdusert for ordet «langsnill» – et av de flotteste ordene jeg har hørt noen gang, tror jeg. Langsnill. Smak litt på den.
September 4, 2021
Det jeg skjønte var i hvert fall vittig historiefortelling som var både inspirerende og tankevekkende. Får mulig ta den opp igjen om jeg blir bedre på gammelnorsk.
September 18, 2026
En interessant og til tider veldig morsom leseopplevelse.
Petter Wessel Zappfe (1899-1990) var jurist, fjellklatrer, litteraturviter og filosof. Denne boka er en samling av ulike essays og kåserier skrevet av Zappfe gjennom årene. Originalutgaven er fra 60-tallet og denne nytutgivelsen fra 2011 inneholder også en rekke essays om Zappfe.
Majoriteten av de ulike essayene og kåserien tar for seg fjellklatring. De fleste er humoristiske fortellinger, men enkelte av dem som "Farvel Norge" og "Veien" viser tydelig Zappfes motstand mot all form for utbygging og tilrettelegging av naturen.
Det beste med Zappfe er språket hans. Zappfe kom fra et borgerlig hjem og studerte på universitetet på en tid da dette enda ikke var allment. Han er sprenglærd og tekstene hans florerer med både engelsk, tysk og latin alt pakket inn i riksmål normert til 1907-reformen (Zappfe lærte denne normen på skolen og vek aldri fra den). Mye av gleden ved å lese Zappfe er denne hyperlærde dannelsen kombinert med selvironi og tørr humor mens Zappfe gjengir ulike fjellturer og strabasene han og vennene møtte - en slags akademisk guttastemning fra første halvdel av 1900-tallet.
Noe jeg imidlertid savner i boka er filosofen Zappfe. Han kommer delvis tilstede i essay slik som "farvel Norge" og "veien", men i all hovedsak må man til de vedlagte essayene (skrevet av andre) for å møte ham. Zappfe som filosof var opptatt av økologi og menneskets møte med naturen. Han var dermed sterkt imot all form for utbygging. Som nevnt er det noe sterkt konservativt, elitistisk og nesten reaksjonært ved Zappfe. Naturen har ikke for Zappfe egenverdi men er et sted for menneskelig erkjennelse og denne erkjennelsen finnes i det strabasiøse. Å gjøre fjellet fremkommelig med vei, hoteller, gondoler og stier er dermed mot sin hensikt. Ja, man kommer opp i fjellet men meningen med å komme opp dit har forsvunnet. Fjellet hører til "barske" menn som ham som fortjener det, ikke allmuen. Går man dypere inn i filosofien hans poengterer han at mennesket er overutrustet til sine omgivelser, i motsetning til dyr er vi ikke perfekt tilpasset vårt miljø men må prøve å finne utfordringer som passer til evnene våre - derav mye av menneskets sjelekvaler og smerte. Zappfe er en antinatalist og mener at det er galt å sette barn til verden -menneskeheten bør bli mindre, helst forsvinne.
Som helhet er dette interessant lesning. De fleste av essayene er morsom lesning, og enkelte av dem får en også til å tenke. Det mest interessante, etter min mening, er imidlertid ikke selve essayene men innblikket det gir til en annen tid hvor fjellklatring ikke var like tilgjengelig som i dag, og hvor akademisk utdannelse ikke var for alle og innebar en mye større kjennskap til ulike språk og referanser enn i dag.
Petter Wessel Zappfe (1899-1990) var jurist, fjellklatrer, litteraturviter og filosof. Denne boka er en samling av ulike essays og kåserier skrevet av Zappfe gjennom årene. Originalutgaven er fra 60-tallet og denne nytutgivelsen fra 2011 inneholder også en rekke essays om Zappfe.
Majoriteten av de ulike essayene og kåserien tar for seg fjellklatring. De fleste er humoristiske fortellinger, men enkelte av dem som "Farvel Norge" og "Veien" viser tydelig Zappfes motstand mot all form for utbygging og tilrettelegging av naturen.
