En samisk-kvensk maler står i atelieret sitt i den danske byen Aabenraa og prøver å male et portrett av moren, men greier ikke å få henne frem på lerretet. Halvparten av det eneste fotografiet han har av henne, er smuldret opp i et album. Han har ikke sett moren siden han som ung mann reiste fra hjembygda i Nord-Troms, lovte å komme tilbake, et løfte han ikke har holdt. Nå er moren for lengst død, faren likeså. De andre maleriene, smøreriene, han lever av å selge, blir nå ubetydelige for ham, han snur motivene inn mot veggen i atelieret, forsøker igjen og igjen å mane frem morens ansikt, men lykkes ikke og maler over. Han skjønner at han har mistet forbindelsen til den samisk-kvenske fiskebondekulturen han er runnet av, som han i realiteten flyktet fra, og bestemmer seg for å dra tilbake i et forsøk på å finne igjen mors ansikt. En smertefull reise tilbake til levningene av en minoritetskultur som det moderne Norge ikke ville vite av.
I denne boken skriver Marakatt Sivertsen om en mann som føler han har mistet sin kvensk-samiske kultur når han drar hjem til nord og ser at det meste råtner på rot. Samtidig er han en kunstner som sliter med å male portrett av sin mor fordi han ikke husker hvordan hun så ut da hun var i live. En hjemsøkende, men samtidig fin historie.