Rana Issas lysende, sitrende selvbiografiske familiehistorie fra Libanon lar oss oppleve Midtøsten-konflikten som levd virkelighet, slik det aldri før har blitt gjort i norsk sakprosalitteratur.
Ei veldig innhaldsrik bok på få sider. Om å vokse opp med krig, konflikt, økonomisk og faktisk utryggheit. Palestina-Libanon. Å vera på flukt og både meir og mindre sjølvvald bryte opp og forsøke å bygge fotfeste i nye land. Kva språk betyr for forståing, kultur, historie og sjølvbilde. Avslutta med ei naken og jordnær dokumentering av flukt frå Gaza til Egypt. Tapet og det usikre i framtida. Verd å lese.
Forsidebildet på boka vitner om en oppvekst milevis fra min, og fra de fleste. Et lite barn som er med far på "jobben" holder et våpen ved fronten. For hvordan er det å vokse opp i krysdild i Libanon, uten å kunne fortelle at mor er datter av palestinske flyktninger? Med familie i flere land, fattige, og i kriser, likevel sammen og opptatt av at utdanning og litteratur er viktig.
Jeg trengte et kampskrift for fred, selv om fred og forsoning også er milevis unna.
Tung tids tale er et lavmælt, men knusende sterkt familieportrett om å leve med krig som bakteppe og uro som normaltilstand. Rana Issa skriver nakent og kompromissløst om kjærlighet som må bæres gjennom forflytninger og tapet av tilhørighet – i et liv der ingenting får feste seg. En bok som ikke ber om sympati, men tvinger deg til å se – og som blir værende lenge etter siste side.