Det beste med Zappfe er språket hans. Zappfe kom fra et borgerlig hjem og studerte på universitetet på en tid da dette enda ikke var allment. Han er sprenglærd og tekstene hans florerer med både engelsk, tysk og latin alt pakket inn i riksmål normert til 1907-reformen (Zappfe lærte denne normen på skolen og vek aldri fra den). Mye av gleden ved å lese Zappfe er denne hyperlærde dannelsen kombinert med selvironi og tørr humor mens Zappfe gjengir ulike fjellturer og strabasene han og vennene møtte - en slags akademisk guttastemning fra første halvdel av 1900-tallet.
Noe jeg imidlertid savner i boka er filosofen Zappfe. Han kommer delvis tilstede i essay slik som "farvel Norge" og "veien", men i all hovedsak må man til de vedlagte essayene (skrevet av andre) for å møte ham. Zappfe som filosof var opptatt av økologi og menneskets møte med naturen. Han var dermed sterkt imot all form for utbygging. Som nevnt er det noe sterkt konservativt, elitistisk og nesten reaksjonært ved Zappfe. Naturen har ikke for Zappfe egenverdi men er et sted for menneskelig erkjennelse og denne erkjennelsen finnes i det strabasiøse. Å gjøre fjellet fremkommelig med vei, hoteller, gondoler og stier er dermed mot sin hensikt. Ja, man kommer opp i fjellet men meningen med å komme opp dit har forsvunnet. Fjellet hører til "barske" menn som ham som fortjener det, ikke allmuen. Går man dypere inn i filosofien hans poengterer han at mennesket er overutrustet til sine omgivelser, i motsetning til dyr er vi ikke perfekt tilpasset vårt miljø men må prøve å finne utfordringer som passer til evnene våre - derav mye av menneskets sjelekvaler og smerte. Zappfe er en antinatalist og mener at det er galt å sette barn til verden -menneskeheten bør bli mindre, helst forsvinne.
Som helhet er dette interessant lesning. De fleste av essayene er morsom lesning, og enkelte av dem får en også til å tenke. Det mest interessante, etter min mening, er imidlertid ikke selve essayene men innblikket det gir til en annen tid hvor fjellklatring ikke var like tilgjengelig som i dag, og hvor akademisk utdannelse ikke var for alle og innebar en mye større kjennskap til ulike språk og referanser enn i dag.
June 16, 2025
Leste denne boka for første gang, først for 3,5 år siden, da jeg og en annen eventyrer var ute på en slags "ekspedisjon" nord i vest-Finnmark. Velger denne terminologien, da flere aspekter ved turen gjorde at man undret på om vi skulle komme helskinnet hjem. Noen dager værfast pga et friskt vindpust på utsiden tilsvarende full storm, og en dag med orkan, ga oss god tid til å lese i boka. Selv om nødbua vi lå på ristet en del, og vedovnen hoppet på den brannsikre stålplaten som når du glemmer å fjerne transportskruen i en vaskemaskin, så klarte vi å lese overraskende mye og diskutere innholdet i boka. Døra på utedoen ble til pinneved allerede første natta, så ritualet i dette hellige rommet ble om mulig mer utfordrende enn å pisse i motvind.
Turen var faktisk delvis i regi av Stein P. Aasheim, som var læreren vår på naturguide studiet (han godkjente turen, men hadde således ikke ansvar for vår sikkerhet, innholdet på turen, eller å få oss hjem igjen). Han var faglæreren vår, og det er jo også han som skrev forordet til 2012 utgaven av denne boken. Boken ble brukt som fagbok i denne sammenheng. Anser meg likevel habil i mitt review.
Da jeg leste boka i 2021 synes jeg Zappfe hadde mange interessante perspektiv på det eksistensielle og grunnleggende. Nå, når jeg leser boka igjen i en mer avslappet tilstand i egen stue, klarer jeg å også ta inn all den humoren som ligger i tekstene. Jeg er glad for at jeg også har lest tekstene med et mer kritisk øye tidligere, for å skjønne, forstå, tolke hva han mener i et videre perspektiv. Selv om jeg personlig synes riksmål kan være litt tungt å lese i lengden, så er det fantastisk å lese tekstene igjen. Som andre nevner, er 'Soveposen' en av favoritt-tekstene, i tillegg til 'En huleboer'. Morsomt når det også kommer inn litt nordnorsk dialekt i såpass gamle tekster.
Turen var faktisk delvis i regi av Stein P. Aasheim, som var læreren vår på naturguide studiet (han godkjente turen, men hadde således ikke ansvar for vår sikkerhet, innholdet på turen, eller å få oss hjem igjen). Han var faglæreren vår, og det er jo også han som skrev forordet til 2012 utgaven av denne boken. Boken ble brukt som fagbok i denne sammenheng. Anser meg likevel habil i mitt review.
Da jeg leste boka i 2021 synes jeg Zappfe hadde mange interessante perspektiv på det eksistensielle og grunnleggende. Nå, når jeg leser boka igjen i en mer avslappet tilstand i egen stue, klarer jeg å også ta inn all den humoren som ligger i tekstene. Jeg er glad for at jeg også har lest tekstene med et mer kritisk øye tidligere, for å skjønne, forstå, tolke hva han mener i et videre perspektiv. Selv om jeg personlig synes riksmål kan være litt tungt å lese i lengden, så er det fantastisk å lese tekstene igjen. Som andre nevner, er 'Soveposen' en av favoritt-tekstene, i tillegg til 'En huleboer'. Morsomt når det også kommer inn litt nordnorsk dialekt i såpass gamle tekster.
June 25, 2026
[BOSLO BOKKLUBB #1]
Valgt av Marius. Aldri hørt om boka eller Zapffe for den saks skyld. Fikk med meg at han var en filosof, og trodde dette kom til å bli en veldig tunglest bok på grunn av innholdet, men blei positivt overrasket da bare språket var krøkkete.
Skrevet på gammelnorsk fikk jeg et innblikk i et liv jeg ikke har så mye befatning med, men kunne tenkt meg å prøve ut hadde jeg startet livet på nytt: fjellklatreren.
Boka er en samling tekster skrevet av Zapffe som spenner det banale og hverdagslige (anekdote om å lage egen skismurning eller soveposens historie) til større tema som bevaring av naturen og urbanisering.
Zapffe er sykt lættis (se nedenfor), men språket er nok det som gav meg mest trøbbel, samtidig som det ga en mestringsfølelse de gangene jeg klarte å «henge med» i hendelses- eller tankeforløpene hans. I tillegg er noen tekster bedre enn andre, men alt i alt en fornøyelig bok.
4-
«Smøringssnakket hadde avlastet Et Dukkehjem som selskapslivets aller værste mare; indbydelseskortene bliver påtrykt: ‘Gjestene anmodes om ikke å drøfte skismøring’»
«Amatør-fotograf, jur- og pessimist, tindebestiger, metafysiker og kosmonautisk entusiast, slalåmløper og rottevenn, pianist og kurtisør - et offer for de tusen talenters forbandelse, kort sagt den fornemste juroklattfilotrist blandt astropiasoferne og den ledende rottemetafilur i pessikolåmernes amatografgruppe het Bjørn Bastiansen Vimpelodden.
Til og med sitt enogtyvende år hadde han nemlig klart å undgå alle de håndgrep og uttrykksmidler som folk flest må bruke for å leve, og anlagt nye, nochniedagewesene. Han spiste mysost med ske og suppe med klut på en pinde, han byttet jargon hver lørdag istedenfor skjorte og bragte sin mor til fortvilelse. Kan jeg få støvlen? spurte han ved frokostbordet. -Kjære gutten min - hvilken støvel? sa moren med fru Alvingsk bekymring. -Ostehøvelen.»
Valgt av Marius. Aldri hørt om boka eller Zapffe for den saks skyld. Fikk med meg at han var en filosof, og trodde dette kom til å bli en veldig tunglest bok på grunn av innholdet, men blei positivt overrasket da bare språket var krøkkete.
Skrevet på gammelnorsk fikk jeg et innblikk i et liv jeg ikke har så mye befatning med, men kunne tenkt meg å prøve ut hadde jeg startet livet på nytt: fjellklatreren.
Boka er en samling tekster skrevet av Zapffe som spenner det banale og hverdagslige (anekdote om å lage egen skismurning eller soveposens historie) til større tema som bevaring av naturen og urbanisering.
Zapffe er sykt lættis (se nedenfor), men språket er nok det som gav meg mest trøbbel, samtidig som det ga en mestringsfølelse de gangene jeg klarte å «henge med» i hendelses- eller tankeforløpene hans. I tillegg er noen tekster bedre enn andre, men alt i alt en fornøyelig bok.
4-
«Smøringssnakket hadde avlastet Et Dukkehjem som selskapslivets aller værste mare; indbydelseskortene bliver påtrykt: ‘Gjestene anmodes om ikke å drøfte skismøring’»
«Amatør-fotograf, jur- og pessimist, tindebestiger, metafysiker og kosmonautisk entusiast, slalåmløper og rottevenn, pianist og kurtisør - et offer for de tusen talenters forbandelse, kort sagt den fornemste juroklattfilotrist blandt astropiasoferne og den ledende rottemetafilur i pessikolåmernes amatografgruppe het Bjørn Bastiansen Vimpelodden.
Til og med sitt enogtyvende år hadde han nemlig klart å undgå alle de håndgrep og uttrykksmidler som folk flest må bruke for å leve, og anlagt nye, nochniedagewesene. Han spiste mysost med ske og suppe med klut på en pinde, han byttet jargon hver lørdag istedenfor skjorte og bragte sin mor til fortvilelse. Kan jeg få støvlen? spurte han ved frokostbordet. -Kjære gutten min - hvilken støvel? sa moren med fru Alvingsk bekymring. -Ostehøvelen.»
May 7, 2026
zapffe eier evnen til å rettferdiggjøre og beskytte naturens liv gjennom sin humoristiske, og nesten misantropiske, skrivestil. han både skildrer og reflekterer rundt sine ekskursjoner samt fremviser kunnskapen han tilegnet seg gjennom årene. jeg ble særlig påvirket av «Hvad er Tindesport?», «Soveposer», «Stetind», «Lyngenfjeld» og «Farvel Norge». til tross for at språket til tider kan oppleves som krevende, når budskapet fremdeles hjerterota. bevaringen av naturen og viktigheten av dets samhold med mennesket er essensielt men har dessverre blitt latterlig nedprioritert og på grensen til destruert i senere tid.
jeg glemte å notere meg alle mine favoritt utsagn, men her er i hvert fall noen vittigheter jeg satt pris på:
- De hårene til kamelen var sikkert varme nok - i Sahara og sån - men her oppe i Piggskaret ved nyttårstid hadde de bare den virkning at Jørgen selv begyndte å føle sig som en kamel. To puklet av frost og lemsterhet måtte han op og sitte. Men alting har en ende, og Jørgens blev våt.
- Det var et pust fra paradiset, det var nektar i gassform (om frisk luft).
- Fisk hadde han; kveitene dannet marmorgulv i salongen.
- Kan dette anæmiske sofisteri fremlokke for bevisstheten den stjernekrans av antiteser som utgjør sportens (tindesport) psykodynamiske universalitet?
- En dante-færd langs infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stilhet (om klatring).
- Hans andakt er undringen ved det å være til, takknemlighet over kroppens og sansernes og sindets virkelighet i en verden av fabler.
og måtte man ikke utelukke illustrasjonene! jeg likte hvor bøyelige de føles for øynene - både artige og vakre fremstillinger av de benevnte eventyrene.
inspirerende type han zapffe! på en litt dyster måte?
jeg glemte å notere meg alle mine favoritt utsagn, men her er i hvert fall noen vittigheter jeg satt pris på:
- De hårene til kamelen var sikkert varme nok - i Sahara og sån - men her oppe i Piggskaret ved nyttårstid hadde de bare den virkning at Jørgen selv begyndte å føle sig som en kamel. To puklet av frost og lemsterhet måtte han op og sitte. Men alting har en ende, og Jørgens blev våt.
- Det var et pust fra paradiset, det var nektar i gassform (om frisk luft).
- Fisk hadde han; kveitene dannet marmorgulv i salongen.
- Kan dette anæmiske sofisteri fremlokke for bevisstheten den stjernekrans av antiteser som utgjør sportens (tindesport) psykodynamiske universalitet?
- En dante-færd langs infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stilhet (om klatring).
- Hans andakt er undringen ved det å være til, takknemlighet over kroppens og sansernes og sindets virkelighet i en verden av fabler.
og måtte man ikke utelukke illustrasjonene! jeg likte hvor bøyelige de føles for øynene - både artige og vakre fremstillinger av de benevnte eventyrene.
inspirerende type han zapffe! på en litt dyster måte?
This entire review has been hidden because of spoilers.
October 3, 2025
OK, not all the stories are five stars maybe, but the sum of this collection is the most I've laughed, the deepest I've philosophized, and the best language I've read in years. The man is an absolute wizard with words, many paragraphs have me if not crying laughing then left in awe. Some of the most quotable passages since Monty Python and the Holy Grail. I was going to see if it was translated to English - because how is one to understand the Norwegian relationship with nature if one hasn't read Zapffe? - and was a bit surprised to see that almost none of it has been. Maybe I'd give it a try one day.
August 19, 2026
Zapffe på tur.
Tekstene her stammer stort sett fra mellomkrigstiden, men flere ble revidert langt seinere. Alt i alt en svært ujevn samling artikler om skiløping og tindebestigning på et tidspunkt hvor det var vanskelig å finne egnet utrustning. Mye av humoren og ikke minst skrivemåten virker foreldet. En perle verdt å lese er likevel «Fire korstog til Piggtind.» Forfatterens egne illustrasjoner hever boka flere trinn.
Tekstene her stammer stort sett fra mellomkrigstiden, men flere ble revidert langt seinere. Alt i alt en svært ujevn samling artikler om skiløping og tindebestigning på et tidspunkt hvor det var vanskelig å finne egnet utrustning. Mye av humoren og ikke minst skrivemåten virker foreldet. En perle verdt å lese er likevel «Fire korstog til Piggtind.» Forfatterens egne illustrasjoner hever boka flere trinn.
June 10, 2020
Yet another classic. Zapffe is a famous Norwegian philosopher and mountaineer. More than that, he is an humorist. The book consist of several small essays which all are worth to read. The favorite? Probably the essay about the sleeping bag (a Norwegian quote below)
“En sovepose er en kunstig pels, som mennesket kryper ind i når det skal sove i et ellers død- eller snuebringende klima”
“En sovepose er en kunstig pels, som mennesket kryper ind i når det skal sove i et ellers død- eller snuebringende klima”
May 8, 2022
Litt som å lese hytteboka fra da bestefaren din og gutta hans var unge. Zapffe skriver godt, anbefales.
March 3, 2023
Klassiker.
August 11, 2023
Kanskje beste boka jeg har lest. Unik og kreativ skrivestil, humoristisk og dyptgående i samme slengen - ingenting kan sammenlignes med denne.
February 27, 2025
For en enestående penn! Lo høyt og ofte.
August 11, 2026
Store høyder og mang en latter, med noen tregere partier.
Read
September 26, 2020Denne tok tid, men jeg er så glad jeg sparte siste halvdel til jeg faktisk hadde ro til å skikkelige lese zapffe! Dette er skrivekunst, det er en fascinerende filosofi, og ikke minst er den en ode til naturens makt og magi. Har du en anelse av kjærlighet til fjellet burde Zapffe og denne boken selvpålegges som pensum.
October 23, 2022
Genialt, vittig, og for en tegnestil!
Displaying 1 - 18 of 18 reviews